Til Blåfjellenden – fredag.

I selskap med sol, regn og regnbuer.

Det blir alltid en god del bruk av YR før den vanlige turen til hytta. Siden det er opp til meg å velge dagen for turen, blir det å finne de tørreste og flotteste dagene.

Det har egentlig vært ganske greit å finne dager hvor det er mulig å komme inn i heia, uten å bli våt. Det har blitt mange kjekke turer, i flott vær, eller i hvert fall uten nedbør.

Nå, etter turen, tror jeg det er mulig å si at jeg – muligens – har fokusert for mye på «nedbør». Det er mulig å gå i regn, og samtidig ha en kjekk tur. Egentlig ikke ny lærdom, men noe som kanskje lett glemmes.

Med Bestyrerinnen på jentetur fredag til søndag, var det ingen ting i veien for meg til også å ta to overnattinger på Blåfjellenden. Da måtte jeg gå innover på fredag – uavhengig av værmeldingen. Og tilbake på søndag uansett vær....

Yr var ikke direkte optimistiske, men snakket om regn og helst store mengder nedbør. Det skulle være litt mindre nedbør tidlig på fredag. Jeg tok avgårde før 11.

Det var regn på ruta oppover, og det regnet lett sa jeg gjorde meg klar for turen innover. Jeg kunne se ferske spor, men det viste seg å være kjentfolk som skulle til hytta rett ved stien. Det ble en hyggelig prat om løst og fast før jeg fortsatte. Uten andre spor innover.

Det tok ikke lang tid før regnet stoppet, og sola tittet fram. Det ble varmt oppover Oleskaret, og jeg måtte hive av fleecejakken, og gikk i bare ullbluse og gore-tex jakke.

Det ble en litt uvanlig tur – værmessig. Sola og regnbygene holdt gjemmeleken mellom skyene. Det var gløtt av blå himmel mellom mørke skyer. Sola skinte en liten stund før godværet ble avløst av regn. Ikke mye regn, men slik at bakken ble våt. Og sånn gikk turen innover.

Sekken var litt tyngre enn normalt, det vil si ikke så mange kilo over 10. Likevel kjenner jeg vanligvis vekta, av sekken. Spesielt tidlig i sesongen. Ut over høsten blir det mer og mer til at jeg ikke husker jeg har sekken på ryggen. Dette var en slik dag, og selv om sekken var noen kilo tyngre enn vanlig.

Noe tilsvarende skjer også med kondisjonen. Selv om det blir tur hele året, så er vinterturene oftest både kortere og med mindre høydemeter enn på sommeren. Ut over høsten blir bakkene lettere, og selv på slutten av en tur, er beina fortsatt i god form. Det hjelper med trening.

Regnbyger som avløste sola, og som igjen forsvant ganske fort, fikk selskap av regnbuer det siste stykket ned mot Fidjadalen og Blåfjellenden. Det regnet lett, selv om det var sol.

Det siste stykket inn mot hytta ble det skikkelig regn. Store dråper som slo i bakken. Det var egentlig greit, for da ble i hvert fall sorpa vasket av buksa.

Det meste av klærne var våte da jeg sto i hytta og forsøkte å få fyr i ovnen. Heldigvis har jeg tørre klær både i sekken og liggende på hytta. Jeg fikk bruk for disse denne gangen.