Onsdag i Brekkå - på ski.

Mer skitrening

Termometeret i bilen viste godt under ti minusgrader på vei til Brekkå onsdag. Det flotte, men kalde, vinterværet fortsetter. Vi er ikke helt vant med slikt vær så lenge. Normalt forsvinner snøen etter bare noen dager i gardsrommet hjemme.

Det var ikke bare meg som ville på skitur denne onsdagen. Parkeringsplassen oppe var nesten full, og det sto mange biler på den nederste. En onsdag med minus ti grader. Det burde omtrent være tomt.

Snøen knirket under under skoene på vei mot skiløypa. Det er ikke mye snø, men nok til at det er kjørt opp løyper. Det hadde tydelig vært mange på ski de siste dagene også.

Som vanlig for det forbi noen karer – og jenter – med kraftige skøytetak. Jeg er glad for å kunne holde meg på beina med «vanlig» teknikk. Den teknikken er rusten, både etter et langt opphold, og lite bruk før det.

Etter en liten runde på to kilometer, følte jeg det gikk noe bedre. Både var det enklere å holde farten, og jeg følte meg varm – igjen. Det hjalp på humøret.

Runde nummer to gikk helt greit. Det var til og med så pass greit at jeg tok igjen noen eldre damer på tur, og noen ganske unge jenter lot meg renne først ned bakken.

Det er satt opp noen gapahuker i indre enden av Foretjønet. Her holdt ungdommen til. Med fyr på bålet (Jæren Friluftsråd holder veden) blir det sikkert både varmt og kjekt. Og ungdommen får med seg hjem, lukta av bjørkebål i klærne.

To kilometer ble til fire og så til seks. Hvor lenge skulle jeg holde på å surre rundt den korte løypa. Jeg stoppet opp ved parkeringsplassen. Det var ikke blitt spesielt mye varmer. Jeg utsatte pausen og fortsatte på de korte rundene.

Etter å ha truffet de samme menneskene et par, eller muligens tre ganger, de på vei «mot klokka» og jeg motsatt, ble det merkbart mindre folk. Trekken hadde gått over til vind, og på et par åpne strekk var det kaldt.

Muligens hadde forholdene fått folk til å trekke mot bilene. Jeg var likevel ikke helt klar til å dra. Det var fortsatt litt «futt» i armer og bein.

Selv på flat mark og med godt føre, blir det «vanskelig» å holde fart. Enkelte vil antakelig i tro det, men jeg klarer greit å holde omtrent samme fart uten ski som på ski, om bare underlaget er noenlunde greit.

Etter 10 kilometer og nesten to timer – inklusiv noen små pauser, syntes jeg det fikk klare seg. Det blir uansett adskillig flere timer på ski i 2021 enn i 2018, 19 og 20. Da var jeg ikke på ski i det hele tatt.

Ved bilen fant jeg fram saften. Jeg pleier å ha kokende vann på saftflaska hjemme, og den er som regel passe varm til å drikkes etter noen timer. Det var greit å få i seg noe veske etter skituren. Selv om det ikke blir så mye svette som vanlig ble det likevel til at jeg skiftet på meg tørre klær.

En flott (og flat) skitur. Det kan muligens bli flere i år, men helst etter at det er kommet noe mer snø. Bakken jeg må ned på den korte løypa begynner å bli iset...