Viglesdalen

En flott tur i en fantastisk natur.

Norge er full av fantastiske plasser. Flotte daler, fine strender, fjell og vidder – og hei. Rogaland er godt forsynt med steder der naturen må gjøre inntrykk på folk. Prekestolen og Kjerragbolten er mest kjent, men det er svært mange andre plasser som også fortjener oppmerksomhet fra turistene.

For egen del synes jeg – selvsagt – at Blåfjellenden er en usedvanlig flott plass, men det er andre steder jeg også kunne tenke meg å sende turister og turgåere. En god del plasser faktisk.

Et slik sted er Viglesdalen. Inn av Nes i Årdal. En virkelig flott dal, og en spennende tur innover med fosser bruer og ikke minst den flotte drifteveien. Det er ikke så ofte jeg tar denne turen, men jeg kikker alltid etter Bergfruen (Saxifraga cotyledon) ett stykke opp i dalen. Den er nesten i seg selv en god grunn for turen.

Det er nok ikke bare meg som har oppdaget denne perlen av en dal. Parkeringsplassen er utvidet, men det kan jo også henge sammen med at turistforeningen har bygget ny hytte med ganske mange plasser.

For mer enn hundre år siden var svenske «slusker» i gang med å bygge veien. Omtrent som «Sjerpaer» gjør i dag. Flotte trapper og godt å gå. Enkelte plasser er det lagt opp murer for å få fram veien. Litt sørgelig at slitasje har gjort at en del av den fine veien er rast ut, og det er blitt en steinur nedover enkelte plasser.

Fossene i dalen, er egentlig bare en skygge av seg selv. Lyse utbyggingen på 50 tallet reduserte vannføringen i elva ganske mye, og det er bare i snøsmeltingen at fossene buldrer skikkelig. Hiafossen er likevel verdt å få med seg.

Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er veien lagt over bru. Fint opplødd steinbru, med eller uten tre bukkene bruse. Et obligatorisk sted for foto.

Veien i dalen oppover går mye på blankt berg eller inne i småskog. Over kanten mot Viglesdalsvatnet blir det med fjell. Bratt fjell, som ruver over veien.

Innover mot Viglesdalen er det mange flotte motiver, og på denne turen ble det helst postkortmotiver, med gammel vei, blå himmel og blått vann – og fjell med snø.

Kyrkesteinene omtrent midtveis langs vannet, er litt «skumle». Historien her er at det rodde folk inn mellom steinene og de ble aldre sett igjen. I dårlig vær – selvsagt.

Innover går veien over et rassted. Her kommer det ned steiner omtrent hvert år, og det er folk oppe og ordner veien over dette stykket.

Det er flatt inne i dalen, og det har vært drevet gård siden vikingtiden omtrent, men selv med driftevei var det ikke grunnlag for drift i vår tid.

Stavanger turistforening har hatt hytte i Viglesdalen siden 1922. Stedet har vært inngangsporten til heia innover mot Nilsebu og heietraktene mot både nord og øst. Mange valgte å ta ned til Årdal som avslutning på turen i heia, eller de kom helt fra Haukeliseter. Båt fra Årdal til byen var tingen – biler og vei fantes ikke. Nå har Turistforeningen tre hytter der oppe, med plass til mange gjester.

Siden det er paddeflatt, er det et populært sted å telte. Det var mange som kom i mot meg da jeg gikk oppover. Store og tunge sekker var vanlig. I det flotte været hadde de sikkert hatt det kjekt.

Det står to timer på turen opp – og det samme ned, men 5 timer tilsammen. De to timene er «gamle» timer. Folk gikk fortere før, og da var to timer det vanlige folk brukte – med tung sekk. I dag er det ikke så mange som sliter seg opp, og ned bakker og lier, og i hvert fall ikke hver dag. Det går litt senere med «folk flest».

Jeg fikk en skikkelig flott tur, både opp og ned. Mange andre hadde også tatt turen till Viglesdalen denne helga, og jeg traff mange som var på vei nedover og hadde følge at stykke med noen som også var på dagstur. En grei tur.