Håfjell, Bjødnali, Ristøl og Lauvlia.

En drøy runde fra Sælandsskogen

.Etter en lang dag på tur fra Gramstad, var jeg ikke sikker på om beina ville tåle en ny tur. Det var fristende å ta det med ro, men YR mente det ville være bra vær, og at det de neste dagene ville bli regn og vind.

Det gjelder å utnytte de gode dagene, og litt stive bein er ikke grunn nok til å holde meg hjemme. Det ble til at jeg pakket sekken. Denne gang tok jeg med termosen med te og kjeks. Jeg tenkte meg til Sælandsskogen og var litt usikker på hvor turen skulle gå, men lurte på turen til Ristøl og Lauvlia.

Skulle jeg ta den lange runden, måtte jeg først oppom Bjødnali. Fra parkeringsplassen er det fire muligheter for opp til garden. Det er mulig å gå opp Urdådalen, mot Sjelset og traktorveien der, om stølssletta og Vindskaret, og rett opp mot Håfjell og videre til Vindskaret og ned.

Det var en stund siden jeg hadde «klatret» opp bakken direkte mot Håfjell. Bakken er lang og drøy, og et par plasser må jeg ta tak med hendene for å komme videre, men det er en virkelig flott tur gjennom eikeskogen.

Denne dagen var det litt sol, og eiketrærne hadde mistet en del blader, og de som hang igjen hadde skikkelige høstfarger. Stien var dekket av blader og eikenøtter, det var en flott opplevelse å gå oppover.

Det var ingen barnehage på toppen denne dagen. Det var faktisk ikke folk i det hele tatt, først nedover lia mot Bjødnali møtte jeg folk. Fra gården og opp til skaret mellom Bjødali og Ristøl er det en drøy bakke, med noen bratte kneiker. Det tar likevel ikke mange minuttene å komme opp til gjerdeklyveren øverst.

Fra toppen er det flott utsikt innover heia og mot Edlands og Sikvalandskulene og terrenget imellom. Her er det myr og hei og i solskinnet hadde heia en gylden lød. Det var pent.

Nede ved Ristøl traff jeg igjen han som holder til på hytta. Denne gang sammen med fruen. Vi fikk en kjekk prat før jeg fortsatte videre mot Lauvlia.

På stykket mellom Ristøl og Skogen det er myr – nesten bare myr. Likevel er det dette strekket jeg går å gleder meg til å se igjen. Dette er slike jeg liker å se heia, med høy himmel og god sikt.

Det har antakelig vært en slags stølsvei fra Skogen og opp mot heia. Nå er det ikke mye igjen av veien, mest grus og stein. Jeg går forsiktig nedover selv om det ikke er spesielt bratt.

Denne gang ble det en pause rett over Skogsånå. Jeg har stoppet her noen ganger både på tur til stølene , men også på den vanlige turen rundt Engjavatnet. Som oftest når jeg har følge på turen, men denne gangen passet det bra å hive innpå litt drikke og et par kjeks.

Fra Skogsånå, rundt Engjanevatnet, opp til Jærbuskaret og ned til Sjelset og og tilbake til bilene er det antakelig 4 kilometer. For meg som har gått her noen ganger, er det nesten en «transport-etappe», hvor mye går på traktorvei og vei.

Det er enkelt å gå dette strekket, og det går kjapt nedover bakkene, og det er nesten 1/3 av hele turen. En litt kjedelig avslutning på en virkelig flott tur.