Fire topper fra Gramstad i tåke og regn - igjen.

Våt og kald, men tørr på beina.

Det har vært få dager med bra vær. Regn og yr, med vind, har vært mer vanlig en skikkelig turvær. Jeg sjekker værmeldingen daglig, og for om mulig å finne en dag uten dårlig vær. Jeg måtte etter hvert innse at det var bare å finne fram de «tunge» klærne å komme meg avgårde.

Andre juledag så ut til å bli en litt bedre dag en dagene fremover. Det skulle fortsatt være overskyet og det skulle komme nedbør ut på ettermiddagen. Jeg kunne jo starte litt tidlig, og håpe at regnet holdt seg vekk til jeg var tilbake ved bilen.

Hjemme var det «bare» overskyet. Innover mot Sandnes og Gramstad ble det mer og mer vått. I bakken opp mot Gramstad kom vindusviskerne på. Det var «bare» yr, men det var ikke tegn til lysning.

Det var mange som ville på tur denne dagen. Parkeringsplassen var i ferd med å fylles opp da jeg kom, og det var mange som gjorde seg klar. Det var ikke så mange som ville mot Bjørndalsfjellet. Jeg var likevel ikke helt alene i bakken oppover mot Bjørndalsmyra.

Jeg tok som vanlig innover myra, og ble straks alene. Stien, eller denne dagen, bekken – er nå lett å finne. Det må være flere som går innover og opp mot Matirudlå, enn da jeg første gang gikk her.

Jeg så ingen oppover mot Matirudlå, men da jeg snudde mot Bjørndalsfjellet, kom det folk i mot. Turen opp fra Skrubbaskaret og over Kulheia, har ikke blitt mindre bratt og tung. Heldigvis har jeg nå funnet en vei opp bakken som går litt i svinger oppover. Pulsen blir ikke like høy som før.

Det var ikke et menneske på Bjørndalsfjellet. Det var folk på vei opp og jeg møtte en del som kom nedover. Det manglet også utsikt.

Jeg hadde hatt yr og lett regn nede i Bjørndalsmyra. Oppe i høyden var det tåke og tåke yr. Litt surt, men heldigvis kom trekken fra sørvest, og bakfra over Kulheia og opp til toppen. Det ble like vått nedover bakken mot Fjogstadveien.

Bakkene oppover mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som de mot Bjørndalsfjellet eller Dalsnuten. De er så pass greie at to jenter kom joggende forbi meg som hadde nok med å puste. De tok bortom selve toppen, mens jeg gikk forbi.

Som vanlig ble det til at jeg tok stien over Kjykjerindå og opp den umerkede stien mot Dalsnuten. Det var ikke mange folk på nordsiden, men til gjengjeld ganske mange som ville til toppen av Dalsnuten på sørsiden.

Fortsatt var det lite utsikt, og tåka hang nedover. Det var like vått på Dalsnuten som ellers på denne turen. Det ble aldri skikkelig regn, men heller ikke opphold. Det ble en våt tur.

I tåka nede ved «marka» mellom trappene i sør og nord, gikk det noen folk, som ikke var norske... De sa de skulle til bilen, og jeg pekte ut i tåkehavet mot Gramstad, og de tok oppover bratte bakken mellom stiene. Det går jo helst bra.