Skitur i Brekko.

Nysnø og godt føre.

Bestyrerinnen var langt fra sikker på at det ville være en god ide å ta til Brekko for en skitur. Nå har det blitt et par turer stor sett de siste årene. Ikke lange eller krevende turer, men helst en rusletur på ski opp og ned noen greie bakker.

Alder er bare tall, og det hvordan du føler det som teller, sier noen. Det kan stemme, men balansen er langt fra hva den har vært. Jeg tar derfor ikke med sekk på skiturene lengre. En tung – eller lett sekk, merkes godt både i bakkene og når det gjelder balanse.

Jeg burde muligens holdt meg hjemme. Mine skiferdigheter er ikke noe å skryte av. Noen i familien påstår med tyngde at jeg ikke kan gå på ski. Det kan være, det går i hvert fall ikke fort og jeg er forsiktig ned bakkene.

Det var egentlig ikke skitur jeg hadde tenkt denne dagen. Det kom imidlertid en del lett nysnø, og da jeg sjekket Brekko, var det kjørt løyper, selv om det var for lite snø til å bruke sporkallen. Av erfaring vet jeg at det er ikke mange dagene det er skiføre i Brekko i løpet av året. Det er bare å komme avgårde når anledningen byr seg.

Oppover mot Madland og Brekko, var det snø og is i veien. Det tak lengre og lengre tid å bli vandt med vinterføre etter som årene går. Det gikk sakte. Jeg fikk brukt 4. giret på de lengste beine trekkene...

Hjemme var det 3-4 kuldegrader. På parkeringsplassen var det 6-7 kuldegrader. Det ble kalde og hvite fingrer til jeg ble varm – omtrent etter en kjapp rund på et par kilometer. Det var ikke skikkelige spor. Med bar 12-15 cm snø, hadde de kjørt «tråkkemaskin», men ikke spor.

Med nysnø og frost, var det egentlig ganske bra forhold for en skitur, jeg kunne ikke klage på føret. Jeg kunne ikke klage på bakkene nedover heller. Sporet gjorde det lett å styre nedover, og på runde to ble de slake bakkene tatt med mer fart.

Jeg går normalt bare rundt litle Foretjørn. Denne dagen tok jeg videre mot store Foretjørn. Jeg har vært bort til gapahuken tidligere, men det kunne være greit å sjekke stedet en gang til. Det var i fjellsiden her jeg var med på å plante trær en gan i midten av 60 tallet. Jeg lurer på om vi som plantet disse trærne nå kan ta med et hjem.

Runde to ble litt lengre enn bare den kjappe runden. Først ut til gapahuken og så la jeg turen om skytebanen – og bakken der. Det gikk fort, og jeg ploget inn mot brua, som jeg kom over uten problem.

Skulle jeg ta om Lonå og bakken både opp og ned på neste runde? Det ble bare en runde som den forrige. Etter en stund på tredje runden kunne jeg kjenne at ski var ikke noe jeg brukte til vanlig. Beina protesterte litt.

Selv om jeg kunne kjenne at jeg hadde gått noen kilometer, gikk det likevel lettere på tredje runden. Det ble større fart ned bakkene og jevn fart på flatene. Det ble liksom mer en skitur og ikke bare en strevsom greie.

Jeg kan krysse av for skitur i 2026. Nok et år der jeg ikke har gitt opp skiene helt, selv om det bare blir noen latterlig enkle turer. Det flotte været gjorde likevel turen til en kjekk opplevelse.

Vinterturen fra Friluftshuset på Orre til Reve havn

En flat tur.

Etter en kald strandtur dagen før, måtte det igjen bli en tur i strandsonen, og om mulig var det enda kaldere, men det var snakk om mindre vind. Noe som selvsagt ville hjelpe på hvor kaldt det ville føles.

Også denne dagen ville det passe bra med mindre bilkjøring enn vanlig. En strandtur betyr normalt bare en tur på 10-15 minutter. Jeg tenkte igjen på å gå fra Friluftshuset på Orre og nord til Reve havn.

Dette er en tur jeg har brukt å gå helt siden jeg startet mine turer -for mer enn 40 år siden. Tiden går, og jeg ville også gå tur denne dagen. Jeg var ikke sikker på om jeg ville gå ut til Orre-elva først for så å gå nordover.

Tidligere ble det ofte en tur fra Reve havn til Friluftshuset – med pause for litt kjeks og drikke. Det var i starten en tur på under to timer, og passet som en vintertur. Det ble en kort og kjapp tur i mange år, men etter som jeg nå er en gammel gubbe, passer lengden igjen.

Det ble litt sen start hjemmefra, men egentlig var det greit. Det var kaldt på morgenkvisten og fortsatt står sola lavt. Det ville være greit med mer «dagslys». Denne dagen var det ikke mange andre på tur. Været holdt nok folk hjemme.

Selv med trekken bakfra og litt sol i ansiktet, ble det en kald start på turen nedover mot Orre-elva. Jeg måtte liksom ta med denne «omveien» denne gangen også. Det blir en litt kort tur uten. Denne dagen var det knall hardt i bakken, men i forhold til forrige gang så var det vesentlig mindre vann.

Igjen var det store endringer i forhold til forrige gang, da jeg kom ut på stranden ved Skortangen. Nå var sandstranden bred og flott. Det var mange meter mellom sanden og sjøen. Med hard sand var det lett å gå nordover. Selv ute på den lange Orresanden var det greit å ta seg fram.

Det ble til at jeg gikk i sjøkanten fra elva og helt til enden av Revesanden. Denne dagen var det en lett og grei tur. Det ble likevel en liten stopp ved Revtangen for å sjekke om bølgene også denne dagen kom inn fra begge sidene. Det var bare noen små bølge som kom inn fra sør.

Som forrige gang var jeg ikke sikker på om jeg skulle ta turen helt nord til Reve havn, men også denne gangen, ble det til at jeg vurderte å snu, men fortsatte til jeg sto ved havna. Planen var å ta en pause. Jeg snudde med engang og tok tilbake mot bilen.

Det ble Revestanden tilbake før jeg tok opp i sanddynene i enden av Orresanden. Det er i grunnen greit å trene litt på litt lange, men flate turer. Det er nettopp slike turer vi pleier å gå på Grand Canaria, og det er ikke så lenge til vi reiser ned.

Selv om det ikke er mange bakker, oppe i sanddynene, blir det likevel litt mer terreng, og det merket jeg. Jeg gikk av meg noe av den stivheten jeg hadde fått på de lange og flate strendene med hard sand. Det gjorde godt med en varm dusj hjemme etter noen kalde timer på tur.

En kald tur fra Bore mot Hellestø og til Fuglingene.

Vintertur på stranden.

Så kom vinteren på besøk. Det var kuldegrader litt vind og sol, og værmeldingen fremover var mer av det samme. Bortsett fra at det ville bli overskyet og det ville komme snø. Vinter for meg – etter jeg har blitt en gammel gubbe, betyr tur i strandsonen.

Det er som oftest mindre frost nede ved nordsjøen, og på sandstranden er det naturlig sandstrøing. Rette forholdene, når det er is og glatt litt lengre inne i landet. I høyden er det kommet litt snø, men fortsatt mangler skiføret i Brekkå.

Denne dagen ville det på mange måter passe bra med en strandtur. Jeg hadde sosiale forpliktelser ut på ettermiddagen, og om jeg legger turen til stranden, så betyr det adskillig mindre kjøring enn «normalt».

Som alltid ble det et spørsmål om hvor jeg skulle gå. I noen år har jeg gått en vintertur fra Hellestø forbi Borestranden til Fuglingene og så tilbake. En tur på opp mot 15 kilometer, men temmelig flat. Det finnes faktisk ikke en bakke å teste formen på.

Problemet vavr vinden, som kom fra nord og var kald. Egentlig mer enn kald – iskald. Om jeg startet som vanlig fra Hellestø, ville jeg få vinden i mot meg på hjemvei. Det passer best med medvind på hjemturen.

Min personlige erfaring er at det er letere å holde varmen i motvind på starten av turen. Med motvind – oppoverbakke – blir det lett tungt og kaldt. Selv med gode klær kan det bli en kald opplevelse å gå i motvind med noen kuldegrader.

Jeg liker å gjøre tingene slik jeg alltid har gjort det. Denne gangen kunne det muligens passe å snu på flisa. Hva om jeg startet fra Borestranden og gikk først mot Hellestø for så å snu å få medvind sørover.

Det ville antakelig også bety sol i ansiktet. Værmeldingen mente sola ville skinne. Startet jeg sørfra, kunne jeg også hoppe over turen sør til Fuglingene og bare gå rett til bilen om jeg ønsket å gjøre turen litt kortere. En kald dag som dette, virket det som en god ide.

Det var ikke mange andre på parkeringsplassen ved Borestranden, men det er jo nesten alltid noen som lufter hunden. Jeg tok nedover veien mot Elvenes og brua over Figgen. Det var en kald opplevelse.

Selv med godt med klær og vindtette ytterklær, var det vanskelig å få opp varmen i starten., Vindtette hansker, med tynne hansker innenfor, klarte ikke å holde fingrene varme. Det ble naglabed, og hvite fingre.

Med hetta oppe, og jakken lukket helt opp til under nesa, ble det likevel levelig nedover mot Sele havn. Det dukket etterhvert opp andre som også var på tur. Alle godt innpakket , så bare øynene viste.

Nedover mot Sele måtte jeg over en liten «floe» en vannpytt. Jeg gikk igjennom islaget, og laget spor over. Det var ikke mer enn et par centimeter dypt. På vei tilbake var mine spor frosset over, og jeg laget nye.

Det ble en litt annerledes tur da jeg snudde nede ved Hellestø. Med vinden (som var opp mot 10 m/sek) bakfra og litt sol i ansiktet, gikk det mye lettere sørover. Jeg var i tvil om det ville være greit å gå Borestranden sørover.

Det kunne se ut som om sanden var løs, og derfor tung å gå. Ute på stranden fant jeg ut at det var frost i en smal stripe der sjøen hadde gått opp ved høyvann og oppe på selve stranden. Det gikk i hvertfall så greit at jeg ikke vurderte å ta til bilen halvveis sørover stranden, men fortsatte til Fuglingene.

Fra der og tilbake til bilen ble det igjen motvind og kaldere, men jeg kom meg greit tilbake til parkeringsplassen. Det ble en tur på under 20000 skritt, så derfor ingen langtur, men til gjengjeld brukte jeg bare 2 1/2 time på de 12 kilometerne.