Sandvatn

Flott vær inn, regn tilbake.

Det er helt greit å ikke ha faste plikter. Uten en jobb å gå til, er det mulig å bruke mer tid på å følge med på YR. Lørdag regnet det – hele dagen, men på søndag skulle det bli noe bedre vær. Med litt sol, men også regn ut på ettermiddagen.

Det måtte bli en søndagstur, men hvor skulle turen gå. Broderen var ikke å få tak i. Han var muligens på hytta og ikke klar for søndagstur. Jeg tenkte på flere alternativer, men alle var i lavlandet, og helt litt for korte...

Jeg gikk og tenkte på muligheter, langt ut på dagen, nevnte jeg for Bestyrerinnen at hadde jeg bare kommet på det litt tidligere, så hadde det passet med en tur til Sandvatn. Svaret var at det er lenge lyst og jeg burde bare komme meg avgårde.

En tur fram og tilbake til Sandvatn, har vært en vanlig søndagstur i mange år. Det er omtrent 8 kilometer inn til Sandvatn, og dagsetappen blir derfor i underkant av 16 kilometer. Normalt en «grei» dagsetappe, men ikke for tung og lang når sekken kun inneholder utstyr og mat for en søndagstur.

Det står tre timer for turen, men det er rimelig greit å komme inn litt kjappere. Er formen grei og turen inn ikke har vært for «hard», så går det fortere tilbake.

Det var andre på tur denne søndagen. Jeg gikk forbi to jenter på vei innover, og det kom en god del folk imot på vei tilbake. Det vil være en del folk som overnatter.

Jeg ble også tatt igjen av en kar. Han satt på terrassen da jeg kom til hytta. Vi fikk en kjekk prat. Det var også to par å hytta. De hadde egentlig tenkt å ligge i telt, men været på lørdagen overbeviste de om at det var bedre innendørs. De brukte kvelden til å tørke utstyr og klær.

Da jeg kom holdt gjengen på å pakke for turen mot Lortabu. Noen kostet gulvet, mens andre var i gang med å vake. Det var virkelig kjekt å se at hytta ble skikkelig rengjort.

På vei innover gikk jeg å lurte på hvor mye snø det ville være igjen. Det lå fenner på de vanligste stedene, og de var omtrent så store som de jeg vanligvis finner en måned tidligere. Det har vært mye snø i heia, og fonna som vanligvis ligger lengst, kan bli liggende til den nye snøen kommer. Omtrent som i 2015.

Det var flott vær på vei mot Sandvatn. Sol og varme, men i det jeg fikk se hytta, dukket det opp grå og triste skyer i nordvest. Det var varmt, med 14 grader på terrassen, men bøyene som YR hadde nevnt ville antakelig bli jevnt regn.

Hjemturen ble adskillig tristere enn turen inn. Jevnt regn. Heldigvis kom trekken bakfra, og det er alltid bedre med regnet bakfra enn i ansiktet.

På vei oppover bakkene, gikk jeg og kikket etter fjelltjæreblom. På et par svaberg, er det mulig å finne denne flotte planten hvert år. Jeg så ingen på vei innover, men på returen fant jeg flere blomster. Kjekt å se, nærmest «gamle» venner.

Jeg var både våt og litt kald da jeg sto på parkeringsplassen, men egentlig godt fornøyd med meg selv. Det ble en tur fram og tilbake til Sandvatn dette året også. En skikkelig flott tur, selv om det kom regn på tilbakeveien.

Til Blåfjellenden og med kjekke folk i heia.

Godt vær på vei inn – dårlig vær på vei tilbake.

Stien innover mot Blåfjellenden er ikke plassen om du ønsker å være alene i naturen. Det er langt fra trengsel, men det er folk på vei mot hytta eller på dagstur. Det blir likevel ganske ensomt lange strekk. Det er egentlig langt mellom folk.

Denne uka var det en del bil på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk før et god stykke innover heia. Det var folk på dagstur.

Like etter traff jeg kjentfolk. Nå er jeg ikke helt hengt opp i å være alene i heia. Muligens mer det stikk motsatte. Heia er en kjekk plass å treffe folk. De aller fleste er grei og kjekke, og har som regel en god historie på lur.

Denne gang var det heiasjefen i Fidjadalen som kom imot. Med hund – og stav, selvfølgelig. Det var en god stund vi hadde truffet hverandre, og det var hyggelig å få en prat om både hei og sau.

Han hadde vært oppe på heia for å se til sauene. Bare en tur på 4-5 timer. Nytt av året var at han hadde GPS på 20 sauer. Ikke på sauer som hadde vært i heia i noen år, men på «nye» dyr. Han kunne vise hvor sauene befant seg på et kart på telefonen.

Han hadde også bilder fra terrenget rundt Fidjanutane (1118 moh), og det var en god del snø der oppe i høyden. Nedover mot Stølsro, var det bart.

På vei innover heia hadde jeg et greit vær. Vinden litt i ryggen, sol og skyet, selv om det ble mer og mer skyer etter som jeg kom inn mot Blåfjellenden. Fortsatt godt turvær, men ikke sol og sommer.

Det ble noe helt annet på tilbaketuren dagen etter. YR hadde meldt om oppholdsvær og lite vind. Det var ikke helt hva vi fikk servert. Antakelig utsolgt for oppholdsvær, og vi fikk erstatningsvaren tåke og yr – lett regn og litt vind.

Opp bakken fra hytta måtte jeg beholde jakken på og opp i høyden var det bare å dra glidelåsen helt opp og ta opp hetta å jakken. Det er ikke første gang jeg går i slikt vær. Det fukter ganske bra, selv om det ikke er mye nedbør.

Etter en time og litt var jakken helt fuktig i fronten og det rant vann nedover buksa. Det var så pass varmt – nede ved hytta, at jeg bare hadde på ullbluse og bare boxeren under Gore-Tex`en. Det ble vått, og kaldt.

En litt sur tur helt øverst med yr-regn og vind rett i fleisen. Heldigvis ble det mye bedre så snart jeg kom nedover mot Fossebekken.

I stidelet mot Sandvatn gikk jeg på to karer med store sekker med telt og greier, og blide smil. De hadde startet på Mån og gått til Blåfjellenden første dagen. Så om Langavatn til Sandvatn. Fra der hadde de nå gått over Stutaheia mot Kringlekveven og Fossebekken.

De så for seg en tur ned Brådlandsdalen og tilbake til bilene. Etter å ha gått i tøft terreng 10-12 kilometer, så satset de på å gå til Brådland og finne bilene før kvelden. De var bare omtrent halvveis da jeg traff de. Fortsatt 12-13 kilometer igjen, og fortsatt i et tøft terreng.

For meg var det bare et par-tre kilometer igjen til bilene. Uten tung sekk med telt og greier. I forhold til turen de to karene, er turen over haugen fra Blåfjellenden, bare en kjapp utflukt.

Men det var likevel, som vanlig, en fin tur.

Bjødnali

Med broderen på onsdagstur.

Det har blitt få turer i det siste. Noe skyldes at det igjen er blitt mulig å trene på senteret. Etter 3 måneder uten styrketrening, var det en opplevelse å igjen kjempe med vekter og apparater. Ingen helt god opplevelse, men en opplevelse

Styrketrening burde ikke ha noen innvirkning på beina, men overskuddet forsvant. Det ble behagelig å ta horisontalen hjemme – en stund.

Broderen hadde invitert på tur i helga, jeg tok tilflukt på treningsenteret. Onsdag var det på tide å overvinne dørstokkmila. Jeg kontaktet broderen. Han hadde noen gode unnskyldninger for ikke å bli med, men etter en runde, ble det til at vi skulle ta en runde om Bjødnali.

En litt kort, men grei tur som starter fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. De siste turen her har gått opp bakken til toppen av Blåfjell før vi har satt kursen mot Bjødnali. Denne gangen ble vi enige pm å gå den tradisjonelle runden opp Urdådalen.

Runden rundt Bjødnali er ikke lang bare så vidt over 7 kilometer, om vi tar turen opp om selve gården. Egentlig burde turen gå unna på godt under to timer, siden det ikke er spesielt mye bakker, men det går fort opp mot to timer likevel.

Det er ikke lenger tørt i bakken, og det hadde regnet om natten. Oppover Urdådalen er det stein i stien, mye stein i stien. Det går sent å komme fram nåe steinene er glatte. Både broderen og jeg går forsiktig, og da tar ting litt tid.

Likevel er turen oppover mot Bjødnali en virkelig flott opplevelse. Det er lagt «vei» oppover. Det betyr at det er stein lagt noenlunde jevnt, og at selve stien ikke er på skrå ned mot elva. Noen har lagt ned et stort arbeid her.

Eikeskogen i Urdådalen er litt spesiell. Det er snakk om at den har «overlevd» fra før Jæren ble treløs. Noen tusen år? Det er uansett litt kjekt å kunne gå i eikeskog.

Vi kunne se spor av folk oppover, og ved Bjødnali var det spor både opp og ned. Det var antakelig folk som var ute på samme tur som oss. Vi fikk aldri øye på folkene, vi så bare sporene.

Værmeldingen for onsdag var delvis grunnen til at vi tok opp til Sælandskogen. YR melde om opphold og sol inne i mellom. Det var langt fra hva vi fikk. Da vi startet på veien mot Sjelsett, fikk vi yr på oss, og det gikk etter en stund over til skikkelig regn. Så avgjort ikke hva vi hadde ventet.

Nå hadde vi heldigvis kledd oss for «vær», og med hetta oppe gjorde det ikke så mye om det ble litt fuktig. Regnet ga seg ganske fort, og det ble igjen en grei tur.

Denne gangen gikk det «rolig» for seg oppover Urdådalen. Mye på grunn av glatte steiner. Vi gikk forholdsvis fort opp bakkene mot Sjelsett ,men videre mot Sælandskogen, holdt vi et turtempo og ikke treningstempo.

Vi trenger nok treningen, men det var virkelig kjekt å gå i et tempo der det ikke bare var mulig å snakke, men også tid til å se seg rundt. Vi fikk en fin tur innover mot parkeringsplassen.

Siden vi ikke hadde tatt at jakken da regnet stoppet, var vi begge temmelig våte, og det ble for en gang skyld skifte av bluse før hjemturen. En flott tur.

Bynuten.

671 meter over havet og du kan se Stavanger fra toppen.

Tidligere var Bynuten det høyeste fjellet i Sandnes. Slikt endrer seg etter etter som årene går. Bynuten har ikke blitt større eller høyere, men det har Sandnes. Jeg antar at Lysekammen på litt over 1300 moh er høyest i kommunen.

Det er jo litt underlig at deler Nilsebuvannet ligger i Sandnes, og at Blåfjellenden bare ligger et par kilometer fra grensen.

Etter en tur fram og tilbake til Blåfjellenden på onsdag/torsdag, lurte jeg på hvor jeg skulle gå på fredagen. Værmeldingen for de nærmeste dagen var mindre god med regn hver dag fremover – utenom fredagen. Det måtte bli en tur, men hvor?

Det har blitt en del turer fra Gramstad eller oppe på høgjæren. Det er alltid mulig å finne en tur en plass her. Etter en stund dukket en tur til Bynuten opp. Kunne det være en mulighet?.

Turen er ikke på mer en en drøy mil, men det er omtrent 650 høydemeter – både opp og ned. Ville jeg kunne gjennomføre turen med litt stive bein etter turen inn til Blåfjellenden.

Jeg satte kursen mot parkeringsplassen på Seldalsheia. Der var det alt en god del biler. Andre var også på tur denne fredagen. Det gode været har lokket folk ut på tur.

Forrige gang jeg gikk her, holdt de på med en «parkeringsplass» oppe i bakken. Det viste seg å være «parkeringsplass» for helikopter og deler til monstermastene i forbindelse med etablering av ny kraftlinje inn til Stavanger. Ikke for bil i det hele tatt.

Jeg prøvde å holde litt igjen oppover Lyseveien. Det ble faktisk full stopp et lite øyeblikk. Jeg holdt på å tråkke på en hoggorm midt i veien. Den forsvant for ut i gresset på siden.

Det er antakelig en god stund siden jeg har gått denne turen på sommerstid. Jeg kan ikke huske at stien var så tilgrodd med busker og kratt. Antakelig er også mye av bjørkene lang stien kommet til etter at jeg begynte å gå mot toppen av Sandnes – en gang på 80 tallet.

For 30-40 år siden var det plass til 15-16 biler på parkeringsplassen. Jeg var ofte alene på tur mot toppen, og få folk viste om at det også fantes en topp lengre inne – Selvikstakken.

Stien gikk på andre siden av Trodlabærtjødnet og i ura på nordsiden av tjørnet i begynnelsen Svartedalen. Landskapet her ikke endret seg i det hele tatt over skogen. Der er det fjell og knatter og småpytter og gress, som før.

Jeg møtte en del folk som kom i mot. Den første alt nede ved parkeringsplassen. Han må ha startet tidlig den morgenen. Jeg startet sent, og gikk rolig...

Det var ikke andre på toppen, og jeg stoppet ikke opp, men fortsatte videre nedover. Jeg burde muligens ha drukket noe, men....

Det kom en kar oppover i god stil og fart. Det virket ikke som han hadde problemer med bratte kneiker. For andre – meg – er det litt annerledes.

Det kom to karer i mot ved «telgraph-hill». Med store sekker. De ville ligge i telt. Og fikk antakelig en litt våt morgen. Det er blitt flere enn før som bruker telt denne sommeren. Disse to karene hadde egentlig planlagt en tur rundt Lysefjorden, men været gjorde at de valgte Bynuten.

Nedover var jeg glad jeg hadde stokken med. Det var helt greit å sette stokken ned først ved lange steg nedover. Det avlastet knærne, og gjorde det lettere å komme seg videre. Det er ikke til å komme fra at jeg godt kunne kjenne at det var tredje dagen med litt tung tur.

Jeg kom ned, og var glad for nok en flott tur til Bynuten.

Med broderen til Blåfjellenden

En flott opplevelse, også denne gang.

Yr var ganske sikker på at en tur til Blåfjellenden burde gå fra onsdag til torsdag. Onsdag skulle det komme litt regn tidlig på dagen, men ellers skulle det være opphold. Torsdag derimot, skulle det være sol fra blå himmel, og flott vær. Resten av uka – for det meste drittvær.

Det var ikke vanskelig å velge å gå oppover på onsdag. Jeg hadde nevnt turen for broderen. Han var ikke helt sikker på om han hadde anledning til å bli med. Om han pakket sekken og tok på fjellskoene, så var det i så fall for første turen til Blåfjellenden i 2020.

Det er alltid noe spesielt med den første turen innover for året. For min del var det i midten av juni. Så sen start på året for første turen har jeg aldri hatt tidligere. Broderen sliter med et kne som er lite samarbeidsvillig, både i opp og nedoverbakker, og han var litt usikker på om han burde ta turen.

Både broderen og jeg vet at det minker på årene vi kan gå innover. Alderen sier sitt, og begge kjenner at det ikke er like lett som bare for noen år siden. Første mål er å holde ut til vi er 75...

Dette året var det første gang for broderen, av forhåpentlig flere utover sommeren og høsten. Det er flott om forholdene – og kneet, blir slik at vi får turer sammen.

Det tok tid å komme opp til parkeringsplassen på Høgaleitet. Ved Lomeland er det veiarbeid, og oppover Øvstebødalen (Hunnedalen starter ved Øvstebøstølene) er det asfaltarbeid. Det ble venting begge plasser.

Vi hadde regn på ruta på turen oppover. På parkeringsplassen var det vått, men vi fikk opphold oppover de første bakkene. Det er alltid greit å kunne gå uten gore-tex`en. Det blir som regel en våt opplevelse når jakken er på. Gore-tex klarer ikke å transportere all svetten ut...

Oppe i høyden ble vi litt usikre på årstiden. Det kom litt regn, og det blåste opp mot kuling over toppene. Temperaturen var ikke mer enn 5-6 grader. Så avgjort ikke sommer.

Siden vi hadde vinden i ryggen og tok opp hetta, ble det hele likevel en grei tur. Ikke langt nedover bakkene mot Blåfjellenden, steg temperaturen og det ble igjen levelige forhold – uten å ha opp hetta på jakken.

Været onsdag, var en ting, torsdagværet noe helt annet. Vi sto opp til blå himmel og sol. Heia var på sitt aller fineste. Det er virkelig en opplevelse å få en slik morgen på heia. Sol, stille og selv om temperaturen fortsatt var lav, så i hvert fall, sommertemperatur.

Drillen, som etterhvert har fått fast plass i sekken, kom endelig i bruk. Nå var det ikke flere ting som kunne hindre oss i å forsøke å få på plass gardinene i hovedhytta. Heldigvis var det utsendte ungdom fra Stavanger Turistforening, som overtok arbeidet, slik at vi kunne komme os avgårde rimelig tidlig. For min del, uten drillen i sekken. Den hadde ungdommen overtatt for å få på plass flere gardiner.

Med sol over heia, blir turen tilbake til Hunnedalen en helt annen. Vi hadde ikke noe hastverk, og kunne virkelig nyte tilbaketuren. Det var sol, blå sjø og blå himmel, noen flotte hvite flekker lå fortsatt oppe i bakkene – bare for å gjøre bildene bedre.

Dessverre gikk det ikke like greit med Broderen etter hvert. Han fikk problemer med kneet de bratteste bakkene nedover mot Hunnedalen. Men vi kom ned. Også denne gangen.

Torsdagsmorgen gjorde denne turen til en skikkelig flott opplevelse for min del. En tur som bør huskes. Så er det bare å håpe at broderen kan bli med flere ganger....

Til Blåfjellenden med drill i sekken.

En helt vanlig heiatur.

Igjen var det været som avgjorde når ukas tur til Blåfjellenden skulle gå av stabel. Vi har hatt en virkelig fin og varm juni, men omsider slo været om, og det ble regn og vind.

Tirsdag og onsdag så ut til å bli to gode dager for tur i heia. Nå var planene å bli over en dag – til torsdag. Da skulle det til gjengjeld bli mye regn. Det har jo blitt noen turer over «haugen» mot Blåfjellenden etter hvert, og ganske mange i dårlig vær. En ny tur ville være greit, men våt.

Det er asfaltarbeid på veien. Nesten helt oppe mot Øvstabø ble det full stopp – mens det plasket ned. Det ble opphold da jeg holdt på å sale opp, og jeg fikk ikke en dråpe på meg. Uten stoppen hadde det blitt en våt opplevelse opp den første bakken.

Jeg hadde planer om å «jobbe», som «tilsyn» er det alltid noe som kunne vært gjort. For eksempel å tømme doen.....

Denne gangen var det noen gardiner som burde henges opp. De kom ned i forbindelse med at vinduene ble skiftet. Stuen i hytta virket «nakent» uten gardiner, og på soverommene er det solskinn omtrent hele natta, i hvert fall dagslys.

Jeg hadde kjøpt inn nye stenger til å henge opp gardinene på. Uten å sjekke lengde. Det viste seg å ikke være spesielt lurt. Jeg mente de gamle muligens kunne bruks om de nye ikke passet. Det viste seg at opphenget var forskjellig, Voksenopplæring er dyrt.

Med andre ord dro jeg på en del verktøy helt forgjeves, og den ekstra tunge sekken kunne ha vært mye lettere.

Det tok tid å komme innover mot hytta denne gangen. Nå kan det henge sammen med at jeg jo blir eldre, men jeg skylder selvsagt på sekken – som var tyngre enn vanlig.

Den andre treningsrunden etter koronastengningen av treningssenteret tidligere på dagen, hadde muligens også noe å si. Armen virket i hvert fall mye lengre enn normalt.

Nå gjorde det ikke noe, om turen tok litt lengre tid. Det var en flott dag for en heia-tur. Litt vind bakfra, langt fra så høye temperaturer som tidligere, bare omtrent 14 grader. Noe som er omtrent perfekt.

Det var fortsatt ganske mye vann i Fossebekken. Ikke så mye som tidligere. Mesteparten av snøen er antakelig tint, og mye av det som rant, var regn. Det hadde regnet ganske bra på veien oppover mot parkeringsplassen i Hunnedalen.

Jeg kunne se folk oppe i bakken – røde jakker viser virkelig godt på avstand. Litt opp mot Ølbakken tok jeg igjen et følge med voksne og barn. Den minste jenta var 4 år. De spurte «hvor langt det var igjen. Jeg svarte at de var kommet 1/3 del innover. Jeg ble da spurt om det var en 1/3 del igjen. Og hadde litt problemer med å overbevise folkene om at de så avgjort ikke var komme halvveis engang.

Nedover mot hytta lurte jeg på når denne gjengen ville komme fram. Jeg tenkte de ville være ved hytta i halv-ni tiden. Klokka var 21.30 da de sto på trammen. Noe må jeg ha fått med meg alle de årene jeg har gått her.

Snøen, som lå i bra fenner forrige gang jeg gikk innover, er for det meste helt borte. Det ligger fortsatt et par fenner, men det er på plasser hvor det ofte ligger snø til ut i august. Det er egentlig sommer forhold på denne turen.

Turen tilbake fra hytta, gikk som vanlig. Bakken opp er fortsatt tung. Det tar tid, svette og krefter å komme opp de bratteste kneikene. Bortover mot det høyeste punktet går litt lettere, og nedover mot Hunnedalen er det ofte mulig å gå forholdsvis fort.

Siden det var flott vær og gode forhold, gikk turen greit, men heller ikke denne dagen var det rekordtempo.

Nok en flott tur til Blåfjellenden. En helt grei og kjekk tur, nå er det bare å se fram til neste tur.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

3 på rad en nesten vanlig lørdag.

Selv om sommersesongen så smått er kommet i gang, er det alltid litt vanskelig å komme seg opp i heia. Det kan lett bli for meget av slike turer også...

Denne lørdagen måtte det bli tur. Selv om det har regnet litt de siste dagene, er det fortsatt forholdsvis tørt i bakken, og forholdene er fortsatt gode for tur.

Lørdag var det litt vanskelig med en langtur. Broderen har fødselsdag denne dagen. Ikke det at jeg må feire hans dag, men...

Bestyrerinnen var bestemt på at jeg måtte være hjemme tidlig, for å kunne ta i et tak. Det vil si at jeg måtte ta en av de «vanlige» turene. Muligens fra Gramstad?

Det var en stund siden jeg hadde tatt den bratte stien opp mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Det er en tur jeg ikke helt synes er grei. Bakken opp fra Paradis-skaret er ikke blitt mindre bratt med årene.

Nå har jeg klart å komme opp den bakken en god del ganger alt, da burde det være mulig å gå en gang til. Det er jo bare å forsøke.

Jeg kjørte til Gramstad og tok veien bortover mot «Rindå». Det underlige er at bakken opp mot Mattirudlå ikke alltid er like «bratt». Noen ganger går det ganske greit å komme opp – uten å få pulsen opp. Og det er ikke bare at det er tungt som gir høy puls.

Denne gangen var det omtrent «greit». Jeg kom opp uten å få for høy puls, og kunne fortsette mot Bjørndalsfjellet med en gang. Det kan jo hende at kondisjonen har blitt bedre.

Lørdag og noen lunde bra vær, gjør ofte at mange er på tur. Jeg pleier å treffe en del folk på turen mot Bjørndalsfjellet. Denne gangen var det bare to andre ute og gikk.

På Bjørndalsfjellet er det alltid folk. Jeg kunne se folk på vei ned bakken og noen på toppen da jeg ruslet bortover småtoppene mot Bjørndalsfjellet. Jeg traff noen som kom i mot, og som hadde vært på toppen, men øverst var det ikke et menneske. Helt alene – på en lørdag.

Ikke var det mye folk nedover mot veien heller. Der ble det ikke noen pause for å vurdere om jeg skulle gå mot Fjogstadnuten, jeg fortsatte rett over veien og tok fatt på bakkene oppover.

Det er i disse bakkene formen merkes. De er så pass bratte at det er mulig å holde grei fart, men jeg klarer ikke på «presse» på. Det gjorde jenta som kom bakfra og dro lett forbi. Vi holdt omtrent samme fart videre inn mot Gramstad.

Det var selvsagt en del folk på vei mot eller fra, Dalsnuten, men de fleste går stien direkte, og ikke veien mot Revholen. Selv her, inn mot Gramstad, var det lite folk.

Selv på en god dag tar turen omtrent to og en halv time. Denne dagen var det en passe tur, og jeg kom fram til bilen i grei form, uten å ha tatt meg for mye ut. Det var en helt grei treningstur.