Håfjell, Bjødnali og Bursfjellet

En ganske lang tur i sol og vind.

Det er jo ikke mulig å klage på for mye godt vær. Sol, blå himmel og sommertemperatur, er jo nærmest perfekt turvær. Problemet er at det blir mange dager med tur, og vanskelig å finne en tur jeg har lyst å gå, og som jeg ikke nettopp har vært på.

Det er fortsatt så pass mye snø oppe i heia at det er litt for tidlig å tenke på heiaturer. Det vil nok være et par uker til Sandvatn eller Taumevatn kommer på dagseddelen. Med så pass tørt vær som vi har hatt den siste tiden, hadde vært kjekt å ta en tur til Tomannsbu for eksempel.

Jeg har «ærend» i Sælandsskogen. Det ligger et skilt i bilen som skulle skiftes ut med et ødelagt. Heldigvis betyr dette ikke bæring. Skiltet som skal skiftes står ved parkeringsplassen.

Det kunne passe å ta en tur for å få på plass dette skiltet, og samtidig gå en tur. Det var ikke stort mer enn en uke siden jeg gikk om Ristøl og Skogen, og ikke mye lengre siden jeg var på Bursfjellet.

Rundturen om Engjavatnet, er i løpet av våren blitt en kort tur, og denne dagen så jeg for meg en langtur. Det måtte bli en tur om Bursfjellet.

Planen var å ta opp til Bjødnali og videre rundt Engjavatnet, for så gå opp til toppen av Bursfjellet. Nedover samme vei og om Jærbuskaret til Sjelset og så langs ånå til Sælandsskogen og bilen.

Første gang jeg gikk denne turen tok jeg opp Urdådalen for å komme opp til Bjødnali, andre gangen ble det opp bratte lia mot Håfjell og så ned til Bjødnali.

Det blir liksom litt lite med bare en topp, så jeg la turen om Håfjellet denne gang også. Opp lia direkte mot toppen, er en ganske lang og av og til bratt bakke. Turen går gjennom skog og busker, og denne gangen var det grønt over alt. Det ble en flott tur oppover lia.

Jeg så ikke mye folk på denne turen men i lia nedover mot Moldtjørn, traff jeg tre stykker, og etter det traff jeg ingen andre. Det var helt tomt for folk, og det ble en ensom tur.

Bakken var knusktørr. Selv myrene var tørket ut, det var bare å spasere over der det ofte står vann. Det gjorde det i hvert fall enkelt å komme fram.

Det ble den vanlige turen om Bjødnali, og veien til Skogen, og bort til andre siden av Engjavatnet. Der sto det ungdyr i stien videre oppover, men heldigvis skulle jeg opp til venstre og mot «den søta hålå».

Det er ikke mer enn 200 høydemeter fra Engjavatnet til toppen av Bursfjellet, men bakken opp, og det er stor sett traktorvei, er bratt og tung. Det tar tid å gå oppover, og videre oppover for omsider å se varden på toppen av den siste bakken. Nedover går mye greiere, - og kjappere.

På traktorveien oppover mot Jærbuskaret sto ungdyra, som jeg hadde sett lengre nede da jeg kom rundt Engjavatnet. Valget var en omvei eller gå mot flokken og gjennom. Dyra rikket seg omtrent ikke, og jeg gikk langs flokken – uten at de tok spesielt hensyn til meg.

Det var en dag med vind og sol – og varme. Oppe i høyden hadde vinden klart å holde det sånn noenlunde kjølig, men nedover mot Sjelset og videre langs ånå, ble det skikkelig sommertemperatur.

Termometeret vist godt over tyve grader og det var folk som badet i Melsvatnet. Det hadde vært en skikkelig sommertur i korte bukser og lett bluse. En flott tur, men uten å få skiftet skiltet. Det betyr en ny tur i fra Sælandsskogen.

Sammen med en dugnadsgjeng til Blåfjellenden

Flott tur innover heia - lett tur tilbake.

Det ble en tur innover til Blåfjellenden denne uka også. Inn, men ikke tilbake. Det var en god gjeng som ville innover til hytta og virkelig gjøre en innsats. En dugnadsgjeng, som en gagn i året tar seg til en hytte og gjør en skikkelig innsats.

Jeg fikk anledning til å bli med innover, men gjengen var så pass stor og sammensveiset, at jeg ville være mer i veien enn til nytte, og derfor ble det en helikoptertur tilbake samme dag.

På en tur innover til Blåfjellenden tidlig i juni, er det alltid et spørsmål om hvor mye snø det er igjen. Forrige tur innover, for nesten en uke siden, viste at det er mer snø i år enn det pleier å være, og at den ikke hadde smeltet mye.

I forrige uke gikk Fossebekken ganske stor, og det er alltid et spørsmål hvor mye vann det vil være på denne turen.

Siden det har vært tørt og ikke for varmt, burde Fossebekken og vaet øverst i bakken ned til Blåfjellenden ikke by på problemer. Det viste seg å være helt riktig. Vi kom over begge plasser uten problemer.

På forrige tur måtte jeg gå rundt en god del fenner nede under 800 moh. De fleste var nå forsvunnet, og de som lå igjen var minket godt. De ligger også på plasser der det alltid ligger snø ut over sommeren. Som regel i skyggen i hellingen mot sør.

Hjemme var jeg ikke sikker på om det var kortbuksevær, eller om det blåste så pass at en langbukse var nødvendig. Selv om vi startet fra Hunnedalen i halv-ni tiden, var det alt blitt varmt. Det var ingen tvil om at dette kom til å bli en tur i lett antrekk – men med fjellstøvler. Det er tross alt en del snø fortsatt.

Værmeldingen var gul. Sol over hele fjøla. Ikke tegn til nedbør i de neste 10 dagene. Det var sol og etterhvert skikkelig sommer. Flott junivær, og riktig et vær for en fjelltur.

Vi var fire stykker innover. Alle med lette sekker, men fortsatt med litt utstyr. Det var noen einere som godt kunne fjernes fra stien.

Det gikk lett innover, og i godt selskap ble det en del småstopper for å se på utsikten og smake på årets vann – som smakte skikkelig godt.

Da vi startet var det nesten vindstille. Skyene holdt seg vekk og det var blå himmel og sol. Det var så nær perfekt turvær som det går ann å få det. Det ble en skikkelig kjekk tur innover heia.

Det ble selvsagt en del vassing i snø. Da vi startet var snøen nesten fast, men da vi kom opp i høyden og sola hadde fått tid til å tine det øverste snølaget, ble det litt tyngre. Det var likevel helt greit å komme fram.

Med skikkelig bra væremelding for de neste dagene, vil snøen omtrent forsvinne. Det vil bli gode sommerforhold. Selv om det var mye snø til juni, så gjør sydentemperatur at sesongen likevel antakelig vil kommer kjapt igang.

Det gikk noen timer fra vi kom ned til Blåfjellenden til helikopteret kom for å hente meg. Det ble jobbing med å få fram flere lass med gamle materialer og plater fra under anneks og uthus. Jeg var egentlig glad for å slippe å ta opp bakken på ettermiddagen.

Det hadde likevel vært en virkelig flott tur tidlig i juni. 

En grei tur fra Gramstad over Skjørestadfjellet til Dalevatn og Dalsnuten.

Bare en helt vanlig tur.

Det flotte været bare fortsetter, og når det også blir mindre vind, er det jo skikkelig greit turvær. Som vanlig er det ikke helt greit å finne en tur som jeg kan tenke meg å gå.

Det er fortsatt så pass mye snø oppe i heia at det frister mest med en tur på kjente og velbrukte stier. Nå er det heldigvis mulig å ta litt forskjellige turer ut fra Gramstad.

Selv om det fristet litt med en skikkelig langtur, var mine bein ikke helt i form for mere en helt vanlig tur. Det er en tur som jeg har brukt noen ganger tidligere. Fra Gramstad til Resasteinen og Skjørestadfjellet og nedenom Dale og tilbake til Gramstad.

Denne turen ble etter hvert utvidet til også å ta med Dalsnuten på tilbaketuren, og de siste gangene har jeg også først tatt med meg Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Da blir det en skikkelig langtur på opp mot fire timer.

Stive og tunge bein gjorde at jeg så for meg bare den enkleste turen. Nå hender det ganske ofte at beina kommer seg så snart de første bakkene er gjort unne, så det var ikke umulig at jeg la inn en ekstra topp på slutten.

Jeg startet oppover mot Fjogstadnuten, og oppover veien til der stien begynner, var det ikke helt greit. Jeg fikk liksom ikke helt opp dampen og det var et eller annet i et lår.

I bakkene opp mot Fjogstadnuten glemte jeg selvsagt hele greia, og det ble tur som så mange ganger før. Denne gangen fant jeg til og med den umerkede stien ned mot Sørdalsleitet og videre opp mot Resasteinen. Den var nesten grodd igjen, men fortsatt synlig – så vidt.

Denne dagen hadde jeg på lave og lette sko og ikke fjellstøvlene. Både myrene over mot Resasteinen og nedover mot Dalevatn var så tørre at jeg ikke hadde problemer med våre sko. Dette er ikke en tur jeg vil ta med lave sko om det er vått.

Nå merket jeg så vidt ruta nedover fra traktorveien og til den T-merkede stien. Det er ikke mer en tre-fire hundre meter, og bare ned bakken til en gammel «vei» er det ikke sti. Fra der jeg kom ut på «veien» og videre mot den T-merkede stien var det nå et godt tråkk. Det så ut til å være både dyr og mennesker som hadde brukt denne stien.

Siden jeg ikke hadde tatt med Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, ble det ingen stopp ved Dalevatn. Jeg fortsatte videre ned til Kjerdal og bort til bakken opp mot Kvitemyr og Revholstjønn – eller Dalsnuten.

Fra Dale til toppen av Dalsnuten er det nesten 300 høydemeter. Det er for meg en ganske lang bakke, og på slutten av turen, kan det være krevende å komme oppover.

Etter å ha gått denne bakken noen ganger, vet jeg at her gjelder det bare å ta tiden til hjelp. Det hender jeg blir både forbigått, og til og med noen som løper opp denne bakken. Det er ikke noe jeg satser på.

Med rolig gange, og noen små stopp, sånn inne i mellom, kom jeg ganske greit opp til toppen av Dalsnuten. Nedover går mye lettere, spesielt der det er laget trapper.

Etter å ha «hvilt» nedover bakken mot Revholstjørn, var det mulig å holde bra fart tilbake til bilen. Selv om det hadde blitt en litt kortere tur enn det jeg har gått den siste tide, ble det en helt grei tur likevel.

Synesvarden, Steinkjerringå og rundt Vandavatnet.

En tur med vind, sol og blå himmel.

Det kan av og til være litt vanskelig å finne en tur jeg kan tenke meg å gå. De fleste «vanlige» turene har jeg tross alt gått noen ganger, og vinterturene langs sjøen, frister ikke.

Nå var det en stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. En liten titt på værmeldingen, viste at det ville blåse en del, men antakelig ikke mer enn at det ville være mulig med en tur.

Nå er det ganske mange muligheter for tur oppe i terrenget rundt Synesvarden og Steinkjerringå. Fra en kjapp rundtur på 7-8 kilometer til en langt mer krevende tur på 15 kilometer, men begge disse turen går på stier jeg har tråkket ganske mange ganger.

Jeg snakket med Sigbjørn for en stund siden, og han fortalte at de hadde gått turen om Vandavatnet. Det var for meg en nesten «glemt» tur. Om jeg ønsket en virkelig langtur, kunne jeg jo starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Da kunne turen bli på opp mot 18-19 kilometer.

Den turen har jeg gått en gang, men jeg var ikke helt klar for en så pass lang tur denne dagen. Det ville passe bedre om jeg startet fra Holmavatn, og tok en rundtur der i fra.

Jeg mente det burde bli en tur fra Holmavatn til Synesvarden, ned til Steinkjerringå. Videre til Vandavatn og parkeringsplassen der. Traktorvei og sti tilbake til Gauleiksvarden på stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå, og så tilbake til bilen.

For en del, ville det bli den vanlige, og kjappe turen fra Holmavatn, men med en tilleggstur rundt Vandavatnet. Jeg var ikke sikker på hvor lang tid jeg ville bruke, eller hvor lang tur det egentlig ville bli.

Jeg ble overrasket over vinden da jeg sto på parkeringsplassen ved Holmavatn. Det blåste noe mer enn det værmeldingen hadde ment det skulle. På Holmavatn gikk det hvitt. Det blåste fra vest, og oppover mot Synesvarden ville jeg få vinden i ryggen.

Sola skinte, vinden kom bakfra, og det gikk lett oppover bakkene mot Synesvarden. Kan det tenkes at jeg har formen inne, eller var det vinden som hjalp denne gangen.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg kom meg nedover bakkene mot Steinkjerringå, bare avbrutt av en liten stopp ved bekken under ganglemmene for å få med meg bekkeblommen – dette året også.

Det var ikke mye folk ute og gikk denne dagen. Muligens var det vinden som fikk folk til å holde seg hjemme. Jeg traff et par, antakelig utlendinger, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, godt innpakket.

Jeg stoppet heller ikke ved Steinkjerringå. Det ble motevind på vei mot Vandavatnet. Det ser rimelig flatt ut fra Steinkjerringå, men det er noen lange og litt seige bakker, som faktisk krever litt. Eller kunne det igjen være vinden.

Mellom store og litle Vandavatnet ligger det en flat myr. Her er det tydelig tegn til at det har blitt skåret torv. Jeg har snakket med folk som har vært med på dette litt tunge arbeidet, så det kan ikke ha vært så veldig lenge siden. Antakelig ble det skåret torv her til et godt stykke ut på femtitallet.

Vandavatnet gikk virkelig hvitt. Heldigvis var det skog et godt stykke. Selv om det var lagt ned mye ganglemmer, så er det fortsatt mye myr og sorpe, når det er bløtt. Dette er en tur jeg helst vil anbefale på tørre dager.

Det er et litt kjedelig og åpent stykke fra parkeringsplassen ved Vandavatnet og til skogen ved Podholen. Det er stor sett vei, bare det siste stykket er veien nærmest grodd igjen. Hele tiden er det påler med blå maling på toppen som viser vei. Det er ganske enkelt å følge stien.

Over myrsøkkene og ryggene mot Gauleiksvarden, følger stien rådet fra heia – følg rygg vær trygg. Bortsett fra at «trygg» burde skiftes ut med «tørr», men det rimer ikke like bra. Stien gå i hvertfall mye lengre mot sør enn det som er den beine veien mot Gauleiksvarden.

Fra Gauleiksvarden er det «den brede sti» tilbake til Holmavatn. Den velbrukte og opparbeidete stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå.

Det hadde vært en flott tur, på tross av ganske kraftig vind. Sol og blå himmel gjorde det likevel til en kjekk tur på omtrent 13 kilometer. Turen tok meg denne dagen omtrent tre timer.

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen i flott vær.

Snøfenner og sol.

Det ble to flotte dager på Blåfjellenden. Sol og stille på morgenen. Litt mer vind ut på dagen, men i sola var det sommer. Det ble jobbing i lett antrekk.

Med to dager tilgjengelig, ble det både jobbing og soling, eller var det en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Like greit begge deler.

Det er likevel alltid noe som må gjøres på hytta. Utenom noen småting og rydding og renhold, så var det å bli kvitt noen småbjørker rundt bygningene. Redskapen for denne jobben kom inn i vinter, og gjorde arbeidet.

Det var andre enn meg på hyttene disse dagene. Et tysk par som hadde brukt 11 rimer opp Fidjadalen, og på lørdag fikk jeg besøk av kjente og det ble tid nok til en god prat.

Søndagsmorgen sto jeg opp tidlig. Alt som måtte gjøres før jeg var klar til å gå, var å spise frokost. Resten hadde jeg gjort kvelden før.

Håpet var at snøen ville være fastere og lettere å gå på om jeg startet tidlig. I tillegg ville muligens bekkene ha mindre vann slik at jeg ikke trengte å vade.

Da jeg startet rundt syv var det 3-4 grader og blå himmel. Sola var ikke kommet ned i dalen, men lia i nord var opplyst av solskinn. En flott morgen.

Jeg kjente etter om det var is på gangveiene ved hytta., men det virket ikke som om temperaturen hadde vært under null. Snøen i bakken oppover var fast og fin. Det krevde likevel krefter for å komme opp – som alltid. Øverst ligger det noen ganglemmer over en liten myr. Her var det is, men i sola tinte det fort.

Også på vei tilbake til Hunnedalen, så jeg ryper. Et par som for opp bare et lite stykke fra meg. Det var også spor av større dyr. De så egentlig for små ut til å være fra elg.

Snøen hadde ikke smeltet mye i løpet av et par dager. De lange fennene hadde nok blitt litt kortere, men ikke mye. Nede mor Hunnedalen var snøfennene minket mer. Det er litt spesielt å gå på snøen over Saftbekken, og høre vannet under.

Turen tilbake ble likevel nesen som en helt vanlig tur fra Blåfjellenden til Hunnedalen. Som på turen inn, gikk jeg en del utenom stien, på bare rabber, og unngikk dermed noen fenner. Det tok likevel lengre tid enn det jeg vanligvis bruker.

Jeg hadde lurt på om det ville være mulig å gå i lettere klær enn innover. Sola var varm, men det blåste en kald vind fra sør, og jeg hadde vindfleecen på på hele turen.

Det var ingen andre på tur, så pass tidlig på dagen. Jeg hadde heller ikke ventet å treffe folk. Klokka var ikke ti en gang da jeg kom ned til bilen.

Det hadde vært en flott tur inn, og en like flott tur tilbake. Det er ikke ofte naturen samarbeider så bra som denne gangen.

Værmeldingen fremover er også veldig bra. Det frister virkelig med en ny tur innover til

Blåfjellenden.

Fra Hunnedalen til Blåfjellenden for første gang på beina i år.

Mye snø og store bekker, som alltid første turen.

Første turen innover til Blåfjellenden for sommeren, blir aldri helt rutine. Selv om jeg hadde en liten tur innover i forrige uke, kan det likevel være overraskelser. Snøen ligger aldri helt likt fra år til år.

Noen ganger er det enkelt å komme innover, litt avhengig av hvor mye snø det har kommet i løpet av vinteren. Et år var det omtrent barfrost, og selv om det var mye is, forsvant snøen tidlig i mai.

Dette vinteren kom det mer snø en vanlig. Ikke mye mer, men nok til at snøen ligger tykk i fennene. Jeg var usikker på hvor mye snø det var igjen oppover.

Det var så pass spennende å komme på tur til Blåfjellenden, at jeg sto opp tidlig, og begynte å pakke. Jeg var – som vanlig – usikker på om detter ville gå greit. Noe det alltid har gjort til nå....

Planen var å bli i to netter, og det medførte en litt tyngre sekk enn det jeg vanligvis bærer på. En sekk som veier mer enn vanlig og løs snø gir tunge forhold. Det kan lett gå mye lengre tid en normalt.

Jeg skulle ikke langt opp i lia før jeg møtte den første fonna. Selv om jeg gikk forsiktig tråkket jeg gjennom, og etter det gikk jeg heller rundt snøen enn å tråkke rett over.

Etter å ha tatt turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tidlig på sommeren noen ganger opp gjennom årene, vet jeg hvor det er mulig å gå for å komme rundt fennene som ligger over stien. Det tar litt tid, og er litt mer krevende for omveien ligger ofte noe høyere enn stien.

Jeg synes likevel det er greit. Å få en skade oppe i heia, alene på tur er ikke helt det jeg ønsker, og jeg er blitt mye mer forsiktig etter som årene går.

Det var mye snø igjen dette året. Det ble mer snø og lengre fenner jo høyere opp jeg kom. Øverst, opp mot 900 moh, var det lange sammenhengende snøfelter. Som vanlig lå det en fonn over stien og ura ved Saftbekktjønnet.

Det er ikke greit for meg gå over ura der stien går. Jeg har ikke lyst å skli ned i steinene. Nå har ingen noen gang gjort nettopp dette, men det er ikke spesielt betryggende for oss med et snev av «Ludvig fra Flåklypa» i oss.

Det går et tråkk gjennom ura, men så pass tidlig er den dekket av snø, og i ura er det lett å tråkke gjennom. Jeg velger å gå helt nede ved vannet, og håper at snøen der bærer. Noe den har gjort til nå.

Det var to personer som gikk foran meg, og et lite stykke var det mulig å gå i sporene. De var tydeligvis ikke kjent, og vandret ganske mye ut av stien, som jo var dekket av snø, sammen med de røde merkene.

Været var virkelig flott, Det var blå himmel og lite vind. Jeg beholdt vindfleecen på hele turen, men i le av vinden og i sola ble det varmt.

Oppe i høyden hørte jeg en rype, og den dukket opp på en stein ikke langt fra meg. Den kan umulig ha reir med egg så pass tidlig, men den holdt seg rett til siden, og enset egentlig ikke meg.

Det er et lite vad rett før bakken ned til Blåfjellenden. Her har det blitt vassing i iskaldt vann noen ganger, og det har hent at fonna har vært så høy at vi ikke har kunnet klatre opp. Denne gang var det så vidt jeg kom tørrskodd over, og fonna var ikke høyere enn at det – så vidt – gikk å komme opp.

Det gikk helt greit å komme inn til Blåfjellenden, som så mange ganger før. Det var fortsatt en god del snø, men med det varme været som er meldt, så vil snøen forsvinne ganske kjapt.

Å komme til Blåfjellenden for første gang på sommeren er virkelig kjekt. Denne gang ville jeg bli i to dager, og værmeldingen var mer en gavemild med godt vær og sol. Jeg så fram til to fantastiske dager på hytta.

Ristøl og Lauvlia fra Sælandsskogen, sammen med Einar.

En flott tur med godt selskap.

Det ble en lang runde rundt Gruda og Øksnevad på onsdagen. Planen for torsdag var å snakke med Einar, og høre om han kunne tenke seg å bli med på en tur til Ristøl og Lauvlia fra Sælandskogen.

Det var ingen som hadde møtt opp til det vanlige møtet på onsdagene, og det så derfor ut som om jeg ville bli alene på denne turen. På vei hjem stoppet Einar og plukket meg opp, og jeg fikk anledning til å spørre om han ville på tur.

Han hadde andre planer, men kunne godt tenke seg å bli med på denne turen – en annen gang. Hjemme ringte telefonen, Einar ville bli med likevel. Vi avtalte å ta ut klokka ti neste morgen. Virkelig flott.

Planen var å ta til Sælandsskogen, gå mot Bjødnali og så ta opp bakken mot Ristøl. Fra Ristøl over myrene til Lauvlia og videre til Skogen og tilbake til bilen. En god runde på godt over ti kilometer, antakelig nesten 12.

Vi var på parkeringsplassen før halv elleve, tidlig til å være meg, men Einar mente vi kunne ha startet enda tidligere. Det var en del andre biler på parkeringsplassen, men uten om et par stykker inne i skogen ved parkeringsplassen, så vi ikke andre på tur denne dagen. Det var bare oss ved Ristøl, Lauvlia og Skogen.

Einar hadde ikke gått «veien» oppover mot Stølsletta og videre mot Vindskaret. Med godt underlag og god sti – for det meste – er dette en grei tur opp til Bjødnali.

Vi stakk ikke oppom Håfjell denne gangen. Det ville ha gitt noen ekstra høydemeter, og turen er egentlig lang, nok uten avstikkeren opp til Håfjell og Bjødnali,

Nesten ved Bjødnali tok vi en liten stikkvei oppover, og kunne følge nødlinger og sti oppover mot skaret over Ristøl. Bakken opp er ganske lang, og det er noen bratte kneiker. For oss som er litt over pensjonsalder, passer det godt med noen små stopp for å se på utsikten bak oss. Utsikten er bra den – og pausen også.

Etter å ha gått ned bakken til Ristøl noen ganger, har jeg funnet en rute som gjør at jeg kommer greit ned. Det går fortsatt sakte i bakken. Lia er bratt og jeg tar det forsiktig – og rolig.

Nede ved stølen var de t tid for en liten stopp, før vi fortsatte videre over myrene mot Lauvlia. Denne dagen var det tørt i myrene, og det gikk greit å komme fram, men det er ikke mye sti. Mange sauetråkk derimot...

Etter en matpause ved Lauvlia er det et greit stykke bort til bakken ned til Skogen. I den bakken er det «opparbeidet» stølsvei. Og ganske grei å komme ned.

Fra Skogen er det flott natur langs Engjanevatnet og opp bakken mot Jærbuskaret. Det er lett å tenke at resten av turen skal gå lett, men det er nesten 4 kilometer fra Engjanevatnet og til Sælandsskogen. Det bestyr minst en time til på tur.

Nå er heldigvis de siste kilometerne ganske flate og for det det meste på nærmest vei. Det går som regel ganske fort inn det siste stykket.

Einar var godt fornøyd med turen. Det hadde vært en tur gjennom virkelig flott natur, og turen var så pass lang at han fikk testet formen.

For min del var det kjekt å ha med følge på turen. Vi fikk begge en skikkelig flott tur i flott terreng. Takk for turen.