Fra Hunnedalen til Blåfjellenden for første gang på beina i år.

Mye snø og store bekker, som alltid første turen.

Første turen innover til Blåfjellenden for sommeren, blir aldri helt rutine. Selv om jeg hadde en liten tur innover i forrige uke, kan det likevel være overraskelser. Snøen ligger aldri helt likt fra år til år.

Noen ganger er det enkelt å komme innover, litt avhengig av hvor mye snø det har kommet i løpet av vinteren. Et år var det omtrent barfrost, og selv om det var mye is, forsvant snøen tidlig i mai.

Dette vinteren kom det mer snø en vanlig. Ikke mye mer, men nok til at snøen ligger tykk i fennene. Jeg var usikker på hvor mye snø det var igjen oppover.

Det var så pass spennende å komme på tur til Blåfjellenden, at jeg sto opp tidlig, og begynte å pakke. Jeg var – som vanlig – usikker på om detter ville gå greit. Noe det alltid har gjort til nå....

Planen var å bli i to netter, og det medførte en litt tyngre sekk enn det jeg vanligvis bærer på. En sekk som veier mer enn vanlig og løs snø gir tunge forhold. Det kan lett gå mye lengre tid en normalt.

Jeg skulle ikke langt opp i lia før jeg møtte den første fonna. Selv om jeg gikk forsiktig tråkket jeg gjennom, og etter det gikk jeg heller rundt snøen enn å tråkke rett over.

Etter å ha tatt turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tidlig på sommeren noen ganger opp gjennom årene, vet jeg hvor det er mulig å gå for å komme rundt fennene som ligger over stien. Det tar litt tid, og er litt mer krevende for omveien ligger ofte noe høyere enn stien.

Jeg synes likevel det er greit. Å få en skade oppe i heia, alene på tur er ikke helt det jeg ønsker, og jeg er blitt mye mer forsiktig etter som årene går.

Det var mye snø igjen dette året. Det ble mer snø og lengre fenner jo høyere opp jeg kom. Øverst, opp mot 900 moh, var det lange sammenhengende snøfelter. Som vanlig lå det en fonn over stien og ura ved Saftbekktjønnet.

Det er ikke greit for meg gå over ura der stien går. Jeg har ikke lyst å skli ned i steinene. Nå har ingen noen gang gjort nettopp dette, men det er ikke spesielt betryggende for oss med et snev av «Ludvig fra Flåklypa» i oss.

Det går et tråkk gjennom ura, men så pass tidlig er den dekket av snø, og i ura er det lett å tråkke gjennom. Jeg velger å gå helt nede ved vannet, og håper at snøen der bærer. Noe den har gjort til nå.

Det var to personer som gikk foran meg, og et lite stykke var det mulig å gå i sporene. De var tydeligvis ikke kjent, og vandret ganske mye ut av stien, som jo var dekket av snø, sammen med de røde merkene.

Været var virkelig flott, Det var blå himmel og lite vind. Jeg beholdt vindfleecen på hele turen, men i le av vinden og i sola ble det varmt.

Oppe i høyden hørte jeg en rype, og den dukket opp på en stein ikke langt fra meg. Den kan umulig ha reir med egg så pass tidlig, men den holdt seg rett til siden, og enset egentlig ikke meg.

Det er et lite vad rett før bakken ned til Blåfjellenden. Her har det blitt vassing i iskaldt vann noen ganger, og det har hent at fonna har vært så høy at vi ikke har kunnet klatre opp. Denne gang var det så vidt jeg kom tørrskodd over, og fonna var ikke høyere enn at det – så vidt – gikk å komme opp.

Det gikk helt greit å komme inn til Blåfjellenden, som så mange ganger før. Det var fortsatt en god del snø, men med det varme været som er meldt, så vil snøen forsvinne ganske kjapt.

Å komme til Blåfjellenden for første gang på sommeren er virkelig kjekt. Denne gang ville jeg bli i to dager, og værmeldingen var mer en gavemild med godt vær og sol. Jeg så fram til to fantastiske dager på hytta.