Tre kjappe turer i godt selskap.

Tur i følge med naboer, broderen og i eget selskap.

Det er ikke alltid ting går slik jeg ønsker. Denne vinteren har vært lang. I det siste har det i tillegg kommet snø, og frosten har laget issvuller i stien mange plasser. For folk med svake lårhalser og dårlig balanse, er det helst innevær.

For egen del blir det en god del turer i strandsonen. Litt for mange, men så lenge været ikke samarbeider, så får jeg ta det som jeg finner greit. Jeg er klar over at det fortsatt er folk som drar på tur og til og med på toppturer til de nærmeste toppene. Jeg venter på våren.

Det har blitt en del turer på en mil eller mer. I det siste nesten uten bakker, og da går en mil på mindre en to timer. Det har blitt færre rapporter på loggen, men ikke færre turer, bare flere korte.

De siste dagene har det også blitt turer i selskap med andre. Mange turer er uten selskap. Noe skyldes nok at jeg går flere turer enn de fleste. Det kan også være at både lengde og fart når jeg går for meg selv, legger en viss demping på andres lyst til å bli med.

Fredag ble det en kjapp og grei tur, men sammen med gode naboer. Kåre og Anne Grete, sammen med Ingrid og Bestyrerinnen ville på tur- Samtidig med at jeg gjorde meg klar for å ta ut.

Bestyrerinnen mente at jeg kunne ha godt av å være litt sosial for en gang skyld, og heller gå en litt kortere tur i godt selskap. Det er jo ikke så mange gangene jeg har vært på tur med så mange i følge.

Gjengen av enige om at turen fra Bore til Fuglingene og tilbake ville passe denne dagen. Det er en tur på omtrent 5 kilometer og ville ta oss noe mer enn en time.

Det er greit å gå fra parkeringsplassen ved Bore og sør til Fuglingene på innsiden av sanddynene. Det er flatt, og for det meste går stien over fast og fin eng, uten en eneste bakke. Jentene hadde mye å snakke om, og havnet litt bak Kåre og meg. De stoppet ved en benk, og fant fram te og kjeks, men Kåre og jeg tok en liten ekstra runde.

Det tok likevel ikke lang tid før vi satt sammen med de andre. I le av vinden og med litt sol, ble det ikke for kaldt, selv om temperaturen var ned mot null.

Vi tok ganske fort fatt på tilbakeveien, og uten pauser ble gikk det fortere enn turen sørover. Ved bilen var vi alle enige om at det hadde vært en flott tur.

Et par dager etter var jeg igjen på tur. Denne gangen startet jeg hjemme og gikk den – etter hvert – vanlige turen mot Bore kirke og på sørsiden av elva til Gruda og videre mot Øksnevad.

Det går en vei opp til Grudavarden, og denne bakken gjør at turen ikke helt går på flat vei. Det blir noen minutter med pulsen på over 90% av maks, og gir således god kondisjonstrening.

Nå er det også flott utsikt oppe i høyden. Det er mulig å se store deler av Jæren, ut til Hå. Denne dagen var toppene innover hvite. Det hadde nok ikke vært greit å gå tur oppe i høyden denne dagen.

Nede på flaten, på vei mot Tangarholen og over Lukemyr, ble det hvitt også rundt meg. Det var stort sett hagel som kom ned, men det dekket bakken. Sørover fra Øksnavad mot Klepp, langs Jærveien, var det så pass mye «hvitt» at jeg måtte gå forsiktig.

Videre hjemover, smeltet det ganske kjapt. Det var meldt om ganske sterk vind denne dagen. (derfor ingen tur langs stranden.), men bare et par plasser tok vinden så pass at jeg kunne kjenne den. Det ble 12-13 kilometer denne dagen, og selvsagt var det en flott tur.

Dagen etter var det igjen en kort tur. Denne gang var det broderen som ville på en tur, men den kunne ikke bli lang. Han sliter fortsatt med en fot som ikke helt vil oppføre seg. Jeg kom med forslag om å gå fra Bore til Fuglingene og tilbake langs stranden.

Dette er nok i utgangspunktet en kortere tur enn fra Sele til Hellestø. Siden vi har tatt den turen en del ganger syntes broderen det ville være greit med litt avveksling.

Vi ble enige om å gå i sporene etter gjengen fra gate. Bortsett fra at bakken – og sporene – denne dagen var dekket med snø. Det var et par centimeter, og siden underlaget ellers bestå av tørr eng eller sand, så hadde vi ikke noe problem med glatt sti.

Da vi kom ut på stranden ved Fuglingene, gikk sjøen nesten helt inn til sanddynene. Sist jeg gikk her var sandstranden bred og fin. Det veksler ganske kjapt.

Vi hadde ikke bestemt hvor langt vi ville gå, men da vi kom nord til der vi kunne ha tatt tilbake til parkeringsplassen, ble det til at vi fortsatte nordover. Det ble en tur helt til Elvenes.

Den lange sandstranden, og ikke minst en lang tur på bilvei tilbake til Bore og bilen, gjør at turen virker mye lengre enn den faktisk er. Vi brukte så vidt over en time på turen, og da kan den ikke være mer en 6-7 kilometer. Men en fin tur var det uansett.

Fra Orre til Reve.

Orrestranden og Revestranden.

Det er kjedelig å gå standturer. Jeg begynne så smått å bli lei av sand og sjø – og ingen bakker. Denne vinteren har blitt lang og fortsatt ser det ut som om kulden ikke slipper taket.

Hjemme var det et tykt rimlag på bakken. Det så neste ut som om det hadde kommet snø. Bilene var helt nedfrosset, og med noen få kuldegrader, var det vinterforhold.

Som vanlig mente jeg det ville være mulig å gå tur på stranden. Der er det normalt ikke mye som hinder meg fra å gå noen kilometer. Naturlig strøing er helt greit, men jeg kunne tenke meg «vanlig» vintervær med varmegrader og nedbør.

Det var sol fra morgenen av, og værmeldingen mente sola ville skinne store deler av dagen. Vinden ville bli bris, men med sterkere vind i kastene. Jeg var – igjen – klar for en strandtur.

Det var en stund siden jeg hadde vært på Orre. Ikke lenge siden, men lengre enn på de andre vanlig utgangspunktene for strandturer. Orre-stranden er lang og om sanden er hard, er det greit å gå fra den ene enden til den andre. For å gå hele stranden, måtte jeg først bort til elva – sørover.

Det var ikke mange andre på tur denne dagen. Været burde ikke være noe hinder, men muligens fare for glatte veier holdt pensjonistene hjemme. Det er jo stor sett oss pensjonister som har anledning til å gå tur midt på dagen.

Jeg tok stien på innsiden av sandkulene på vei sørover. Der var det satt opp nye gjerdestolper, og det kunne se ut som om et nytt gjerde ville sperre stien flere plasser. Det så litt idiotisk ut. Blir gjerdet slik vil det krysse stien mange ganger...

Da jeg kom ut på stranden og satte kursen nordover, fikk jeg vinden rett i mot. Etter min mening var den sterkere enn det YR hadde meldt. Det ble kaldt. Jeg var glad for å ha på vinterklær...

Denne gangen gikk jeg helt i sjøkanten fra Åtangen til Sørnes og videre til Revtangen. Denne gangen var det ingen andre ved Revtangen. Her treffer jeg vanligvis folk som kikker etter fugler.

Selv med en sterk nordlig bris og ganske store bølger på nordsiden av Revtangen, kom bølgene inn fra sør på den andre siden. Et ganske merkelig fenomen.

På nordre Revesanden var det dukket opp mye mer rullestein. Nå var bare den helt sørlige tredjeparten sandstrand. For bare et par år sidden var alt sandstrand.

Det var kaldt å gå i mot vinden nordover. Jeg var ikke helt sikker på om jeg burde gå helt nord til Reve havn. Jeg kom ikke det siste stykket, og fikk ikke den vanlig stoppen i båthuset ved Reve havn. Det lå en stor is-svull i veien.

Det ble mindre kaldt på vei tilbake til bilen. Sola sto så pass lavt at den skinte rett inn i øynene, og oppe i sanddynene, var det ofte vanskelig å se stien under marehalmen i skyggen.

Jeg lurte et øyeblikk på å ta sør til elva også på tilbaketuren, men da jeg kunne se Friluftshuset, ble det til at jeg gikk rett mot bilen.

Det er jo egentlig en enkel tur å gå i strandsonen. Likevel kan jeg kjenne at jeg har vært på tur etter 13 kilometer og to og en halv time. Store deler av turen går i høyt tempo. Det er jo lite som utfordrer pusten, men jeg tror likevel det gir effekt på kondisjonen.

Fra Bore til Reve med Broderen.

Det ble en lengre tur enn planlagt.

Det var bare snakk om en helt enkel og kjapp tur fra Sele til Hellestø. Den vanlige korte turen på stranden, når vi ikke skal annet en en liten tur.

Broderen er fortsatt ikke helt klar for lengre turer, og mente at en slik kjapp og grei tur burde være det som skulle til denne dagen. Vi kunne gjerne starte litt sent på dagen denne gangen. Det var snakk om etter tolv...

For min del kunne vi gjerne ta en kort og grei tur denne dagen. Det trenger jo ikke å være en langtur hver dag. Kondisjonen er fortsatt grei. Det går like fort (om ikke litt kjappere) opp mot Grudavarden som før.

Meningen var å gå den kjente og korte turen fra Sele til Hellestø. Noe som bestyr 7 kilometer og omtrent en time og femten minutter. En kort tur som jeg ikke lenger tar med i loggen.

På vei mot Sele, kommer jeg med forslag om å ta til Bore i stedet. Det er nesten finere vei fra Bore og sørover til Fuglingene, og selv om denne turen er kortere, så er det enkelt å forlenge turen sørover til vi har samme lengde på turen som om vi hadde gått på Sele-Hellestø.

Det er mulig å gå både på selve stranden, men også på god sti innenfor selve sanddynene. Vi velger som regel å gå på innsiden, og slik ble det denne dagen.

Det er både kjapt og greit å komme bort til Fuglingene. Det måtte jo bli litt lengre denne dagen. Turen kunne jo ikke bli kortere en om vi hadde dratt til Sele.

Ved Fuglingene mente broderen vi fikk fortsette, se hvor langt vi kom før vi snudde. Slik ble det sørover, Vi kom nærmere og nærmer Reve havn, og etter hvert ble det målet for turen.

Selv om det var en god del is-svuller i stien, som gjorde at vi måtte ut på rullesteinstranden, hadde broderen ikke problemer med å komme videre. Det ble stopp ved Reve havn, og igjen fikk vi bruk for stolene i båthuset.

Det var jo ikke meningen å gå så langt som til Reve havn. Broderen var ikke helt klar dor en tur tilbake til Bore i samme fart som vi hadde holdt sørover.

På vei mot havna hadde vi hatt sola i ansiktet og trekken bakfra. På vei tilbake fikk vi økende vind mot oss og det ble noe kaldere. Likevel gikk det greit å komme tilbake til Fuglingene.

På vei mot bilene kom det folk med hest i mot. Jeg mente det ikke var lovlig med hest på denne stien, men hestefolkene var klar på at dette hadde de lov til. Hestehovene skjærer gjennom det tynne øverste laget og lager hull.

Det ble en litt trist slutt på turen. Nå er det ikke bare hundefolk jeg har noe i mot, men også hestefolk.

Det hadde likevel vært en lengre tur enn den vi hadde tenkt. Det ble en mil tilsammen og en flott tur i sjøkanten. En av mange denne vinteren, og det vil vist bli fler.

Fra Hellestø til Orre i sol og kulde.

Søndag med masse folk på tur.

Det burde liksom bli en langtur denne dagen, men jeg var langt fra klar til å ta en tur ut fra Gramstad eller Sælandsskogen. Siste turen fra Sælandsskogen viste at det eer mulig å gå tur selv om det er frost og is, men jeg er ikke sikker på om det stemmer helt for Dale/Gramstad området.

Med lite lyst til å tråkke i høyden måtte det igjen bli en tur i sjøkanten. Nå er det noen mil mellom Sola og Brusand, og det er mulig å gå i sjøkanten nesten hele veien.

Mitt nærmeste område går fra Hellestø til Hårr, med sti i strandsonen hele veien. Det å finne en tur jeg ikke har gått for mange ganger allerede, er ikke helt enkelt.

Det har så langt vært en lang vinter. Den siste tiden har et høytrykk bitt seg fast og gitt kuldegrader og frost - med sol og lite vind. Bra turvær, men kulden kan være et problem.

Flat strand, lite bakker utenom sandstrendene med god sti, gjør det mulig å gå fort. For meg er det opp mot, eller over 6 kilometer i timen, 10 minutter på kilometeren er ikke noen rekordfart, men i min alder får man ta det som det kommer.

Den vanlige lange turen på vinteren har vært fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, men for to-tre år siden gikk jeg i sporene fra Harry fra Hellestø til Orre. En tur på «bare» 15 kilometer.

I flott vær er dette en tur med sola i ansiktet, som går over fler lange strender. Bra underlag om sanden er hard. Med frost og kuldegrader, var stranden antakelig omtrent som asfalt.

En liten ulempe med denne turen er at den krever bil i begge ender. Denne gangen løste det seg ved at Bestyrerinnen ville hente meg på Orre, og kjøre nordover til Hellestø. Planen var at hun skulle bli med et stykke sørover før hun snudde og jeg fortsatte mot min bil og friluftshuset på Orre.

På Hellestø var det mange biler og mange folk – og mange hunder. Heldigvis hadde de fleste hunde-eierene vett nok til å holde dyra i bånd. Det er helårsbåndtvang i Klepp kommune – og båndtvang i deler av strandområdet.

Det var fortsatt enkelt å parkere, men siden det var søndag, ville det antakelig bli litt kaos senere. Vi for vår del tok sørover Hellestø stranden, sammen med en mengde andre.

Ved kommunegrensen mellom Sola og Klepp, sa jeg farvel til Bestyrerinnen, som hadde fått med seg noen poeng på appen. Det gikk greit forbi Sele og videre over Figgen til Borestranden, som er lang....

I sørenden av Borestranden, ved Fuglingene var jeg omtrent halvveis. Det er fortsatt et par kilometer til Reve havn. Hvor jeg hadde planlagt en pause. Fra Fuglingen til Reve, er det ikke sandstrand, og stien går et lite stykke opp av sjøkanten gjennom et flott terreng.

Ved Reve havn ble det en liten stopp for varm saft, te – og Gjendekjeks. Det er et par stoler inne i et båthus, som er helt greie å bruke. Fra Reve havn er det også mulig å se tilbake en mil til Hellestø – og hele turen jeg hadde gått.

Et lite stykke etter Reve havn ligger nordre del av Revesanden. For et på år siden var dette en flott sandstrand. Tidligere i vinter var nordre delen rullesteinstrand, og nå var omtrent hele stranden dekket av stein. Her har naturvernere en oppgave....

Som vanlig blir det litt mindre kikking på naturen og litt mer kikking på skotuppen, de siste kilometerne inn mot bilen. Jeg lurte et lite øyeblikk på å utvide turen til også å tas sør til Orre-elva, men fant ut at dette ikke var dagen for mer en 15-16 kilometer.

Det hadde uansett vært en flott tur, selv om sola sto så lavt at jeg fikk den i øynene. I tillegg hadde vi startet så pass sent at da jeg kom til Friluftshuset holdt sola på å gå ned.

Med broderen fra Sele til Hellestø.

Det er alltid kjekt å gå tur sammen med broderen.

Det kalde, men flotte vinterværet ser ut til bare å fortsette. Kulden er selvsagt et problem, det betyr mer klær og litt vanskelig med å få opp varmen i begynnelsen av en tur. Det går seg til etter hvert.

Jeg har den siste tiden forsøkt å få til noen litt lengre turer. Selv den vanlige turen rundt Gruda er nå utvidet til å bli en tur på 10-12 kilometer, og innebærer en tur over til Øksnevad. Det er en flat tur, men heldigvis er det en bakke opp til Grudavarden. Alt hjelper.

Broderen har den siste tiden hatt problemer med beina, og har ikke vært mye på tur. Vi pleide vanligvis å gå en eller to turer sammen i uka. Det har snaut blitt en.

Denne dagen hadde jeg ikke planlagt noen spesiell tur, men tenkte på en av de «vanlige» strandturene. Det vil si en tur på omtrent to timer og en mil eller så...

Broderen tok kontakt og ville på en test tur for å se om han etter hvert kan bruke foten på litt lengre tur enn bare noen få kilometer. Han var ikke klar for en langtur, som for ham er 10-12 kilometer.

Han hadde lyst til å prøve seg på den vanlige hverdagsturen fra Sele til Hellestø – og tilbake. En helt grei tur, uten noe som likner på bakke, selv om det er noen små kneiker i sanddynen som vi gå gjennom.

Siden det ikke blir så mange turer sammen, var det ikke vanskelig å bli enige om at det kunne – på mange måter – passe bra.

Turen er ikke mer enn mellom 7 og 8 kilometer. Mye av turen går på flate stranden og på Sele er det et stykke med vei. Eller ser det sti og sanddyner. En veldig grei tur som vi går en del når vi ikke vil på en lengre tur.

Broderen har sjekket tiden vi bruker på disse flate kilometerne, og vi bruker vanligvis noe mellom en time og tyve minutter og en time og tretti minutter. Det er en for kort og for kjapp tur til at jeg vanligvis skriver et innlegg i loggen.

Denne gangen gjør jeg et unntak for å få med når broderen forsøker seg på en tur. For selv om turen er både enkel og lett, så går den litt i terreng og sand, og det legger litt press på beina.

Det var andre på tur denne dagen, men stor sett ser vi ikke folk, selv om denne turen er svært populær. Det var tydelige spor etter sterk vind enkelte plasser. Det var ny løs sand i stien og en plass var sanden blåst bort og det var hard i bakken.

Vi hadde det ikke travelt og holdt vanlig fart nordover, og gikk helt til endes av stranden. Tilbaketuren ble litt annerledes. Sola sto lavt og vi fikk den midt i ansiktet.

Det var kjekt å være på tur med broderen igjen. Det ble en del prating og vi brukte nok noe lengre tid enn på de kjappeste turene. En flott tur, selv om den er noe kort.

Bjødnali og rundt Engjavatnet i kulde og vind.

Kalde øreflipper og fingertupper.

Etter mange dager med turer på stranden eller i nærområdet, bestemte jeg meg for å prøve en tur fra Sælandsskogen. Været var selvsagt grunnen til at jeg valgte å prøve meg på rundturen til Bjødnali.

Kulden har satt seg fast, og denne dagen var det 6-7 minusgrader hjemme. Når det i tillegg var meldt om vind på opp mot 10 m/sek i kastene, kunne det være greit med tur i skog, elle i det minste litt i le av vinden.

Slikt vær vi hadde denne dagen, er ikke noe jeg er vant med. Jeg har opplevd skikkelig vinter noen ganger, men da helst uten vind og med blå himmel. Jeg husker fortsatt en vinter for noen år siden, med mange dager med rett under null og litt vind, som steinkald.

En dag med opphold, forholdvis tørt i bakken, måtte det likevel bli tur, selv om det var kaldt. Jeg har prøvd skikkelig kulde i nordnorge, og overlever vel -8-9 grader og litt vind.

Inne i skogen på parkeringsplassen var det ikke for kaldt, men merkelig nok en del biler. Forklaringen kom bare et lite stykke innover. Det var folk som jobbet med å rydde opp og klargjøre stien etter at en del trær hadde blitt blåst ned.

Selvsagt startet jeg i et høyt tempo, for å få opp varmen, men på tross av mer klær en vanlig ble jeg ikke varm med det første. Nesten tvert i mot. På et åpent strekk fikk jeg vinden rett i mot og bestemte meg kjapt for å ta ned øreklaffene på lua.

Det tok ikke lang tid før jeg kunne kjenne at det gjorde vont. Jeg hadde antakelig alt fått hvite flekker og mistet følelsen på øreflippene. Det tok ikke lang tid før alt var som det burde, men jeg beholdt klaffene ned en god del av turen,

Et par av fingertuppen ble også stive og kalde, og jeg gikk ganske lenge med hendene i jakken for å forsøke å få varmen i hendene tilbake.

Jeg la turen om Stølsletta og Vindskaret, og vanligvis legger jeg turen oppom Håfjellet. Det var det ikke snakk om denne dagen. Oppe i Vindskaret blåste det rett i mot og jeg hadde antakelig vind på 10-11 m/sek på meg. Med en temperatur på minus ni grader er det kaldt – skikkelig kaldt.

Selvsagt ble det hele så meget bedre nede i skogen ved Moldtjødnet, men jeg måtte holde meg opp i den steinete stien og ikke ute på myra. Selv om det hadde vært frost noen dager var myra likevel ikke frosset skikkelig til.

Det ble en tur oppom treet til broderen og jeg fikk tatt noen bilder ved Bjødnali. Det var ikke snakk om å stoppe. Jeg tok fatt på veien rundt vatnet med en gang.

Da jeg startet var jeg ikke helt sikker på hvor lang tur jeg ville ta. Den korte turen rundt Bjødnali og Sjelset er på 7-8 kilometer. (Avhengig av om turen gå opp til Håfjell og helt opp til gården).

Den vanligste ruten min er etterhvert blitt at jeg tar om Engjavatnet og Skogen/Breilia. Ved porten inn mot Skogen, tok jeg en avgjørelse og gikk innover veien. Det ville gjøre turen noen kilometer lengre.

Siden store deler av turen rundt Engjavatnet går i skog, så var kulde og vind ikke noe problem. Snarere tvert om. I le av vinden, og med noen små solglimt, ble det en behagelig tur. Kulden laget ikke vansker.

Det som laget problemer var Skogsånå som var islagt, og uten skikkelige steiner å trå på. Jeg gikk selvsagt feil vei først, for å finne en plass å komme over. Litt ovenfor der stien krysse bekken, var det to-tre steiner godt nok plassert til å komme over.

Det siste stykket opp mot Jærbuskaret og videre ned til Sjelset og mot Sælandsskogen gikk mer eller mindre som vanlig. Det var selvsagt enkelte plasser der jeg måtte ta noen lange steg for å komme over is, men eller var det greit.

Det var en kald historie å skifte på meg tørre klær. Den innerste ullblusen var denne gangen nesten ikke våt. Termometeret i bilen viste -7 grader, og det var en grad kaldere enn da jeg kom. Det må ha vært et par grader kaldere oppe i høyden.

En helt grei tur, som denne dagen tok noe lengre tid enn vanlig. Is i stien hindret en del, og litt mer klær enn vanlig gjorde antakelig også sitt.

Fra Hellestø til Fuglingene - en treningstur.

Lav sol og mye folk på tur.

Endelig kom det en dag med både sol og stille vær. Vinden ville komme tilbake, og selv om temperaturen var over null, så ville kulden også vende tilbake om bare noen dager. I andre deler av landet er det snø eller snø og kulde, Hos oss er det bare vinter.

Lørdag før nyttårsaften, en dag med flott vær, så måtte det bli en tur. Siden det fortsatt er nesten kuldegrader, mente jeg det ville være beste med nok en strandtur. Risiko for fall og skade er i hvertfall mindre helt ute på flate stranden.

Nå viser jo rapporter fra andre som går tur, at det er fullt mulig å vandre i høyden, til og med på toppene et stykke inne i landet. Jeg burde vel ha tatt en slik tur, men det er tryggest ute i havgapet.

Det var ikke lenge siden jeg hadde gått fra Hellestø og sørover, men det var likevel den turen jeg satset på denne dagen. Nå er det mulig å gå langt, og egentlig lengre enn langt sørover.

Det er helt greit å gå til enden av Orrestranden, og med en liten omvei og to er det enkelt å komme omtrent til Brusand. Det blir noen mil i sjøkanten.

Jeg hadde planer om en noe, eller ganske mye, kortere tur. Jeg håpet på å komme ned til Fuglingene. Da ville turen bli omtrent 15 kilometer. Noe som jo et er en ganske drøy tur, men relativt enkel i sjøkanten uten en eneste bakke.

Det var to ting som gjorde denne turen lett å huske. Jeg hadde lav sol i mot på hele veien sørover, og måtte bruke skyggen på lua for å se hvor jeg satte foten. I tillegg var det mye folk ute og gikk. Langt fler enn jeg har møtt noen gang før.

Det var noen som startet samtidig med meg. Og da ble det til at jeg satte opp farten for å komme forbi – og i gang med turen. Det var flere bortover stranden, og det var jo like greit å komme forbi disse også. Og slik ble det både på Hellestøstranden og Bore stranden. Det gikk i hvert fall kjapt å komme til Fuglingene denne på turen.

Det tar godt over en time å komme så langt sør som til Fuglingene fra Hellestø. Det går litt fortere på tilbaketuren. Da tar jeg innenfor sanddynene på grei sti. Det er fortsatt sand enkelte steder der det tynne øverste laget er borte, men stort sett er det omtrent som å gå på plen.

Denne gangen var det en hest som hadde gått foran meg. Flere plasser var hovene gått gjennom det tynne øverste laget og antakelig laget nye «hull». Det er selvsagt ikke lovlig med hest i dette området, men...

På vei nordover mot Bore fikk jeg de åpne slettene til høyre for meg, og siden dette var en dag med sol og blå himmel og klar luft, kunne jeg klart se fjellene inne i landet.

Det var lett å finne Vådlandsnutene og hva jeg tror må være Fidjanutene, over fem mil lengre inne i landet. Det var virkelig kjekt å se disse toppene. De hvite toppene dannet en flott bakgrunn.

Det var ikke mindre folk på Hellestøstranden da jeg kom tilbake. På parkeringsplassen var det omtrent fullt med en mengde biler også parkert på veien. Jeg har aldri sett så mange biler noen gang.

Denne turen begynner etter hvert å bli en standardtur. Den tar meg nesten tre timer, men siden det er helt flatt, byr den ikke på mer problemer enn noen stive bein. Det er likevel litt kjedelig med sjø på den ene siden og sand på den andre.