Fem stjerners høst-tur i Madlandsheia.

Flott høstvær.

Det er selvsagt andre som har benyttet finværet til tur i heia. Vi pensjonister har selvsagt bedre mulighet til å ta ut en vanlig onsdag enn de «stakkarene» som må jobbe.

Nå var ikke denne onsdagen vanlig. Høytrykk over hele sørnorge, har gitt et fantastisk høstvær. Det gjelder også for sørvestlandet – heldigvis.

Det har blitt noen onsdagsturer i det siste, mye nettopp på grunn av været. Som pensjonist kan jeg jo ta ut når det passer. Og de siste ukene har det passet.

Spørsmålet var egentlig hvor turen skulle gå. Jeg kunne ta turen opp i Hunnedalen, og Sandvatn eller Tomannsbu, men der var jeg i forrige uke.

Tidlig i sesongen gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, som jeg gjerne skulle ha tatt en gang til før vinteren.  Og helst i bra vær…

Og denne dagen var bra, virkelig bra. Sol - selvsagt, men også litt varmere enn dagen før, slik at frosten holdt seg vekk. Og det var tørt etter mange fine dager. Bedre forhold enn det, er ikke mulig.

Kunne det være andre i heia på en onsdag i oktober? Jeg tok igjen en bobil på vei oppover. Det så ikke ut som om folkene helt visste hvor de skulle. Jeg snakket derfor med paret i bilen. De var i Madlandsheia for første gang siden omtrent 50 tallet. De hadde likevel ikke bruk for hjelp. Dagens teknologi med gps på telefonen ga nok svar på eventuelle spørsmål.

På parkeringsplassen var det også andre biler, en god del faktisk.

Det gikk greit oppover bakkene. Ved det midterste Fisketjønnet tok jeg igjen et par, og nesten helt opp, gikk jeg på en kar med stor sekk.

Det viste seg at han hadde ligget ute den natta, rett over toppene. Vi snakket litt, og fant ut at vi bodde ikke så langt fra hverandre, og at vi nok hadde felles kjente. Det er kjekt å treffe andre som også synes at det å være i heia er virkelig kjekt.

På toppen var det en lei trekk, med våt bluse var det bare å komme seg videre ned Rolighetsdalen.

Over ura nede på flaten, begynner det som jeg synes er et av de fineste heiestrekkene i området. Flatt og fint. Gule, røde og brune myrer. Sol over småvann og mørke skygger under skarpe topper.
Og etter en stund går stien på gammel driftevei. Nesten en motorvei enkelte steder. Det er ingen tvil om at her har det gått dyr og folk i mange år. Jeg synes det er skikkelig kjekt å gå på gamle stier. De er i seg selv kulturminner, og bør egentlig holdes i hevd. Og selv om mange synes det «tagging» med røde Tè`er, er det ikke tvil om de må til for at folk skal finne fram og holde stien åpen.

Siden min forrige tur, var det også tydelig at mange andre hadde funnet fram til området. Stien var vesentlig mer markert, og det var enkelt å finne fram.

Her traff jeg også en dame, på tur alene. Hun oppfordret meg til å gå sakte, og virkelig nyte dagen. Et godt råd, for dagen var virkelig flott. Men akkurat det å gå rolig har jeg problemer med – selv om det går saktere med årene.
Det gikk kjapt over flyene, og ned stølsveien mot bilen. Denne dagen kunne turen godt ha vært lengre…

Stutaheia i oktober.

Kjekk langtur i høyden.

Lørdagskveld på Blåfjellenden, og jeg så bare fram til en tur over heia til Hunnedalen på søndagen.

Det kom kjentfolk. Og i løpet av kvelden nevnte han at han ville over Stutaheia til Lortabu på søndagen. Og at det var dugnadsfolk på Sandvatn, som han kunne ta følge med til Lortabu og videre til Høgaleitet og bilen.

Hvorfor i alle dager hadde jeg ikke tenkt på det. Det er selvsagt et problem å komme fra Lortabu til bilen – en mil på vei etter en 6-7 timers tur er ikke kjekt.  Men her var jo opplegget klart.

En kjapp runde med meg selv og et kjapt spørsmål, var det mulig å slå følge? Det var selvsagt greit med følge over Stutaheia.

Dette passet på mange måter bra.  Værmeldingen for søndagen var god – sol, men kaldt. Lite vind, og temperaturen ville stige…

Jeg hadde jo klaget på at det ble lite langturer. Her ble det mulig med en langtur. Og over Sutaheia, kjempebra.

Oppe i heia er det god utsikt. Selv om det ikke egentlig er noen «topp» så ligger mesteparten av landet under og det er mulig å se langt – i alle retninger. Og det er høy himmel, i godt vær. Ikke mye mellom meg og Skaperen. Denne dagen, med kaldt klart vær var sikten formidabel. Det var mulig å se «alt».

I denne forbindelse var «alt» også snøhvite topper lengre inne i heia. Et klart varsel om at vinteren er på vei.

Vi sto opp mens det ennå var nesten mørkt – rundt syv – halv åtte. Skikkelig frokost og litt rengjøring. Vi kom oss avgårde litt før ni.

Nede ved hytta – på 600 moh var det så vidt litt frost enkelte steder. Vi skulle opp til godt over 1000 moh. Det er noen drøye bakker opp mot Svartdalen og fossen. Men da er vi bare halv-veis oppe bakkene. I skyggen var det is og frost. Det ble glatt….

Normalt vil myrene ha frosset forholdsvis fort, siden dette var første frostnatten og med bare så vidt under null, var de fortsatt bunnløse…

Det gikk litt sakte i bakken.

Et stykke oppover går den merkede stien på venstre siden av et vann, den gamle stien på høyre siden – vi som er eldre, fulgte det gamle tråkk. Oppe over Svartehåla, med god utsikt tilbake, ble vi enige om at Norge er et fint land.

Øverst er det mye berg. Det er ikke alltid like lett å se hvor stien går. Det er selvsagt ikke mulig å gå seg vil, i hvert fall ikke så lenge sola skinner. Men i tåke, er det på den annen side enkelt å komme på villstrå.  Den dagen var det sol, så det holdt.

Heldigvis tørket sola berget. Det var lett å gå, men for egen del var jeg litt usikker på is i de våte skyggepartiene. Jeg gikk forsiktig.

Det ble likevel en kjekk tur over heia. Bakken gled lett og vi kom opp til stidelet (omtrent på toppen 1067 moh) i god form.  Her kunne vi se ned til Sandvatnhytta. Mitt følge ville inn til hytta, for å hilse på kjente. Jeg tok peiling direkte på Lortabu. Det er en tur på velkjent sti. Her vet jeg hvor tunge bakkene er, og hvor det er mulig å sette beina for å komme enklest fram.

Jeg tok igjen et par, og spurte om det var mulig å få skyss til bile. Det var det selvsagt. Nede ved Lortabu skiftet jeg klær, satte meg med litt mat og ventet.

Atle kom først. En av folkene som gjør en god innsats på Sandvatnhytta. Jeg kunne kjenne igjen karen fra langt hold. Vi fikk en god drøs i bilen ned mot parkeringsplassen.

Småunger og meg - mot Blåfjellenden.

Mange mot samme mål.

Forrige uke gikk, uten at det ble noen skikkelig tur. Fredag var været ikke så veldig bra, og jeg holdt meg hjemme. Kan jeg ha blitt litt «gammel» slik at regn og vind ikke virker like morsomt som før?

Eller kan det bare være en god pause etter mye tur i en periode. Jeg var i hvert fall ikke helt «sugen» på tur i uka som var.

Og hva med helga?

Bestyrerinnen hadde egne planer. Hun ville til Haukås med folk fra jobben. 

Det kom liksom ikke noen gode turforslag seilende på ei fjøl.

Da er det greit å kunne ty til Blåfjelenden. Og jeg hadde jo ikke har den ukentlige turen. Jeg fikk ta en tur innover på lørdag.

Og tok med mat og utstyr for en natt. Planen var å gå tilbake til Hunnedalen søndag.

Det ble endringer i planene – heldigvis.

Men innover…  Det regnet da jeg kjøret gjennom Oltedal. Det regnet da jeg passerte Byrkjedalstunet. Det var truende skyer i Øvstebødalen. Og det var fortsatt mørke skyer og litt yr i Hunnedalen.

Men da jeg startet oppover lia gjennom hyttebyen, var det opphold. Og det ble ikke noe mer regn.

Men sorpet var det  - selvsagt. Jeg var skitten til knærne alt fra starten av.

Nede i Hunnedalen er det tydelige tegn på at vinteren nærmer seg. Brøytestikkene er oppe og det finnes ikke en sau. Bjørka står uten blader, selv om det fortsatt er blader på trærne lengre nede. Bakken er dekket av brunt og rødbrunt gras. Og det er sorpe – som sakt…

Det er mulig å se om andre er på vei innover, og det var en del spor. Litt oppe i bakken møtte jeg en hel gjeng på vei ned. De var bare på dagstur. Det tok en stund før jeg fikk se folk foran i stien Og det tok selvsagt enda lengre før jeg tok disse igjen. Denne dagen var det fedre med unger som var på tur.

Små mennesker med små bein og små sekker, men store smil og godt humør. En herlig gjeng. Det er kjekt å treffe småunger på tur. Positive og blide – som regel. Det er aldri kreftene som svikter, kun motivasjonen. Denne dagen var motivasjonen på topp og ungene så ut til å storkose seg på turen innover mot hytta.

Noen hadde bestilt, og ville sove i seng, andre så fram til en madrass på hemsen. Alt like spennende og nytt – sammen med pappa.

Men det går selvsagt ikke så fort. Fedrene hadde vært på tur før og stresset ikke for å komme fort fram. Selvsagt var det noen av gutten som syntes det ville være greit å kunne ta følge med karen som kom bakfra og gikk fort.  Det ble likevel til at de tok følge med de andre….

Det er merkbart senere på året. Sola tår lavt og dagne blir kortere. Mørket kommer alt rundt åtte. Og kveldslyset – lange skygger og rødt lys merkes alt fra tidlig ettermiddag. Alle ungene kom i hus i god tid før mørket.  Til nå har det omtrent ikke vært frost, men om værmeldingen holder hva den lover, så vil det bli skyfri himmel ut over kvelden – og muligheter for frost.

To jenter jeg gikk forbi, satt ute på terrassen og så på utsikten i selskap med kaffe og… Det ble kveld før de kom inn, men da var det kaldt.

Søndagstur med bestyrerinnen.

Vind, sol og sommer - i september.

Vel nede fra Blåfjellenden og etter en god natts søvn, var det på tide å tenke på søndagsturen. Eller skulle det bli søndagstur?

Mange dager på tur, burde kreve en liten pause. Gamle kropper krever lang restitusjonstid.

Broderen var opptatt på annet hold – hytta krever mye…

Litt ut på dagen var jeg lei av å sitte inne. Det blåste stikker og strå – i det minste 10-12 msek. Frisk bris, opp mot liten kuling.

Temperaturen derimot… Det var sommer og sol og 20 grader – fra morgenen av. Ikke en dag å sitte inne.

Bestyrerinnen truet med å fortsette malingen i gangen. Som om den trengte oppussing. Vi gjorde jo det for 12-15 år siden… Denne gangen måtte jeg ta en sjefsbeslutning. Den siste sommerdagen i 2016 skulle ikke brukes til å male gang.

Det ble lite diskusjon om hvor vi skulle ta turen. Høgjæren var første valget. Og det selv om det som sagt blåste. Det ville antakelig blåse bare enda mer oppe på bare heia.

En dagstur på et par timer, krever ikke lange forberedelser. Vi kom oss avgårde før 11. La os si det slik: det var andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen ved Holmavatn ble fort full.

Vi tok mot Synesvarden. I motvinden. Jeg startet med jakke på, men måtte fort hive denne, og resten av turen gikk i kortarmet bluse. Det er ikke vanlig så sent på året, og i hvert fall ikke i en liten kuling.

Ikke alle andre turgjengere fulgte mitt eksempel. Det kom noen med godt kneppet jakke og hendene i lommene.  Vi var antakelig litt tidlige, i forhold til mange på søndagstur. Det var likevel andre ute og gikk. På Synesvarden traff bestyrerinnen kjente, og vi måtte ta en liten stopp.

I le av varde, for her opp på toppen blåste det – antakelig kuling.  Det var i hvert fall vanskelig å stå stille i vinden.

Nedover mot Steinkjerringå, i le for den verste vinden ble det sommer. Godt og varmt. Med vinden litt fra siden, tørre forhold og god sti, gikk det lett og greit nedover mot Kjerringå.  Det var også andre på tur og vi gikk i hvert fall ikke senere enn de.

Ute ved statuen, dukket det opp mer kjentfolk. Det var dagen for å treffe på andre. Og for å gjøre det helt godt, kom min svoger susende bakfra. Han hadde gått samme rute som oss, men startet en halv time senere. Han tok turen ut til Steinkjerringå før han satte kursen mot Holmavatn. Hvor han tok oss igjen en gang til.

På enkelte steder var vinden kraftig. På toppene og enkelte kanter blåste det mer enn en vanlig kuling. Det gjorde ikke oss noe særlig, vinden kom inn fra siden, og det var bare greit å gå.

Høst-tur i heia.

Til Blåfjellenden fredag til lørdag.

Etter mange turer i det siste var det vel på tide å ta det litt rolig. Det gjøres best på Blåfjellenden. Det passet jo også bra å ta turen innover, slik at jeg får den ukentlige oppdateringen der inne.

Fredag til lørdag på Blåfjellenden pleier også å være helt greit. Ikke for mange folk, og ofte både kjente og folk som har vært på tur før.

Som alltid betyr været mye for hvor grei turen innover ville bli. Og forholdene denne gangen var mer en bra. Tørt, varmt, litt sol og ikke mye vind. Stort bedre kan det ikke bli. Jeg hadde tatt med kortbuksa, men som vanlig var det litt kaldt ved start, så jeg beholdt gore-tex`en på. Det var 12-13 grader i Hunnedalen, og noe mindre lengre oppe.

Vi har alt lagt bak oss høstjevndøgn. Dagene er kortere enn natten og det er tre måneder etter St. Hans og bare tre måneder til jul.  tiden har gått alt for fort. Det er så mange turer jeg skulle ønske jeg kunne få til.  Selv om det har blitt uvanlig mange turer i godværet i det siste.

Men altså fredag til lørdag på Blåfjellenden. I dårlig vær ville jeg muligens ha vært alene innover. I fint vær og med god værmelding vil det være andre på tur. Alt fra start kunne jeg se at det var spor innover. Det tok litt tid før jeg så folk, men halvveis innover tok jeg igjen 4 jenter på tur.

Jeg ville i hvert fall ikke bli alene.

Det er litt underlig. For bare en måned siden ville turen innover være sommertur med solen høyt på himmelen. I slutten av september er det mye mer skygge og alt i fem-sekstiden begynner det å bli kveldslys. Skyggene blir lange. Selv om det ikke egentlig blir kald – 10 grader er jo behagelig… - så virker det kaldere enn 10 grader midt på sommeren.

Det er fortsatt blader på bjørka nede i dalen. Og fortsatt er det en og annen småfugl som flyr forbi. Rognen utenfor vinduet har mistet bladene, men står full av røde bær. Vanligvis miste rogna bladene etter bjørka. Dette året er det motsatt. Det kan ikke ha vært frost så langt. Fargene er i hvert fall ikke så kraftige som de av og til kan være, det må en frostnatt eller to til.

Normalt med god værmelding er det folk som vil ned Fidjadalen. Denne gang skulle de fleste videre til Sandvatn.  Jeg hadde håpet på å få transport fra Eikeskog til Hunnedalen for å hente bilen. Det blir vist ikke noen tur ned Fidjadalen i år. Det er en av de turene jeg virkelig ønsker å få gjennomført.

Temperaturen om natta krøp ned mot 5 grader, men på morgenen var det 10, og overskyet. Det fløy noe vått i lufta, men det ble aldri regn av det, og utover dagen ble det igjen godvær.

Bakken opp er aldri noe jeg ser fram til. En halv time i oppoverbakke. Nå vet jeg at det egentlig bare er de første kneikene som er tunge. Etter noen minutter oppover, venner kroppen seg til tempoet, og det blir greit

Denne gangen ble det mer en greit. Det ble en fin tur i godt tempo, nesten som i gamle dager.

Nede mot Hunnedalen møtte jeg et par gjenger som alle ville til hytta. Til sammen måtte jeg 25 stk så de fleste madrassene ville antakelig komme i bruk natt til søndag.

Onsdagstur til Tomannsbu

Til Tomannsbu med broderen.

Det har vært mange dager med fint vær i det siste. Yr melde stadig om sol og sommer. Slike ting må jo ta slutt før eller siden, og «siden» ble etter hvert til torsdag.

Onsdag måtte derfor utnyttes – sommerdager i september er jo ikke så vanlig.

Dagen før hadde i hvert fall mer enn en smak av sommer utover dagen. Og håpet var selvsagt at onsdagen ville utvikle seg på samme måten.

Jeg kom meg ikke avgårde på vanlig tid. Broderen ringte og spurte hva jeg ville finne på, og når jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Tomannsbu, ville han gjerne være med.

Nå hadde jeg hatt en god del soloturer i det siste, så selskap ville være helt greit. Broderen og jeg er godt vant med å gå tur sammen, men broderen har i det siste latt andre ting komme høyt på prioriteringslisten, så det ville være kjekt med en tur sammen.

Tur til Tomannsbu er litt avhengig av været, synes vi. Det er noen sabla myrer som må krysses, og det er et par plasser der stien går ned temmelig bratte svaberg.  Broderen hadde et fall her sist gang han gikk innover – for et par år siden.

Å vasse i sorpe er ikke kjekt. Da er det mye bedre å ta turen etter noen dagers tørke slik at de verste myrhullene kan passeres noenlunde greit.  I tillegg går turen opp og ned Tveidebrekka, som er bratt og lang og aldri helt tørr i myrsøkkene.

Både broderen og jeg går forsiktig slike plasser.

Det var faktisk andre på tur midt i uka. Et par som ville til hytta for å overnatte. Heldigvis…..

Det viste seg at broderen hadde mistet kniven en eller anen plass langs stien, og fikk den tilbake da paret bak hadde funnet den. Slikt kalles flaks…

Den siste 1/3 del innover mot Tomannsbu går opp ned noen småhauger opp forbi myrene. Broderen gikk i myra mens jeg holdt meg i stien. Det gikk greit i myra.

På vei tilbake holdt vi oss på flatene i myra, og det gikk skikkelig kjapt. Vi sparte antakelig opp mot 3-4 minutter….

Uten sau, uten folk i heia, det minner mer om senhøstes enn i midten av september. Det var stemmingen og ikke temperaturen som minnet om det. En onsdag midt i september, uten mye folk er jo egentlig ikke overraskende.

Det er noen drøye bakker opp fra Olabu, omtrent halvveis tilbake til bilene. Mye gåing og lite hviledager, fikk pulsen kjapt opp. Det ble etter hvert tunge bein. Vi kom opp.

Men vi skulle også ned – Tveidebrekka ligger jo der….

Med tunge bein og slitne muskler var det bare å ta det med ro.  Vi kom greit ned, uten en gang å bli skitne på buksebaken.

Det var kjekt å stå på parkeringsplassen og kunne krysse av for en vel gjennomført tur til Tomannsbu.

Taumevatn – en perfekt høstdag.

Lang kjøring og kort tur. 

Når en er pensjonist og nesten 70, bør en holde seg hjemme – i gyngestolen muligens. I hvert fall ikke springe opp og ned i heia som en springball. Likevel….

Selv med mange dager på tur i forrige uke, lokket heia. Med et aldeles vidunderlig vær – til å være i slutten av september.

Hjemme var det ikke så bra – overskyet og bare 13-14 grader på morgenen. Bestyrerinne ønsket å vite hvor jeg hadde tenkt meg, alene på en tirsdag. Jeg nevnte Tumevatn. Det er helsikes langt å kjøre – omtrent 120 kilometer, men bare 1 ½ time å gå  - en vei. Det betyr omtrent like mye kjøring som gåing, men skal jeg få se hytta ved Taumevatn i år må det til.

Oppover mot heia, lurte jeg på om det ikke ville være bedre med en tur litt nærmere. Stick to plan – var svaret.

Jeg er blant de heldige som kan komme meg gjennom bommen i Flatstøldalen. 8-9 kilometer spasertur på asfalt, er ikke det jeg ser for meg. Nå viste det seg at bommen sto oppe, både på vei inn og på vei ut. Det var ikke nødvendig å fomle med nøkkel og hengelåsen.

Ved bommen var det tre turgåere som holdt på å pakke sekker. Jeg stoppet og spurte om de skulle innover. De skulle til Taumevatn og ville gjerne sitte på inn til stien. Jeg  skulle jo samme veien, så det var bare å stable sekker og folk i bilen og kjøre på.

Inne i Flatstøldalen var det ikke direkte sommer, jeg dro på langbukse – noe jeg skulle angre en god del av dagen.

Det er antakelig ikke mange dagene i året det er så tørt som denne gangen innover mot Taumevatn. Første gang jeg gikk innover, til den gamle hytta, var det en del gamle sviller i de verste sorpehullene. Nå ligger det en mengde lemmer og planker i tillegg. Og noen har brukt mange timer på å legge stein til rette enkelte plasser.Et

stykke innover, gikk jeg på et par. De var ute på ettersanking av sau, men skulle også overnatte på hytta. Da jeg kom, satt de og kikket på en fugl opp i et tre. En haukugle, ble jeg fortalt. Nå hadde jeg sett en slik på Blåfjellenden for et par år siden, og i kikkert lignet den veldig på fuglen fra den gag. Jeg mener det var en haukugle – igjen.

Vi fikk en hyggelig prat, før jeg fortsatte mot hytta og de gikk for å se etter sau.

Det ble en kort pause på hytta, før jeg tok fatt på tilbakeveien. Det ble varmt -  i bakkene i le for den vesle trekken, ble det varmt, og da jeg kom ned til bilene viste termometeret 17 grader.

Det var kjekt å være i heia denne dagen. Fargene var fine, været var flott. En høstdag av de sjeldne.

Det var bra jeg tok ut.