Stutaheia i oktober.

Kjekk langtur i høyden.

Lørdagskveld på Blåfjellenden, og jeg så bare fram til en tur over heia til Hunnedalen på søndagen.

Det kom kjentfolk. Og i løpet av kvelden nevnte han at han ville over Stutaheia til Lortabu på søndagen. Og at det var dugnadsfolk på Sandvatn, som han kunne ta følge med til Lortabu og videre til Høgaleitet og bilen.

Hvorfor i alle dager hadde jeg ikke tenkt på det. Det er selvsagt et problem å komme fra Lortabu til bilen – en mil på vei etter en 6-7 timers tur er ikke kjekt.  Men her var jo opplegget klart.

En kjapp runde med meg selv og et kjapt spørsmål, var det mulig å slå følge? Det var selvsagt greit med følge over Stutaheia.

Dette passet på mange måter bra.  Værmeldingen for søndagen var god – sol, men kaldt. Lite vind, og temperaturen ville stige…

Jeg hadde jo klaget på at det ble lite langturer. Her ble det mulig med en langtur. Og over Sutaheia, kjempebra.

Oppe i heia er det god utsikt. Selv om det ikke egentlig er noen «topp» så ligger mesteparten av landet under og det er mulig å se langt – i alle retninger. Og det er høy himmel, i godt vær. Ikke mye mellom meg og Skaperen. Denne dagen, med kaldt klart vær var sikten formidabel. Det var mulig å se «alt».

I denne forbindelse var «alt» også snøhvite topper lengre inne i heia. Et klart varsel om at vinteren er på vei.

Vi sto opp mens det ennå var nesten mørkt – rundt syv – halv åtte. Skikkelig frokost og litt rengjøring. Vi kom oss avgårde litt før ni.

Nede ved hytta – på 600 moh var det så vidt litt frost enkelte steder. Vi skulle opp til godt over 1000 moh. Det er noen drøye bakker opp mot Svartdalen og fossen. Men da er vi bare halv-veis oppe bakkene. I skyggen var det is og frost. Det ble glatt….

Normalt vil myrene ha frosset forholdsvis fort, siden dette var første frostnatten og med bare så vidt under null, var de fortsatt bunnløse…

Det gikk litt sakte i bakken.

Et stykke oppover går den merkede stien på venstre siden av et vann, den gamle stien på høyre siden – vi som er eldre, fulgte det gamle tråkk. Oppe over Svartehåla, med god utsikt tilbake, ble vi enige om at Norge er et fint land.

Øverst er det mye berg. Det er ikke alltid like lett å se hvor stien går. Det er selvsagt ikke mulig å gå seg vil, i hvert fall ikke så lenge sola skinner. Men i tåke, er det på den annen side enkelt å komme på villstrå.  Den dagen var det sol, så det holdt.

Heldigvis tørket sola berget. Det var lett å gå, men for egen del var jeg litt usikker på is i de våte skyggepartiene. Jeg gikk forsiktig.

Det ble likevel en kjekk tur over heia. Bakken gled lett og vi kom opp til stidelet (omtrent på toppen 1067 moh) i god form.  Her kunne vi se ned til Sandvatnhytta. Mitt følge ville inn til hytta, for å hilse på kjente. Jeg tok peiling direkte på Lortabu. Det er en tur på velkjent sti. Her vet jeg hvor tunge bakkene er, og hvor det er mulig å sette beina for å komme enklest fram.

Jeg tok igjen et par, og spurte om det var mulig å få skyss til bile. Det var det selvsagt. Nede ved Lortabu skiftet jeg klær, satte meg med litt mat og ventet.

Atle kom først. En av folkene som gjør en god innsats på Sandvatnhytta. Jeg kunne kjenne igjen karen fra langt hold. Vi fikk en god drøs i bilen ned mot parkeringsplassen.