Karpedammen.

En tur i vind og støv.

Det var en mørk og stormfull aften. Ikke helt. Det var dag. Det var varmt. Men det var stormfullt. Været var denne dagen et samtale-emne. Vinden sto fra øst – Sahara, og brakte med seg store mengder støv. Det blåste i tillegg ganske godt, opp mot stiv kuling der vinden virkelig fikk tak.

Gjengen hadde tenkt på en ny tur til Veneguera, men med «dårlig» vær (mye vind og støv) ble det til at vi la om planene. Det ville ikke være spesielt kjekt å gå den fine turen i sterk vind og med omtrent null utsikt. Vi fikk innover mot Norskeplassen, og så se hvor vi ville ende ut.

Samling klokka 10 – som vanlig. Både Anne Margrete og Edvin ville ikke være med denne dagen. De ble på hotellet, sammen med Ingrid. Det var derfor bare 5 stykker som stillet til start. I vinden.

Det blåste stikker og strå over passet ved hotellet. Støvskyen sto mot oss enkelte ganger. Vi bestemte fort å ta innover «Dalen» i stede for rett opp bakken.

«Dalen» er en kilometer lengre enn rett opp, og vi bruker omtrent 15 minutter ekstra. Turen innover «dalen» er egentlig en flott tur i seg selv. Det er en helt grei sti, omtrent en kjerrevei, Selvsagt er det like mye stigning uansett hvilken vei som velges, men denne turen mot Norskeplassen er mye mindre bratt en de andre.

Vi tok en liten pause på Norskeplassen og satte kursen mot «sukkertoppen» - omtrent en kilometer og 100 høydemeter lengre inne.

De to jentene som hadde fulgt oss så langt, hadde fått nok av sandblåsingen, og ville tilbake til hotellet. Det ble bare Sigbjørn, Kjell og meg som fortsatte.

Sigbjørn hadde tidligere foreslått et besøk til «Karpedammen». Vi gikk mot «Våres plass» for å ta stien oppover. Veien ville være litt støvet – mente vi.

Det ble mer støv enn bare «litt». På vei innover fikk vi en skikkelig vindkule. Den sopte med seg mye støv og sand, og vi fikk alt i ansiktet. Det ble heldigvis bedre noe lengre inne.

Karpedammen hadde mye vann, og mye fisk. Vi fortsatte opp på andre siden og gikk mot veien. Etter en stund fant Sigbjørn ut at han ville sjekke om han kunne finne igjen et tau som hang nedover et skar.

Vi hadde sett dette stedet – uten ta – da vi gikk mellom Hjermands plass og Eivinds plass. Vi fant stedet, men sjekket ikke helt om tauet var på plass.

Fra veien over «Karpedammen» var det bare omtrent 100 meter bort til veien som tar av ved stidelet til Våres plass og Eivinds plass. Og bare noen hundre meter til vi sto på stien mellom Hjermands plass og Eivinds plass.

Den turen rundturen får bli en annen gang. Vi gikk mot Norskeplassen og hotellet. Denne gang ble det korteste vei. Det er likevel nesten 3 kilometer mellom Norskeplassen og Natural Park.

Det var ikke meningen at dagens tur skulle bli en langtur, men ved å ta «Dalen» og den lille avstikkeren mot Stien til Eivinds plass, ble det likevel 14 kilometer – i vinden.

Litt på villspor mot "Eivinds plass"

Alene i vinden.

Gjengen hadde bestemt en tur langs stranden. Mye buss, mye flatt og mye folk – med og uten.. Bestyrerinnen var også innkalt til strandturen, og ville bli med.

Jeg kunne tenke meg noe annet. Siden det bare ble meg på tur, kunne jeg jo gjøre som i fjor å bare ta innover fra Norskeplassen. Sukkertoppen? - selvsagt. Og videre?.

Det har vært lite snakk om vær og forhold. Det er ikke så rart. Været i den perioden vi har vært her, har stort sett vært sol, sommer, og lite vind. Skikkelig bra tur-vær.

Det blåste opp. Om natte pep det i dører og palmene utenfor svaiet skikkelig. Det blåste. For mandag vartet YR opp med vind opp mot kuling. Det ville med andre ord blåse skikkelig.

Nå var egentlig ikke litt vind noe problem. Med 25-26 grader og sol, var det helt greit å ta ut – mente jeg.

Jeg ble litt mer skeptisk da jeg kom bort til porten og fikk se sand og støv i tette skyer. Nå tok resten av gjengen avgårde, og der sto jeg igjen og lurte på hva jeg skulle gjøre.

Som vanlig ble det til at jeg fikk forsøke. Det ville jo alltid være mulig å snu – selv om det ikke har skjedd så mange gangene. Jeg tok opp den vanlige bakken mot Norskeplassen.

Normalt ville det være en god del folk på vei innover. Denne dagen var det mindre folk enn normalt på vei inn mot Norskeplassen og andre «plasser» lengre inne. Vinden var nok årsaken til at folk holdt seg nede i lavlandet.

Det var ingen grunn til å spare på kruttet. Siden jeg hadde hatt en hviledag på søndag, var jeg klar for litt fart. Jeg for forbi en annen som også var på vei innover. Jeg har som vane å prøve å unngå å «skremme» jenter og damer jeg passerer. Denne gangen fikk jeg beskjed om at hun hadde observert meg tidlig.

Det var en del folk på Norskeplassen, og jeg ble spurt om vei og tid og avstand – helt som vanlig. Etter en liten stund hev jeg på sekken og tok av gårde mot sukkertoppen. På vei passerte jeg somme dame som på veien innover. Med samme kommentar,

Fra Sukkertoppen gikk jeg veien innover mot Cortadores, men tok av mot venstre og Eivinds plass. Det er ikke lange stykket bort mot «plassen», men opp første kanten tok jeg mot venstre og ned mot selve «Øyvinds plass» - trodde jeg....

der jeg gikk, minnet mye om stien inn mot Eivinds plass da vi kom fra Hjermands plass. Så feil kan man ta... Et par hundre meter til høyre sto varden i klar profil. Det var bare å ta ut i terrenget og komme seg bort dit.

På «Eivinds plass» var det andre enn meg. Det kom også et par, og vi kom kjapt i prat. Det viste seg – nesten selvfølgelig – at vi hadde felles kjente, og jeg fikk med meg navnet for å kunne si hvem jeg hadde snakket med.

De andre gikk samme vei tilbake som de hadde kommet. Jeg så stien nedover og opp mot sukkertoppen. En helt grei sti nedover, men bakken opp? Det er i hvert fall ikke mulig å gå den bakken i fullt tempo.

Det ble en bakke opp med høy puls og pust og pes. Med litt roligere puls kom jeg meg nedover mot Norskeplassen. De slake bakkene gikk unna med småspringing. Fra Norskeplassen valgte jeg å ta «dalen» mot hotellet. Her er det også noen slake bakke. De gikk også unna i godt tempo, og dalen mot Natural Park gikk i hurtig gange. Det var kjekt å holde farten oppe. Det var kjekt å kjenne at beina fortsatt har litt fart inne, og at jeg fortsatt er i stand til å «ta ut».

En kjekk og grei tur alene.

Champanjestien til "Våres Plass"

Bakke opp og bakke ned for en slurk champanje.

Det er selvsagt en tradisjon når vi har gjennomført samme turen 2 år på rad. Da må det bli et tredje år med champanje i sekken.

Selvsagt er det champanjestien det gjelder. Og den turen har vi med champanje. Sigbjørn tok med en flaske i sekken – godt innpakket i aviser for å holde på kjølen.

Denne dagen var nesten hele gjengen samlet for å delta i denne årlige utflukten. Vi savnet Anne Margrete, som ble hindret av en smertefull rygg.

Vi var 7 stykker som friskt satte opp farten i bakken opp fra Natural Park, Den bakken er bratt, og det er noen plasser som krever litt konsentrasjon for å komme opp. Noen går friskt og freidig oppover, og legger ikke merke til at det er et stidele, og havner innover «dalen». En omvei på omtrent en kilometer.

Etter å ha gått opp (og ned) denne bakken noen ganger, begynner den å bli noe enklere. Det er blitt lettere å beregne farten, slik at vi ikke får pulsen på topp. Og, kan hende, har kondisjonen forbedret seg litt.

Første mål er som vanlig Norskeplassen. Nesten 3 kilometer innover og vi bruker som regel rundt tre kvarter. Det var en god del folk, og vi kunne se andre på vei innover eller tilbake. For noen er det en grei tur å gå inn til Norskeplassen og så snu.

Vi, for vår del, skulle litt lengre innover. For å komme til Champanjestien tar vi mot «geitefarmen» og Miljøstien. Opp siste bakken går det et tråkk mot venstre og forbi en trafo eller noe. En hvit kloss rett ved veien. Vi skal ned til en pumpestasjon og forbi.

Stien er tydelig opp bakken. Her går også sykkelstien i samme spor, så opp den første bakken er det en del løs sand. Vi fikk sykler i mot oss – det ser helst litt farlig ut, når de omtrent detter ned bakken.

Første bakke opp er grei. Bakken ned på andre side er både lang og bratt. Edvin mener dette er den bratteste bakken av de «vanlige» rundt Norskeplassen. Nede i bunnen pleide det å stå et skilt, - og ligge en tom champanjeflaske. Vi så ingen av disse denne gangen.

Neste bakke opp er lang og det er en og annen bratt kneik, men egentlig enkel å komme opp. Endelig oppe, er det bare å spasere bort til «Våres plass».

Hvor det denne gangen var fullt av folk. Vi fant en plass og det smalt, i det champanjekorken for over kanten og ned mot Arquinequin-dalen.

Det var ikke meningen at det skulle bli en langtur denne dagen. Hele gjengen fortsatte derfor den enkle og korte veien mot sukkertoppen og Norskeplassen.

Turen langs champanjestien til «Våres plass» er nok en kilometer lengre enn den vanlige veien. I tillegg er det noen drøye bakker både opp og ned. På «Våres plass» hadde vi gått nesten 7 kilometer.

Det er et stykke å gå fra «Våres plass» til Norskeplassen, noe over to kilometer. Tilsammen ble det nesten 12 kilometer denne dagen. Turen var ingen langtur, så for å få den betegnelsen, må vi med andre ord gå omtrent 14 kilometer.

Det gjenstår noen dager på Gran Canaria, vi får se hvor mange turer, og langturer det blir.

Cooperativet til Puerto Rico.

Ungdom på langtur – alle rundt 70.

Det er ingen selvfølge at ungdom med over 70 somrer bak seg, hiver seg på en skikkelig langtur. På Grand Canaria er det så avgjort ikke uvanlig. Vår gjeng – bare spreke folk, klarer slike braser enkelt.

Vi var fire mannfolk som stilte til start denne dagen. For å gå en langtur – en tøff tur – 24 kilometer fra starten ved cooperativet til Natural Park i Puerto Rico, 1000 høydemeter opp og de samme 1000 høydemetrene ned.

Det finnes noen slike turer på Grand Canaria. Flere av disse starter i Mogan-dalen og går mot Arquinequin, Puerto Rico eller Tauro. De mest vanlige startpunktene er Cooperativet eller Mølla - El Molino de Viento.

Begge steder betyr en bratt og brutal bakke opp mot sletta oppe i høyden. For egen del har jeg gått fra mølla to ganger, og er usikker på om det blir en tredje gang. Den turen er ikke noe for folk med respekt for høyder og stup.

Ved starten ser det ut som om det er helt umulig å komme opp. Bergveggen er loddrett øverst. Her går stien på en hylle, med stuuuup til venstre.

Edvin har en gang gått fra Cooperativet (Cooperativa Agricola Mogan) og forsikret meg om at det ville være greit å komme opp denne stien. Det ville ikke være noen spesielt utsatt plass – men det er fortsatt 1000 høydemeter opp....

Vi startet rolig. Likevel ble det både pust og pes før vi var oppe. Bakken er lang. Det ser ut som om det er en brink et stykke opp, men bakken fortsetter. Et par plasser var det litt luftig, men for min del gikk det helt grei oppover.

Stien slynger seg flott rundt den ene knausen etter den andre, og det er greit å komme fram, selv om det ser nesten umulig ut enkelte plasser.

Det som gjorde det enkelt var at noen hadde spandert ganske mye hvitmalingoppover – og videre. Selv om det kunne være mulig å gå feil enkelte plasser, viste hvitmalingen rett sti ,og merkene satt rimelig tett.

Etter nesten tre kilometer og mange høydemeter, kom vi til stidelet mot Mogan (ned «hylla» og bakke.) Vi skulle videre til «to rom og kjøkken». Denne delen av stien var i meget god stand.

Her har noen gjort en skikkelig innsats. Det var ryddet og laget kanter, I bakkene var det lagt opp nye trappetrinn. Her var det nå mulig å holde noe høyere fart enn før, nettopp fordi stien var så grei å gå.

Ved «to rom og kjøkken» begynte den flotte og virkelig kjekke delen av turen. At vi var nesten ferdig med oppoverbakker, var en ting. Her går stien langs brinken med en fantastisk utsikt ut over dalen. I tilleg er det skog, kaldt «pinjeskogen», selv om jeg mener det ikke er pinjer.

Stien slynger seg rundt det ene «neset» etter det andre. Det går helst nedoverbakke. Noen plasser ganske bratt., men helst slakt. Det er mulig å se stien lengre framme, men på grunn av slyngene, tar det tid å komme til der stien viste.

Neste stoppested var Cortadore. Da hadde vi gått omtrent 15 kilometer, og hadde fortsatt en mil å gå før vi kunne løfte beina opp på en stol og løfte et krus mot leppene.

Vi valgte å gå stien i stede for å følge veien mot Norskeplassen. Det brakte oss nær «Karpedammen» og «Våres plass». Fra «Våres plass» til Norskeplassen ble det likevel trasking på vei.

Norskeplassen lå øde og forlatt da vi trillet inn. Her ble det en liten stopp for å fylle på med vann, og for å ta en liten oppsummering før vi tok fatt de siste to-tre kilometrene ned til Natural Park.

Det var en stund litt diskusjon om vi ville nå «happy hour» i baren ved svømmebassenget. Det klarte vi med god margin.

"Eivinds plass" med en vri.

En tur med noen små overraskelser.

Alle var enige om at det skulle bli en lett tur på onsdag. Bare noen kilometer. En lett tur inn til Norskeplassen og muligens en tur innom sukkertoppen, og om alt klaffet, en tur litt innover.

Etter hvert ble det il at noen ville holde seg hjemme, mens andre bare skulle inn til Norskeplassen. Bestyrerinnen og Anne Margrete gjorde alvor av bare å ta en kort tur.

De ville til Norskeplassen, ta Lavendelstien et lite stykke, og så gå opp til stien mot «Dalen» og så tilbake til Natural Park. De fulgte planen, men med en forlengelse ned til Balito og så opp bakken.

Bare en liten kilometer ekstra. De fikk en tur på omtrent 8 kilometer. Likevel en grei tur mente både Bestyrerinnen og Anne Margrete.

Vi tre – Sigbjørn, Edvin og jeg, tok ut litt etter Bestyrerinnen og Anne Margrete. De hadde antakelig 8-10 minutters forsprang på oss (mente vi....) Og vi ville jo ta de igjen før Norskeplassen?

Det gikk med et nødskrik. Bare en iherdig innsats de siste minuttene, og en liten snarvei, gjorde at vi kom først inn til Norskeplassen og fikk satt oss nede. Og prøvde å se ut som om vi hadde vært der en god stund. Ingen lot seg lure, ikke en gang tilsynelatende...

Jentene tok ut, og vi diskuterte hvor turen skulle gå. Sukkertoppen ligger nå der, en kilometer og 100 høydemeter over Norskeplassen. Vi nådde opp, etter en litt hektisk jobbing. Det ble litt diskusjon om hvem som skulle komme først opp.

Vi var klar for «Eivinds plass». F ra Sukkertoppen er det mulig å se bort til der stien trar av fra veien mot Cortadores. Vi hadde startet tidlig, og selv om det var flott vær, var det få folk ute. Vi kunne se noen på veien, men ikke mange.

Da vi tok til venstre fra veien (og litt sørover – ikke kjerreveien nordover) ble vi fort alene. Det gikk i et greit tempo i den slake nedoverbakken mot Eivinds plass. Vi nådde Eivindsplass etter nok en kilometer. Fra Natural Park og til «Eivinds plass» er det 8 kilometer.

Etter å ha notert navnet vårt i protokollen, og kikket oss rund, kom Edvin med forslaget om å ta mot demningen som vi så vidt kunne skimte lengre nede mot Puerto Rico.

Avstander er vanskelig å bedømme, spesielt om det er en fordypning i terrenget mellom der du står og stedet du skal til. Det så langt ut – ned til demningen.

Stien nedover var i hvertfall tydelig å se – det første stykket. Fra demningen var planen å gå oppover og tilbake til Norskeplassen for så å ta mot hotellet.

Edvin, som hadde gått her før en gang, kunne forsikre oss, to forsiktige sjeler, om at det var greit å komme fram denne veien. Ingen bratte partier – uten om en knaus vi måtte rundt.

Vi sette kursen nedover. Det var grei sti det første stykket. Etter en stund går lett nedoverbakke over i mer småbakker og løs grus. Helt greit å komme fram, men det går litt senere. Nede ved elveleiet er det grønt og flott, men her blir stien vanskeligere.

Da vi nærmet oss demningen, ble det «ikke lett», det vil si at stien gikk over knauser og kanter med piggtrådgjedet nedenfor. Her var det nærmest litt klatring, og jeg slet buksebaken en plass.

Det ble ganske greit da vi sto på veien ved siden av demningen. Nå skulle vi bare opp til Norskeplassen....

Opp, var ordet. Det var jo «vei», men bratt likevel. Det ble noen meter oppover før vi nådde stien (og veien) fra Moto Grande. Vi fulgte denne til stien til Norskeplassen.

Det er mange stier fra Norskeplassen til Natural Park. Denne gangen gikk vi «dalen» det er muligens den «enkleste» stien og gå for å komme til Norskeplassen fra Natural Park. Den er likevel omtrent en kilometer lengre en stien som går rett opp fra hotellet.

Rundturen med «Eivinds plass» som vendepunkt, var på omtrent 12 kilometer. En grei tur, men ikke den lette og korte turen jeg hadde planlagt. Knausene nede ved demningen var en utfordring for meg, men jeg kom da fram...

Norskeplassen, "Korset" over Arquinequin og sjømannskirka.

Fire jenter og meg på tur.

Vi ble invitert med på en topp-tur. Både Sigbjørn og Kjell tente strakt på ideen. De syntes det ville være kjekt å komme på en ny tur. Med 14 dager på tur blir det ofte at vi tar samme turen flere ganger.

Jentene var ikke like begeistret for planene om en topp-tur. Det var snakk om å reise grytidlig, og først komme tilbake til hotellet ut på kvelden. Det kolliderte ganske ettertrykkelig med et ønske om noen timer på solsenga ved bassenget.

Edvin sliter fortsatt med halsen, og søvnen har omtrent manglet de siste dagene. Hostekuler hvert minutt. Han var ikke siker på om han skulle på tur i det hele tatt.

Jeg var heller lunken til prosjektet «topp-tur». Etter fire turer her nede, hadde jeg fortsatt ønske om en «rolig» tur. Selvsagt er ønske om en rolig tur, bare et skalkeskjul for å slippe en luftig og utsatt tur.

Det ble til at Sigbjørn, Kjell og Edvin, tok ut tidlig. De så fram til en 5 timers tur, og med ganske lang transport-tid, ville de ikke være tilbake før sent.

Jentene ville til Norskeplassen og videre til krossen over Arquinquin. Fra Natural Park er det omtrent 3 kilometer og tre kvarter inn til Norskeplassen. Og litt avhengig av veivalget, omtrent en kilometer lengre til Krossen over Arquinequin. Det var også snakk om Sjømannskirka, vafler med sylt, og smørbrød.

Nå er det et stykke tilbake til hotellet fra Arquinequin, men det finnes både buss og drosje.

Det var en plan jeg greit kunne hive meg på. Og om jeg tok følge med jentene til Norskeplassen, så kunne jeg jo eventuelt vurdere en annen tur der.

Som vanlig var det samling klokka 10. Som vanlig ble det bakken rett opp fra Natural Park og stien direkte mot Norskeplassen. Det ble også de vanlige stoppene på veien innover. På Norskeplassen var det som vanlig en del folk.

Jentene hadde holdt god fart innover mot Norskeplassen. Det ble diskutert hvordan vi skulle komme oss til «Krossen» over Arquinequin. Det er – minst – 4 stier å velge mellom. Rett under Norskeplassen – en bratt bakke nedover omtrent fra porten til Norskeplassen går Lavendelstien.

Neste avstikker nedover mot kysten er neste stidele mot sør. Og så er det to muligheter oppe mot «geitefarmen» Her er det mulig å følge «veien» omtrent til «Krossen»

Siste mulighet er å følge «miljøstien» som vi gikk på søndag. Vi valgte å ta stien til høyre et stykke fra Norskeplassen. Denne stien var tydelig brukt av syklister, men også av folk med joggesko.

Etter en stund kom vi ut på en grov vei, og fulgte denne til vi igjen møtte Lavendelstien. Da var det bratt ned mot venstre og i bunn av bakken, ut i terrenget. Her følger stien, som er ganske smal enkelte plasser, et vannrør opp til veien på toppen av bakken som ender ut ved Krossen.

Stien slynger seg rundt bakkene bortover. En sving etter den andre, og etter en stund ble det til av jeg kikket etter veien som vi skulle opp på.

Jentene holdt farten opp langs den smale stien, litt avbrutt av en og annen hindring som vi måtte rundt. Å gå veien er litt kjedelig, men det går stedvis en sti litt ute i terrenget, Vi fulgte den. Egentlig er dette en lang brink der det er bratt ned på begge sider. Siden det går vei stor sett nesten helt ut mot krossen, er det ikke problem, men noen finner nok det siste stykket ut mot Krossen litt «spennende».

Vi skulle inn til Arquinequin, og tok derfor ned siden mot byen. Det er en bratt sti, med løs grus. Vi tok det med ro, og kom ned uten å få hull i buksebaken.

Det er noen kilometer til Sjømannskirka, som gikk greit da vi så fram til smørbrødene og vaflene. En grei pause. Så var det spørsmål om hvordan vi skulle komme oss tilbake til hotellet.

Noen valgte buss, og andre valgte å gå. For de som gikk tilbake, først mot Balito og så bakken opp til hotellet, ble det en tur på omtrent 15 kilometer. Noe som må være en grei tur.

"Mannen med staven" og Veneguera .

Bare tre på en kjekk tur.

Yr var full av lovord for været på tirsdag. Temperaturen skulle stige her nede på Gran Canaria, og vinden ville omtrent være borte. Selvsagt er det tørt. Skikkelig tørt, selv om det har kommet noe nedbør i de siste.

Med sol og sommer, måtte det bli tur. På tross av lange turer både søndag og ikke minst mandag. Det har blitt så mange turer hjemme i både regn og vind til at en flott dag kan kastes vekk på bassengkanten.

Det var noen forslag til hva tirsdagen skulle inneholde, For den kvinnelige delen av følget, sto butikkbesøk på planen. For Edvin ble det en helt rolig dag. Han har vært plaget med en skikkelig lei hoste.

For Sigbjørn, Kjell og meg, kunne det passe med en lett tur. Det er noen lette turer å velge mellom, men den kjekkeste og flotteste lette turen er nok å gå til Veneguera.

Det er mulig å gå til Veneguera fra Mogan. Bussen stopper i midten av stedet, og bare 100 meter tilbake mot Puerto de Mogan står det et skilt som viser vei.

Fra Mogan er det omtrent 3 1/2 kilometer, men med 150 høydemeter og nesen det samme ned. Utsikten, både tilbake mot Mogan og ned mot Veneguera og landskapet rundt, er verdt slitet med å komme opp bakken.

Vi ville høyere. Og starte fra topp-punktet på veien mellom Mogan og Tasarte. Rett bak figuren «mannen med staven»

Stien Tasarte og Venegura går her, et lite stykke ut på veien. Det går buss, men for vår del valgte vi drosje, og fra Puerto Rico kostet det oss 35 euro.

Vi gikk ut av bilen i omtrent 700 meter over havet. Likevel var temperaturen 17 grader og sola skinte fra blå himmel. Omtrent fullklaff når det gjelder turvær.

Fra toppen er det fantastisk utsikt nedover dalen med husene i Veneguera som små hvite flekker. Fjellene rundt er svært ulike fjellene hjemme. Skarpe tinder og flotte fjellsider med «palisader» og stein i helt andre farger enn det vi er vandt med.

Stien faller raskt, men uten at det blir bratt eller vanskelig noen gang. Stien er en gammel «camino» - sti - som var transportveien i gamle dager.

Det er vesentlig mer busker, planter og palmer enn det som finnes i området rundt Norskeplassen. Nede ved Veneguera, blir det omtrent «frodig», med bananplanter, sitrontrær og appelsinbusker. Det er også mye blomster med flotte farger.

Vi hører selvsagt haner som galer, bikkjer som bjeffer, og ser katter som sniker seg rundt hushjørnene. Med temperatur godt over 20 grade og sol fra blå himmel, blir sommerfølelsen fremtredende.

Det er omtrent 4 kilometer ned til Veneguera. Høydeforskjellen er 400 høydemeter, og vi brukte alt for lang tid. Det var så mye å se på.

Dette var en skikkelig sommertur. Og da hører det selvsagt med en stopp på Venegueras serveringssted midt i byen. Det er kjekt å kunne ta en pause, med servering av drikkevarer.

Etter en god pause fortsatte vi mot Mogan. En drøy bakke opp, men «bare» litt under 150 høydemeter, før vi var på høyeste punkt.

Fra skaret er det lett å få øye på Mogan, 150-160 høydemeter lengre nede. Hele turen er på omtrent 8 kilometer og mye av dette er nedoverbakke, Det kan være tungt nok å gå i nedoverbakke, men det bør være greit for de aller fleste. Spesielt når det er mulig med en lang og kjekk lunchpause i midten.

Vi måtte vente 20 minutter på bussen til Puerto de Mogan. Vi kunne godt ha planlagt dette bedre. Vi var godt klar over at den bussen går et minutt over hel time.

En kjekk tur.