04 februar 2020

Litt på villspor mot "Eivinds plass"


Alene i vinden.

Gjengen hadde bestemt en tur langs stranden. Mye buss, mye flatt og mye folk – med og uten.. Bestyrerinnen var også innkalt til strandturen, og ville bli med.

Jeg kunne tenke meg noe annet. Siden det bare ble meg på tur, kunne jeg jo gjøre som i fjor å bare ta innover fra Norskeplassen. Sukkertoppen? - selvsagt. Og videre?.

Det har vært lite snakk om vær og forhold. Det er ikke så rart. Været i den perioden vi har vært her, har stort sett vært sol, sommer, og lite vind. Skikkelig bra tur-vær.
Det blåste opp. Om natte pep det i dører og palmene utenfor svaiet skikkelig. Det blåste. For mandag vartet YR opp med vind opp mot kuling. Det ville med andre ord blåse skikkelig.

Nå var egentlig ikke litt vind noe problem. Med 25-26 grader og sol, var det helt greit å ta ut – mente jeg.

Jeg ble litt mer skeptisk da jeg kom bort til porten og fikk se sand og støv i tette skyer. Nå tok resten av gjengen avgårde, og der sto jeg igjen og lurte på hva jeg skulle gjøre.
Som vanlig ble det til at jeg fikk forsøke. Det ville jo alltid være mulig å snu – selv om det ikke har skjedd så mange gangene. Jeg tok opp den vanlige bakken mot Norskeplassen.

Normalt ville det være en god del folk på vei innover. Denne dagen var det mindre folk enn normalt på vei inn mot Norskeplassen og andre «plasser» lengre inne. Vinden var nok årsaken til at folk holdt seg nede i lavlandet.

Det var ingen grunn til å spare på kruttet. Siden jeg hadde hatt en hviledag på søndag, var jeg klar for litt fart. Jeg for forbi en annen som også var på vei innover. Jeg har som vane å prøve å unngå å «skremme» jenter og damer jeg passerer. Denne gangen fikk jeg beskjed om at hun hadde observert meg tidlig.
Det var en del folk på Norskeplassen, og jeg ble spurt om vei og tid og avstand – helt som vanlig. Etter en liten stund hev jeg på sekken og tok av gårde mot sukkertoppen. På vei passerte jeg somme dame som på veien innover. Med samme kommentar,

Fra Sukkertoppen gikk jeg veien innover mot Cortadores, men tok av mot venstre og Eivinds plass. Det er ikke lange stykket bort mot «plassen», men opp første kanten tok jeg mot venstre og ned mot selve «Øyvinds plass» - trodde jeg....

der jeg gikk, minnet mye om stien inn mot Eivinds plass da vi kom fra Hjermands plass. Så feil kan man ta... Et par hundre meter til høyre sto varden i klar profil. Det var bare å ta ut i terrenget og komme seg bort dit.

På «Eivinds plass» var det andre enn meg. Det kom også et par, og vi kom kjapt i prat. Det viste seg – nesten selvfølgelig – at vi hadde felles kjente, og jeg fikk med meg navnet for å kunne si hvem jeg hadde snakket med.
De andre gikk samme vei tilbake som de hadde kommet. Jeg så stien nedover og opp mot sukkertoppen. En helt grei sti nedover, men bakken opp? Det er i hvert fall ikke mulig å gå den bakken i fullt tempo.

Det ble en bakke opp med høy puls og pust og pes. Med litt roligere puls kom jeg meg nedover mot Norskeplassen. De slake bakkene gikk unna med småspringing. Fra Norskeplassen valgte jeg å ta «dalen» mot hotellet. Her er det også noen slake bakke. De gikk også unna i godt tempo, og dalen mot Natural Park gikk i hurtig gange. Det var kjekt å holde farten oppe. Det var kjekt å kjenne at beina fortsatt har litt fart inne, og at jeg fortsatt er i stand til å «ta ut».

En kjekk og grei tur alene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar