Cooperativet til Puerto Rico.

Ungdom på langtur – alle rundt 70.

Det er ingen selvfølge at ungdom med over 70 somrer bak seg, hiver seg på en skikkelig langtur. På Grand Canaria er det så avgjort ikke uvanlig. Vår gjeng – bare spreke folk, klarer slike braser enkelt.

Vi var fire mannfolk som stilte til start denne dagen. For å gå en langtur – en tøff tur – 24 kilometer fra starten ved cooperativet til Natural Park i Puerto Rico, 1000 høydemeter opp og de samme 1000 høydemetrene ned.

Det finnes noen slike turer på Grand Canaria. Flere av disse starter i Mogan-dalen og går mot Arquinequin, Puerto Rico eller Tauro. De mest vanlige startpunktene er Cooperativet eller Mølla - El Molino de Viento.

Begge steder betyr en bratt og brutal bakke opp mot sletta oppe i høyden. For egen del har jeg gått fra mølla to ganger, og er usikker på om det blir en tredje gang. Den turen er ikke noe for folk med respekt for høyder og stup.

Ved starten ser det ut som om det er helt umulig å komme opp. Bergveggen er loddrett øverst. Her går stien på en hylle, med stuuuup til venstre.

Edvin har en gang gått fra Cooperativet (Cooperativa Agricola Mogan) og forsikret meg om at det ville være greit å komme opp denne stien. Det ville ikke være noen spesielt utsatt plass – men det er fortsatt 1000 høydemeter opp....

Vi startet rolig. Likevel ble det både pust og pes før vi var oppe. Bakken er lang. Det ser ut som om det er en brink et stykke opp, men bakken fortsetter. Et par plasser var det litt luftig, men for min del gikk det helt grei oppover.

Stien slynger seg flott rundt den ene knausen etter den andre, og det er greit å komme fram, selv om det ser nesten umulig ut enkelte plasser.

Det som gjorde det enkelt var at noen hadde spandert ganske mye hvitmalingoppover – og videre. Selv om det kunne være mulig å gå feil enkelte plasser, viste hvitmalingen rett sti ,og merkene satt rimelig tett.

Etter nesten tre kilometer og mange høydemeter, kom vi til stidelet mot Mogan (ned «hylla» og bakke.) Vi skulle videre til «to rom og kjøkken». Denne delen av stien var i meget god stand.

Her har noen gjort en skikkelig innsats. Det var ryddet og laget kanter, I bakkene var det lagt opp nye trappetrinn. Her var det nå mulig å holde noe høyere fart enn før, nettopp fordi stien var så grei å gå.

Ved «to rom og kjøkken» begynte den flotte og virkelig kjekke delen av turen. At vi var nesten ferdig med oppoverbakker, var en ting. Her går stien langs brinken med en fantastisk utsikt ut over dalen. I tilleg er det skog, kaldt «pinjeskogen», selv om jeg mener det ikke er pinjer.

Stien slynger seg rundt det ene «neset» etter det andre. Det går helst nedoverbakke. Noen plasser ganske bratt., men helst slakt. Det er mulig å se stien lengre framme, men på grunn av slyngene, tar det tid å komme til der stien viste.

Neste stoppested var Cortadore. Da hadde vi gått omtrent 15 kilometer, og hadde fortsatt en mil å gå før vi kunne løfte beina opp på en stol og løfte et krus mot leppene.

Vi valgte å gå stien i stede for å følge veien mot Norskeplassen. Det brakte oss nær «Karpedammen» og «Våres plass». Fra «Våres plass» til Norskeplassen ble det likevel trasking på vei.

Norskeplassen lå øde og forlatt da vi trillet inn. Her ble det en liten stopp for å fylle på med vann, og for å ta en liten oppsummering før vi tok fatt de siste to-tre kilometrene ned til Natural Park.

Det var en stund litt diskusjon om vi ville nå «happy hour» i baren ved svømmebassenget. Det klarte vi med god margin.