Savalen

En grei rundtur - på nesen 8 kilometer.

Siste turen i Rondane ville bli en kort tur. Vi hadde satt bilene igjen på Skjerdingfjellet Høyfjellshotell og de to siste nettene hadde vi tilbrakt på Savalen, Det medførte en ganske lang tur tilbake til bilene.

Det ble derfor ikke tid til en lang tur denne dagen, men planen var å gå en runde i nærheten av hotellet. Vår kunnskapsrike og gode turleder Kjell Magne, mente turen ville bli på 5 kilometer. Det skulle ta omtrent to timer...

Jeg er litt usikker på om vår utmerkede turleder mente vi ville like å gå denne dagen. 5 kilometer ble liksom nevnt noen ganger, og han mente to timer ville holde.

Vi startet i hvert fall i godt humør og med godt mot, opp bakken mot Bjørkengsætra og Letengsætrå. På god vei det første stykket.

Det gikk på god sti videre oppover mot Hemestadtjønna. Til å begynne med i skog, men etter en stund kom vi ut i mer åpent terreng. Siden stien for en del fulgte bekken fra tjønnet, var det fuktig enkelte plasser. Ikke mer en det jeg for min del er vant med: Det er sjeldent tørrere på mine kanter, men her var det vist regnet som «fuktig». Vi hadde uansett ikke problemer med å komme fram.

Fra Hemstadtjønnet bar det videre mot Midt-tjønna, Over en liten høyde. Egentlig ikke så liten, vi kom godt over 900 moh denne dagen også.

Fra høyden var det god utsikt. Først og fremst nedover mot Savalen, men de høyeste fjellene i Rondane lå også denne dagen i horisonten, og minnet oss på hvor vi var på tur.

Vi hadde vært heldige med været på våre turer så langt. Det kom noen dråper på en av turene, og det blåste ganske kraftig i Folldalsfjellet, men uten en kombinasjon av både vind og regn var det egentlig bra turvær. På den lange turen, hadde vi noe sol, men heldigvis overskyet oppover bakkene. Denne dagen ble vi velsignet med skikkelig sommervær. Sol og varme og det ga en flott avslutning på oppholdet.

Ned mot Midt-tjønna var det bratt. Den enste skikkelige bratte bakken på hele turen. Likevel kom alle ned uten problemer. Dette var egentlig ganske bra gjort. De aller fleste av gjengen er godt oppe i årene og pensjonister. Likevel ble det holdt et skikkelig bra tempo på turene, og bakken ned – den eneste skikkelige bratte bakken – gikk greit.

Videre gikk det opp og ned og over myrer og marker for vi endte ut på Fiskviksætra. Lettgått, men litt fuktig terreng.

Fra Fiskviksætra gikk det god stølsvei ned til Savalen og hotellet. Lenge før vi kom til sætra, kunne vi se på klokker og apper at turen ville bli på mer en 5 kilometer. Nede ved hotellet viste noen klokker opp mot 8 kilometer.

Likevel hadde det vært en helt grei to timers tur, uten de helt store problemene. En kort, men grei avslutning på våre turer i Rondane.

Det ble en litt lang busstur, men den ble avbrutt av et besøk på Aukrustsenteret og en kjapp stopp ved Jutulhogget.

Alt i alt ble det en kort uke med mange kjekke og flotte turer, på for meg – til da – ukjente kanter av landet.

Folldalsfjellet

Åpne flyer og sterk vind.

Etter en lang tur dagen før, var gjengen likevel klar for ny tur. Denne dagen skulle turen gå i Folldalfjellet. Vi skulle starte ved Folldal Fjellstue, men på grunn av sykdom, ble det overnatting – og busstur - fra Savalen før vi kunne snøre skoene.

Beskjeden denne dagen var at det ville gå greit med småsko. Det ville være lite stein og mye god sti, lave fjellsko var tingen. Jeg tror alle var glade for å kunne ta på litt lettere sko denne dagen.

Mange av oss hadde sjekket YR, som lovet sol og varme, - og glemt å sjekke vinden. Det blåste skikkelig på toppene. Nede i skogen var det likevel sommer.

Bussen tok oss opp til Folldal Fjellhotell, og vi sparte derfor en god bakke oppover, men likevel skulle vi opp en del høydemeter, nesten 200 av sorten viste det seg.

Stien vi fulgte, brakte oss opp mot Skrabbane på 1074 moh. Planen var å stoppe flere plasser oppover lia. Kjell Magne ville vise oss en del blomster og lav. Planen ble nok så brutalt endret. Dag vi plutselig sto i et ormebol. Det vrimlet med orm, i hvert fall 6-7 stykker på et lite område. Jeg har aldri sett så mange hoggormer samtidig tidligere. Det ble litt kjapp gåing en liten stund...

Vi fikk med oss en stopp, hvor Kjell Magne fikk vist oss einerlav. Denne, sammen med ulvelav er giftig, og bør helst ikke tas på.

Oppe på snaufjellet, over trærne, gikk vi ut av stien og satte kursen mot toppen av Skrabbane. For meg var det en ny opplevelse å gå over rabber dekket med hvitmose. Det var god sikt fra toppen, i bakgrunnen lå hele rekka av toppene i Rondane. Under oss lå Bjørkeskoghøgde og Kamferhaugen.

Vi fortsatte over flyene, dekket med lav og endte ut på vei, som tidligere hadde vært bane som ble brukt til å frakte malm ned til verket. Veien, og vi, stoppet ved Gortjønne.

Det må ha vært både arbeidskrevende og tungt å få malmen først ut av fjellet og så ned til verket. Hele opplegget minnet litt om hva jeg så av gammel gruvedrift i Yorkshire.

Vinden var merkbar over det åpne flyene, men da vi gikk over demningen og videre nedover og rundt Appelsinhaugen, fikk vi vinden rett mot, og den ble ganske sterk. Jeg reknet med at vinden var opp mot 24 m/sek . Med andre ord – stiv kuling, selv om det i så fall ville være helt i nedre kant av «stiv kuling». Nedover hadde vi hele tiden utsikt mot hele fjellrekka av topper i Rondane. En flott utsikt.

Det ble ingen pause, eller lunch. Vinden ville gjort det til en kald opplevelse. Først da vi kom ned i skogen ble det igjen sommer.

Vi stoppet ved Steinhaugsætra for kaffe og mat. Like bortenfor Plassætra var det vei, som brakte oss ned til Folldal verk.

Det ble tid til en kikk på gruva og bygningene i tilknytning til verket. Imponerende mye så ut som om det kunne tas i bruk omtrent med en gang.

Denne turen var ikke en spesielt lang eller tung tur. Vi var ute i noen timer, men det ble ikke stort mer enn 11 kilometer tilsammen.

En skikkelig Rondane tur.

En lang, men utrolig flott tur.

Enkelte turer er så pass spesielle og flotte at de egentlig huskes uten å behøve å gå tilbake i bloggen for å friske opp hukommelse. Dagens tur må så avgjort være en slik tur. Det ble en virkelig flott opplevelse.

Vi er i Rondane – for å gå tur. Det har blitt to flotte turer til nå. Og dagens tur ville bli lang. Det var snakk om 18 kilometer eller mer. Jeg har ikke gått en så lang tur på flere år, og var langt fra sikker på om formen og beina var gode nok til en så pass krevende tur. I tillegg til lengde, var det og snakk om bakker, med mer enn 500 høydemeter tilsammen. Totalt mente jeg det ville bli en ganske tøff opplevelse....

Vi er med en gruppe fra Allertravel med turleder Kjell Magne. Dagens etappe skulle gå fra Straumbu og opp mot Langglupbekken et stykke under de høyeste toppene i Rondane. Så ville vi følge dalen nedover og mot Bjørnhollia og videre tilbake til bussen og Straumbu.

Før vi startet turn, ble det stopp ved Atnasjøen for å beundre utsikten fra stedet der «en vinternatt i Rondane» ble malt. Vi fikk et første blikk på dagens turmål – over sjøen og lang der oppe.

Det var meldt sol og varme, men da vi gjorde oss klar til turen var det fortsatt overskyet. Varmen som var lovet, hadde vi imidlertid fått. Det var 20 grader da vi startet.

Første tredjedel av dagens tur ville for en stor del gå utenom merket sti. . Det ble en lang og ganske dryg bakke oppover, men hele tiden med de høyeste toppene godt synlig lengre oppe, mot horisonten.

Veslkolldalen var en flott opplevelse. En liten dal med både huler og hva som må ha vært bogastelle. Så pass høyt var det «alpin vegetasjon, men fortsatt var det et og annet tre i lia. Oppe over kanten fikk vi virkelig se «fjellheimen i Rondane» på nært hold, og selv om vi ikke kom opp på en topp, var det en virkelig flott opplevelse.

Der vi kom inn på stien som går mot toppen av Høgronden, ble det lunch nummer en. Med ganske sterke vindkast, i 17 grader. Det ble liksom ikke kaldt selv om vi satt en stund.

Så var det stien ned mot Langglupbekken og brua. Bakken ned bød på løs grus og småstein, Vi gikk forsiktig. Brua var ikke 10 cm bred og uten rekkverk – snarere tvert om. En obligatorisk fotoplass. Folk på brua med fjellene i bakgrunnen. Det var virkelig flott.

Bakken opp lia under Veslsvulten, var ikke en like god opplevelse. Der var det mye stein og ur, og det krevde konsentrasjon for å komme oppover. Med god konsentrasjon gikk det greit.

Det var kjekt å komme fram til Bjørnhollia. Der traff vi igjen de som hadde gått den brede sti – veien – mot hytta. Og som selvsagt sto klar med vafler, men med skoa på, klar for siste del av turen tilbake til Straumbu.

Vi fikk lurt oss til en pause, men tok ganske fort fatt på trappene. Ned et kort stykke, før det bar oppover. Sherpatrappene må ha gjort det betydelig enklere å komme både opp og ned denne bakken.

Stien over Myldingsgjelet var steinet, og det gikk litt opp og ned, Etter 12-13 kilometer, var det ikke like enkelt å holde motet – og farten oppe. Der gikk det i et jevnt tempo. Siste stykket ned mot Straumbu gikk på god skogsvei. Der var det mulig å sette opp farten, og vi var ved parkeringsplassen klokka 5. Ett minutt for sent til å handle i kiosken, Vi fikk lurt oss til noe likevel.

18 kilometer gikk forbausende bra. Selv med en god del stigning og delvis dårlig sti, gikk turen på omtrent 7 timer . Inkludert et par gode pauser. Rondane er så avgjort et flott turområde.

Ringebufjellet og flyvraket.

På Rondanestien – et stykke.

Været på etappe to av vår vandring i Rondane, ville ikke bli likegodt som dagen før. Da var vi velsignet med både sol og grei temperatur. Denne dagen var det vått ute. Ikke mye regn, men nok til at det var vått på terrassen utenfor hotellet. Værmeldingen – YR – mente også at det ville komme noen dråper, men ikke «regn».

Nå ville ikke været hindre at vi tok ut på dagens etappe. Det er tydelig at på disse kanter av fedrelandet, bestyr nedbør noe annet enn hos oss på sørvestlandet. Det ble buss tilbake til midt på Ringebufjellet til der Rondanestien krysser Friisveien. Kjell Magne insisterte på morgen gymnastikk og ut-tøying før vi startet opp bakken mot Jammerdalshøgda..

Etter bare et par kilometer kom vi til dagens første delmål. Jammerdalshytta til DNT var låst med DNT nøkkel, og min ligger hjemme. Jeg fikk bare sjekket hytta gjennom vinduene. Det ble en god pause før vi fortsatte sørover mot Saubu og brua.

Det er et ganske annet terreng en det jeg er vant med. Bakkene er mye «snillere». Det er jevn stigning og greit å gå. Det er litt uvandt å bare se skifer og ikke granitt og gneis. Det er nesten like uvandt å se trær på opp mot 1100 moh. En av fordelene er at det er ikke mye som stenger for utsikten. Her er det fri sikt til ganske fjerne fjell – som Jotunheimen. Det ble noen stopp for å få med seg alt.

Kjell Magne er flink til å samle troppene. Det ble lunch både en og to ganger, og en og annen kaffepause. I tillegg ble det også stopp for å fortelle om planter og blomster.

Dagens mål var «flyvraket». En Junker JU 52 – aluminiums flyet som iste ned en vinterdag i november 1942 med en del tyske offiserer ombord. En av flyverene omkom i tillegg til en annen. Stien mot «flyvraket» tar av fra Rondanestien, som er T-merket mot Øverlihøgda, og denne stien er ikke merket. Det er enkelt å se stien oppover, og på ganske lang avstand er det mulig å gjenkjenne flyrestene.

Det ble sagt at dette flyvraket er det best bevarte flyvraket av en ju 52 i Norge, og det er i hvert fall mye mer å se av flyet her enn det som ligger på Ernstnuten ved Blåfjellenden.

Etter lunch nummer to og en god pause, var det tid for tilbaketuren. Vi skulle følge samme sti som på vei opp, og Kjell Magne mente det ville være helt greit at vi gikk i eget tempo nedover mot Saubu.

Sigbjørn satte farten, og vi langet godt ut. Både Bestyrerinnen og Anne Lise hang med nedover lia, men de andre var ikke veldig langt etter da vi kom ned til brua, Fra Saubu til flyvraket er det omtrent 3,4 kilometer, Fra Saubu til Jammerdalsbu er det omtrent det samme, og stykket mellom veien og Jammerdalsbu er litt under to kilometer. En vei ca 8 kilometer, og siden vi gikk både frem og tilbake ble det 16 kilometer denne dagen.

På tilbakeveien ble det nødvendig å ta på jakken,. Det kom litt lett regn, som egentlig ikke gjorde noe, men det litt kaldere. Det var sikkert også en grunn til at det gikk kjapper på tilbakeveien.

En flott tur i et flott terreng, selv om det ikke helt likner det vi er vant med. Alle deltakerne var godt fornøyd med turen da de satt i bussen på vei mot neste hotell.

Første turen i Rondane

 Sammen med en god gjeng.

Det ble en lang kjøretur før vi kunne slappe av noen timer på hotellet rett ved Biri Travbane Vi startet hjemmefra tidlig søndags morgen,og var ikke ved hotellet for nærmere 7 på kvelden. Nå hadde blitt noen lange stopp ved noen stavkirker, men likevel ble det en laaang dag i bilen.

Fra Biri var det nok en kjøretur på omtrent to timer – med en stopp for nok en stavkirke. Første overnatting skulle vi ha på Skjervingen Hotell på Ringebufjellet.

Første spaserturen ville gå direkte fra hotelldøra og opp i høyden bak hotellet. Det ville bli en ettermiddagstur, og den skulle vare sånn omtrent to timer.Gjengen møttes på hotellet og vi fikk en lunch sammen før vi kledde oss i turklær og gjorde oss klar for første økt. Nå ble det en litt senere avgang enn planlagt, men det lenge dagslys og middagen skulle ikke serveres før 7...

Dagens turmål var Skjerdingfjellet. Toppen er på 1137 moh, og for å komme opp på toppen ville vi følge en løype som går i en runde mot toppen.

Hotellet ligger på litt over 800 moh, slik at det ville bli noen meter stigning før vi kunne nyte utsikten. Hele 300 høydemeter, som turlederen mente vi omtrent ikke ville merke. Stien var, mente han, temmelig slak oppover. Det ble en tur oppover inne i skogen, ikke helt uten å merke stigningen før vi kunne nyte utsikten i forskjellige retninger.

Vår turleder Kjell Magne, stoppet flere plasser og viste oss både blomster, trær og moseog lav. Vi fikk en del ny lærdom og ble advart om «test/eksamen» siste dagen. Her gjelder det å følge med.

Vi fikk ikke øye på kongeørna, men Kjell Magne viste oss hvor ørna har reir – opp i fjellveggen rett i mot Skjervingfjellet. Som var toppen vi skulle nå.

Oppe på snaufjellet, helt opp mot 1000 moh fikk vi virkelig igjen for strevet oppover bakken. Her var det skikkelig utsikt, og det ble noen stopp for å beundre utsikten i de forskjellige retningene.

På toppen av Skjervingfjellet, helt oppe ved varden, ble det tatt bilder med varden og både Storeronden og Rondeslottet i bakgrunnen.

Nettopp disse toppene skal vi oppom senere i uka, og jeg håper bare været er like bra som på denne dagen, Vi var velsignet med sol og lite vind, flaggene hang rett ned, og med sommertemperatur. Det tror jeg ikke er helt vanlig på 1000 moh.

Etter fotosesjonen, skulle vi tilbake til Skjervingen. Det betydde en ganske lang bakke ned med enkelte bratte steder- For vår gruppe ga bakken ned ingen problemer. Men en del av oss kjente det nok i knærne nederst i bakken.

Første turen var egentlig bare en «kveldstur» på omtrent 7 kilometer. Vi brukte litt over to timer. To flotte timer i sol og godt vær.

Nå var dette en innledning til de lengre turene, og de fleste dagene vil turen bli mer enn dobbelt så lang og ta vesentlig lengre tid. Jeg ser fram til fortsettelsen.

To flotte dager i heia.

Det ble mye bedre vær enn YR meldte.

Tidlig i uka var det vanskelig å finne dager for den vanlige turen inn i heia. YR mente det ville være mye vær. Og da helst dårlig vær. Nå ville det ikke være spesielt mye vind, og torsdag ville det i tillegg blåse fra sør.

Vind bakfra, selv med regn, er egentlig ganske bra turvær. Jeg mente det ville være greit å gå innover på torsdag og tilbake på fredag.

Broderen var mye mer usikker på om det var lurt. Han så for seg dårlig vær og en to-tre timers tur i regn og vind. Så avgjort ikke noe han synes er morsomt. Det ble også denne gangen en ensom tur.

Da jeg startet hjemmefra viste termometeret 17 grader – sommertemperatur. Jeg hadde på langbukse og «lang under» i sekken i tilfelle broderen skulle få rett, og det ville regne. I Hunnedalen var det skyer, men med solgløtt inne i mellom. Det var nesten tørt i bakken, og det så ikke ut som om det ville komme regn med det første.

Det ble en skikkelig grei tur innover heia. Mye bedre være enn det YR mente det ville bli. Det var ikke helt tørt i bakkene, så jeg gikk litt forsiktig i de sleipe nedoverbakkene, men heldigvis ble det bare en liten «utgliding» og jeg unngikk «spagaten».

Rett før jeg nådde hytta, kom det noen tunge dråper. Det var ikke nok til at jeg ble våt, men antakelig bar for å minne meg på at YR hadde nevnt regn.

Det er kjekt å komme i hus etter en tur over heia. Denne gangen var jeg ikke våt, og inne var det over tyve grader. Det ble ikke til at jeg skiftet til tørt en gang.

Vi er bare i starten av august, likevel er det merkbart mindre småfugler i heia. Myrene har alt mistet grønnfargen og bjørnskjegget er brunt i tustene. Det er ikke riktig høst, men sommeren er alt på hell. Det merkes tydelig at vi har lagt bak oss de lange lyse sommerkveldene- Det er mørkt klokka 11. Likevel var det bare så vidt nødvendig å fyre i ovnen.

Det hadde vært forholdsvis varmt innover. På natten datt temperaturen til 7-8 grader, og med en vind på opp mot 10 m/sek ble det kaldt på min nattlige tur mot uthuset.

Morgenen kom med sol og skyer, men med fortsatt vind, og lav temperatur. Heldigvis Hadde vinden snudd i løpet av natten og kom nå fra nordvest i stede for sørvest. Det betydde - igjen – medvind på turen tilbake til bilen.

Som vanlig hadde jeg det ikke travelt. Det er alltid noen småting som bør gjøres. Som for eksempel å samle sammen dorullkjerner og få disse i ovnen. Jeg har i mange år undret meg på hvorfor omtrent ingen tar seg bryet med å fjerne dorullkjernene. De ligger og slenger omtrent over alt. Til jeg samler de sammen og kaster de i ovnen.

Det er tross alt offisielt sommer, og sola skinte. Jeg gikk i kortarmet bluse, og nektet å ta på mer klær. Det ble kaldt over kantene, men nedover mot Hunnedalen fikk jeg igjen varmen i kroppen.

Tilbaketuren ble også en fin tur. Selv om det var kaldt, så var det kjekt å kunne gå i lette klær.

Høgjæren - Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå.

En sommertur i sur vind.

Juli har hatt noen flotte dager, men også en god del regn. En julidag var nærmest en vinterdag, med skikkelig lav temperatur og vind, men det har også – så vidt – vært sommerdager.

Inne i mellom dukker det opp en dag med bra turvær. Den første dagen i august var en slik grei tur dag., mente YR. Det skulle ikke regne, og temperaturen ville i hvert fall minne om sommer.

Broderen er fortsatt ute av trening. Det har blitt lite turer, og han tror beina og kroppen ikke vil tåle en langtur – før han får trent noe mer. Siden vi ikke hadde gått sammen på en stund var det på tide med en fellestur.

Det er ganske klart at det blir mindre langturer de siste årene, og en langtur er etterhvert blitt alle turer på over tre timer. Noe kan nok forklares med at det blir vesentlig flere turer, og det erstatter langturene.

For egen del, er det ikke fullt så kjekt som det en gang var, å ta ut på en tre-timers tur etter noen dager med kortere turer. Det passer best med en to-timers tur. Med det som utgangspunkt, var det ikke vanskelig å bli enig med broderen om at en tur fra Tovdalsveien til Steinkjerringå ville passe denne dagen.

Det ble til at vi kjørte en bil opp til parkeringsplassen ved Tovdalsveien – i Veisedalen, som Lokalnamn.no mener det heter. Til en forandring var vi ikke alene på tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Det var faktisk hele 5 andre biler.

Jeg hadde sånn halvt om halvt forberedt meg på sommerforhold. Vi skriver jo bare 1. august. Det viste seg å være feil. Det var kaldt og en ganske sterk vind Minst 11-12 m/sek på parkeringsplassen.

Vi måtte hive på mer klærog for meg som fortsatt kjenner ettervirkningene av korona, ble det nærmest vinterklær. Nå hadde jeg ikke hetta oppe, så noe viste at det faktisk fortsatt er sommer.

Mandag og mye folk, er ikke helt normalt. Vi traff en del av de som hadde parkert på samme plass som oss, men det var mange flere på tur på Høgjæren denne dagen. Nå er det jekt med folk, og vi vekslet noen ord med flere etter hvert.

Nede ved Steinkjerringå kunne vi se at statuen var blitt «reparert». Armen var igjen på plass, men ansiktet var det ikke gjort noe med. Hvordan noen får seg til å dra med en drill for å ødelegge en statue, er noe jeg ikke kan forstå. Rent hærverk. Helt uforståelig.

Tilbaketuren, over Synesvarden og tilbake til parkeringsplassen, ble en repetisjon av turen nedover. Det var tørre og fine forhold. Heldigvis. Jeg hadde klart å glemme fjellskoene, og måtte ta til trakke med et par terrengjoggesko. Som litt tilfeldig lå i bilen.

Joggeskoene er en god del lettere enn fjellskoene, og det tror jeg gjorde en forskjell. Det gikk i hvert fall ganske lett for meg opp bakkene både mot Synesvarden og Kartakalven.

Turen er på omtrent 10 kilometer, og denne gangen gikk turen unna på nok så nær to timer. 5 kilometer i timen sier noe om hvor «enkel» denne turen egentlig er.