Fidjadalen – igjen, lørdag 12. oktober

Oktobertur i maks vær.

Det ble igjen anledning til å ta turen ned Fidjadalen. Det ordner seg det meste. Med Bernt på laget, kunne vi plassere en bil på Eikeskg og så kjøre videre til Høgaleitet i Hunnedalen.

Og etter en overnatting på hytta, med tidlig frokost og rengjøring av hytta, var vi klar for turen ned dalen. Som hele helga, var været strålende. Det hadde blåst kraftig om natten, og dagen før var det frost fra morgenen av, men denne dagen startet helt fantastisk og fortsatte i samme dur.

Det hjelper ikke så mye nedover dalen. Den turen, så langt på året, går for det meste i skygge. De høye fjellene på sørsiden av dalene – Fidjanutane og Hjortahommen, godt over 1100moh noen av de, stenger for sola. Og det er styggbratt ned enkelte plasser.  

Det var kaldt fra morgenen av, men ikke frost. Det surklet i myrene nedover mot Fidjastølen. Flyene på veien mot Litlestølen var derimot tørre og enkle å gå. Det var der Bernt hadde et spektakulært fall for noen år siden. Uten skade heldigvis.

Det går mye nedover, noen brekker oppover er det, men ikke særlig til besvær. Før helt nede ved Gjertrudjuvet. Det er en solid bakke.

Før det må vi passere gjennom stølslandskapet ved Litlestølen. Klatre i juvet ved fidjafossen, og ikke minst komme oss ned bakken fra fossen. Bratt men enkel. (Ikke like enkel opp etter 4 – 5 timer på beina.)

Turen ned dalen kan deles inn i fire satser.

Først den åpne dalen som blir trangere og trangere før Fidjafossen passeres og stien ”lander” nede i bunnen.

Så de rolige flatene ved Feed med synlige rester av gammel bosetning, Steingjerder  på sørsiden og rester av gardshuset over elva mot nord. Denne delen domineres av elva og Fidjavannet. Her er stien enkel å følge og det er mulig å holde god fart om det er ønskelig.

Den delen ender under Gjertrudjuvet. Her bærer det opp i et vilt og kronglet landskap. Øverst blir det et lite glimt nedover dalen før stien igjen krongler seg ned mot Grønatjødnå og Huldrehaugene. Dette er et riktig vilt landskap, med stein ur og dype juv. Her går stien i svært bratt terreng og det er nødvendig å ta det litt med ro. Fra Månastødelen og til over ura under Månvannet er det stein og tråkking som gjelder. Et uryddig landskap, hvor det er nødvendig å holde utkikk etter stien og de røde t-ene.

Siste delen er igjen rolig. Det er flatt på Mån. Turen over markene ved Mån er ofte den beste parten, passe sliten etter 4-5 timer. En god halvtime igjen før parkeringsplassen og masse folk som bare har gått opp stien til Mångarden. Antakelig litt misunnelige på oss som har mulighet til å ta en skikkelig dagstur .

Før den endelige finale og opplevelse med Månafossen. Nesten 90 meters fritt fall og den høyeste uregulerte fossen i Rogaland.