mandag 8. september 2014

En kort tur i dårlig vær

Det ble ikke Stutaheia.

En kveld på Blåfjellenden er noe jeg ser fram til med glede. Jeg har tilbrakt mange kvelder på hytta i selskap med andre og enkelte ganger alene. Denne kvelden var det ikke så fælt mange folk på hytta. Det kom tre karer opp dalen. De var fra Tyskland, og hadde overnattet i telt nede ved Mån.
De tok gjerne inn på et rom. Men etter å ha sett på priser og regnet på totaler, ble det en omlegging av planer. Teltet ble slått opp nede ved elva.
Rett før mørket kom sigende, kom det 4 stykker fra Hunnedalen. Det var to mødre med hver sin unge. Den ene hadde avtalt med Turistforeningen at hun skulle være hyttevakt fredagskvelden.
Det er kjekt at noen tar på seg ansvaret for driften av hyttene. Og det er nødvendig – av og til.
Denne kvelden var det en gjeng ungdom som nok hadde en litt avvikende oppfatning av hva som menes med «ro klokken elleve». Og de ble oppfordret til å finne køya i totiden. (At de fortsatte praten rett utenfor hytta er en annen sak. Men bare prat og litt latter, ikke fest og basar.) 
Og lenge etter at det var blitt mørkt, kom det 3 + 1 jente fra Hunnedalen. De hadde alle sammen gått feil opp ved vaet.  De tre jentene som var sammen var helt upåvirket av problemene, og fant seg fort til rette.
Den ene jenta – eldre og voksen, hadde med hund. Som stort sett fikk gjøre som den ville. Men ikke inne i hytta. Hun virket også noe usikker på hvordan ting skulle gjøres. Alt ordner seg selvsagt.
På annekset kom det også folk lenge etter at det var blitt mørkt. To jenter fra Flørli. De hadde sett hytta før det ble mørkt og hadde bare gått i mørket den siste biten.
Er det en ny trend for jenter på tur, det å komme til hytta etter at det er blitt mørkt?
Høsten er kommet til Blåfjellenden. Det lyser gult i maka. Bladene falle fra bjørka og rognebærene er helt røde. Selv om det var varmt så lenge sola var framme, ble det kjølig ut over natta. Fortsatt er det grønt og frodig enkelte plasser, men i høyden, over 800moh er det brunt og trist. Fortsatt er det noen gode uker igjen av tursesongen, og så lenge det ikke har vært frost, vil det være en del blader igjen på trærne.
Morgenen kom med regn. Som lovet av værmeldingen.
Broderen sto for frokosten – som vanlig. Jeg hentet vann og begynte på rengjøringen. Vi burde liksom kunne komme oss av gårde tidlig, men som vanlig – ting tar tid.
Og så kom regnet.

Det var egentlig meningen at jeg skulle ta turen over Stutaheia tilbake til Lortabu. Regnet, og det at broderen kunne kjøre meg opp til bilen avgjorde saken. Det ble den vanlige turen over til Hunnedalen. 
Vi ventet litt, men det så ikke ut som om det ville holde opp å regne. Etter en liten diskusjon, ble vi enige om å ta ut. På vei opp bakken, var selvsagt ikke regnet så ille som det så ut. Oppe på brinken fikk vi vinden og regnet i ansiktet. Det var så avgjort ikke dagen for høy hastighet. Jeg tror vi begge var ute og skled flere ganger, og bare flaks gjorde at jeg ikke lå langflat i sorpa.
I anledning værmeldingen – som var god, hadde jeg bare med en gammel lett to-lags Gore-Tex jakke.
Og det var så avgjort mulig å kjenne forskjell på denne jakka, og min vanlig Norrøna Dovre. Hetta på Norrønajakken er tettere til ansiktet og står bedre. Armene er lengre og beskytter fingrene mot regn. Glidelås og klaff er tettere og slipper ikke gjennom regn og vind. Sist men ikke minst så er Dovrejakka lengre og går nedforbi rompa. Min Norrøna Dovre er så avgjort verdt prisen i forhold til den lette jakka.

Det var tydelig mer regn i hunnedalen enn lengre inne i fjellet. Nedover dalen randt det over alt, og elva var stor. Og fra annet hold fikk jeg greie på at det faktisk ikke hadde regnet i det hele tatt, i Espedalen litt lengre vest.
Så vi var tross alt heldige som slapp unna det verste været.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar