mandag 15. september 2014

Med bestyrerinnen og gode arbeidskolleger på tur.

God stemning og god mat.

Tidlig i vår ble det bestemt at vi skulle ta en høst-tur med jobben til bestyrerinnen. Jeg trodde ærlig talt at det ikke ville bli noe av hele greia, at ingen ville melde seg på, og om noen sa seg interessert, så ville de hoppet av etter hvert.
Men på fredag var vi fem stykker som gjorde oss klar til en tur inn til Blåfjellenden.
Og når vi først skal ut på tur, så velger vi selvsagt en dag med absolutt fantastisk vær. Fredag til lørdag var denne gangen et godt valg. Været, forholdene, deltakerne og maten var topp.
Vi startet noe før tre. Noen av oss er mindre turvante enn andre, og med en god gjeng på tur, tar det uansett ofte tid. Det blir flere mindre stopp og selv om jeg normalt ikke stopper for å spise, vill nok noen i denne gjengen ha en pause. 
Vi startet rolig oppover. Med sola i ryggen og en liten trekk – heldigvis. Uten litt vind, hadde det blitt skikkelig varmt i sola.
Høsten har gjort sitt inntog i heia. Gresset er brungult, bjørka begynne å få farge, og det ligger blader i stien.  Nå var det noen dager siden siste regnskyll. Det var forholdsvis tørt i bakken, men fortsatt vått i enkelte myrer. Det merkes også at sola står mye lavere. Skyggene blir dype, og det er vanskelig å se nede i gropene. Det blir å tråkke ned i og håpe at det går greit. Og det gjør det, selvsagt.
Et stykke innover heia, ble det klart at vi ikke ville nå inn til klokka 19:00. Denne gangen hadde vi forsøkt å bestille seng på forhånd. Og for å få senga som er bestilt, må vi være inne før klokka slår.
Vi ble enige om at noen fikk gå i forkant og holde av. Det ble en tur i greit tempo for oss to som sprang foran.  Nede på hytta var det alt en gjeng engelskmenn og noen gamle kjente. Det kom folk ut over kvelden, men ikke mer enn 20 totalt.
Vi tok ikke inn på rommet som var bestilt. Vi tok heller inn på annekset og hadde denne hytta nesten for oss selv. 
Det var andre tilstede, men de hadde med hund, og ble ikke riktig blide da de ble fortalt at hunden måtte være ute.
At hunden likevel ble tatt inn på rommet, er en annen historie.
Menyen var forhånds-stekt kjøttdeig og spagetti. I mengder. Det var i utgangspunktet bereknet mat til noen flere enn det vi virkelig ble. To pakker spagetti rekker normalt til flere enn 5….
Nå forsvant ikke alt, men det ble gjort noen skikkelige innhogg i grytene. Ingen gikk sulten fra bordet.
Det var selvsagt også godt drikke til. Stemningen steg og latterne satt løst. Gamle historier ble som nye, eller var de nye?
Tiden gikk alt for fort. Klokka 11 måtte vi tenke på å krype til køys. Det tok nok noe tid før alle hadde roet seg.
Det ble en rolig morgen, med frokost og rengjøring. Men her skiltes våre veier. Jeg tok ned Fidjadalen og de andre over haugen til Hunnedalen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar