mandag 20. oktober 2014

Sandvatn - siste turen i år?

Ikke snø eller is, men regn i bøtter og spann.

Som vanlig, etter en overnatting på Blåfjellenden må jeg en tur i heia. Og denne gangen valgte jeg å gå innover mot Sandvatn. Det var snakk om regn. Og det kom vann fra oven i mengder.
Fra parkeringsplassen og opp Lysebrekka var det faktisk ikke regn. Ikke tørt i bakken. Myrene var søkkbløte, og bekkene gikk store. Ånå ned Lysebrekka brummet fælt, og det var mye vann i kulpene. Nå innbød ikke temperaturen til bading, så vannet fikk strømme i fred.
Det var ikke mange folk i heia denne helga. En enslig bil på parkeringsplassen, og det var antakelig en jeger som forsøkte å finne ryper i Valevannterrenget.  Bilen var i hvert fal borte da jeg kom ned, og jeg hadde ikke møtt sjåføren.
Det ble med andre ord en ensom tur innover heia. Egentlig en vintertur. Vinter på våre kanter, men da helst nede ved sjøen, har ofte dager med regn og vind – og temperatur rundt 4-5 grader. Slik det var på søndag i heia.
Nå var været så pass bra at det ikke bød på noen utfordring hverken lørdag eller søndag. Men det var ingen som hadde overnattet på hytta. Den var kald og trist.
Det er likevel greit å kunne være inne under tak når matpakken skal ned. Mat må til, spesielt etter to dager med tur. En hvil og mat gjør stor forskjell. Det er adskillig lettere å gå, med noe mat innenbords. 
Og denne gangen trengtes det. På vei tilbake, fikk jeg været rett i fleisen til å begynne med. Det var en stund litt utrivelig. Ikke langt oppe i første bakken, med pusten på topp, kom varmen og det ble lettere å gå.
Innover gikk jeg å tenkte på hvor tungt det kunne bli på tilbakeveien. Det ble aldri riktig tungt. Det ble tvert om en av de turene der det fløt. Det gikk nærmest av seg selv, og føltes ikke tungt i det hele tatt. Det regnet selvsagt, men regnet kom litt fra siden og var ikke så veldig merkbart. Etter en stund glemte jeg hele nedbøren. Da kom det skikkelig regn. Det datt ned så det slo opp fra bakken. Det rant og surklet over alt. Det var fort gjort, og nedbøren gikk igjen over til en stille sildring.
Det eneste skikkelige problemet med så pass mye vann er at alt blir glatt. Det var et par plasser jeg bare skle bortover og hadde ikke styring i det hele tatt. Jeg tok det med ro ned bakken.
På vei tilbake, så jeg en mann som sto ved en stein et stykke fra stien. Jeg prøvde å hilse, men fikk ikke noen reaksjon. Det så ut som om han ventet på noen.
Nede ved Lortabu sto det to karer – sauegjetere. De spurte om jeg hadde sett noen innover. Jeg kunne da fortelle om denne karen jeg hadde sett inne ved Blautevann. Det viste seg at de savnet en mann. Det må ha vært litt misforståelser, for de to andre var gått ned mens en ble igjen – i regnet og vinden.
De gjorde seg klar til å ta oppover, men før jeg kjørte fra parkeringsplassen kunne jeg se en skikkelse opp i stien, på vei ned. Det må ha vært den savnede tredjemannen.
En vintertur, og muligens den siste innover mot Sandvatn dette året. Litt trist å tenke på, men denne sesongen har gitt meg så mange fine opplevelser og turer i bra vær at det er nok å tenke tilbake på.
Det er ikke så veldig mange årene jeg har vært innover så pass sent som i midten av oktober. 
Værmeldingen fremover gir håp om noen flere turer i år, så da gjenstår det bare å bestemme hvor turen skal gå.
   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar