mandag 13. oktober 2014

Søndagstur til Bynuten.

Mye folk, mye sorpe men lite regn.

Det nærmer seg vinter, og det blir ofte et par turer til Bynuten senhøstes. Denne gangen var det besøk til mødre på sykehjem som gjorde det umulig å gjennomføre en vanlig heietur.
Værmeldingen kunne ikke riktig bestemme seg for hvordan søndagsværet ville bli. Det ble meldt om regn og opphold, men også gløtt av sol. Og hjemme var det nettopp det vi fikk tidlig på morgenen.
Jeg hadde bestemt meg for Bynuten som mål for søndagsturen alt på lørdagen. Spørsmålet var mer hva slags klær som passet.  Jeg kledde meg for regn, og det kom en del på veien mot Seldalsheia.
På parkeringsplassen var det opphold og det kom faktisk ikke en dråpe på hele turen. 
Og da det kom regn på bilruta bare minutter etter start etter turen, synes jeg at jeg denne gangen hadde skikkelig flaks.
På parkeringsplassen var det alt en del biler, og jeg kunne se folk opp over Lyseveien.
Siden det var første tur etter sommeren, visste jeg at det ville bli «tungt». Jeg tok det med ro oppover de første bakkene, og passet på å ikke komme for høyt opp i puls. Likevel tok jeg igjen en del folk, og var snart alene i sporet. Det var riktignok spor oppover, men lenge før toppen kom det først en kar og så en kar til imot. Begge hadde snudd lenge før toppen.
Jeg var første mann til topps denne dagen. Jeg kunne se at det var tåke på toppen. Det så ut som om den ville forsvinne. I det jeg begynte på turen utover mot det høyeste punktet, forsvant tåka og jeg fikk god sikt mot byen og innover heia.
På vei nedover, møtte jeg igjen de jeg hadde gått forbi på turen opp. Jeg stoppet og vekslet noen ord med et par stykker. Ikke langt bak kom de første jeg ikke hadde gått forbi og det ble etter hvert en god del folk på vei mot toppen.  Helt nede ved vannet møtte jeg mor og sønn. Med hund i bånd.
Jeg ble spurt om de ikke snart var halv-veis, og måtte da fortelle at de ikke var mer enn en fjerdedel.
Jeg forsto det slik at de snudde…
Det var fuktig i marka. Sorpa – og steinene var usedvanlig glatte. Jeg gikk svært forsiktig, og selv da skle jeg av noen steiner.
Det er lett å se at høsten er kommet. Vinden har blåst av de fleste bladene på bjørka. Eika er helt bar, og på ospen er det bare noen få blader som skjelver i frykt for den kommende vinteren. Sola står lavt og kontrastene er store. Lyset når ikke helt ned mellom steinene, og det er ikke alltid like lett å se hvor det er best å sette foten. Nede i skogen er det fortsatt enkelte fugler. Det er kjekt å høre at ikke alle småfuglene har forlatt landet.
Den første turen til Bynuten er alltid slitsom. Det går liksom ikke helt av seg selv. Men så er det mange bakker opp. Etter mange år, vet jeg at det vil bli bedre etter hvert. Trening gir resultat.
Denne gangen var det helt nødvendig å vaske av buksa før jeg satte meg i bilen. Det var sorpe og jord langt over knærne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar