mandag 12. oktober 2015

Far & Sønn til Bynuten.

En vanlig søndagstur med godt følge.

Det må bli en søndagstur. Selv om det har blitt noen turer sist uke.

Og det skjer av og til uventede ting. Min eldste sønn (ingen guttunge akkurat, men snart 40) har gitt beskjed om at han godt kunne tenke seg å være med på søndagsturene - av og til…

Det er noen år siden arvingene var med på tur, og det ville selvsagt være kjekt å ha med en av guttene igjen. Nå hadde vi en liten prøvetur forrige uke. Da gikk turen til Bjørndalsnuten, ikke mer enn en god time opp og ned.
Denne uka måtte det bli en litt lengre tur. Bynuten er en passe lang tur. Det tar fort mer enn tre timer fram og tilbake. Det er mange og lange bakker å bryne seg på, men utsikten på toppen er bra.

La meg bare slå fast med en gang - jeg har ingen mulighet til å henge på min sønn. Han har en langt bedre kondisjon enn det jeg kan oppnå. Ikke det at han sprang fra meg oppover bakkene, han ventet høflig på opphavet. Men han kunne ha sprunget fra om han ønsket.

Det burde være deprimerende, men merkelig nok, virket det bare å være i tråd med naturens orden. Det var greit å se at avkommet er i stand til å ta over…
Denne dagen var vi så avgjort ikke alene om å ha Bynuten som turmål. Alt da vi kom, kunne vi se en del folk oppover veien. Ikke alle skulle til Bynuten. En del går også til Selvikstakken.

Det betyr uansett mange biler på parkeringsplassen, men vi fant nå en plass.

Det var ikke direkte varmt fra starten. Så snart sola tittet frem blant skyene, ble det imidlertid god temperatur. Etter en stund kom jakkene av, og vi tok meste parten av turen i bare blusen. Det er egentlig bra så sent på året.

På toppen var det en del folk, antakelig skulle en del videre på andre siden for å gjøre en rundtur av det. Vi for vår del tok samme vei tilbake.

Det første stykket nedover traff vi ikke en kjeft. Litt underlig. Da det først dukket opp folk, kom de i mengder. Vi møtte folk stort sett hele veien, og selv helt nede ved bilene var det noen som startet.
I de siste bakkene nedover mot parkeringsplassen, kunne jeg kjenne at vi nok hadde gått litt fortere enn det jeg etter hvert anser som “normalt”. Det fikk meg til å tenke på hvordan det kjentes de første gangene jeg gikk her. Selv om jeg var adskillige år yngre var jeg vesentlig trettere enn denne søndagen. Trening i noen år, gir noen fordeler.

Nede ved bilen kunne jeg konstatere at det hadde vært en grei tur. Både når det gjelder fart og når det gjelder følge.

Takk for turen til min sønn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar