mandag 28. desember 2015

Strandtur i julen

Strand? Hvilken strand? Eller mer riktig, Hvor er sanden blitt av.  

Det er nesten fast tradisjon at vi tar en tur langs sjøen fra Reve til Orre. Dette året ble bestyrerinnen med. Det blir selvsagt ikke de helt store utfluktene sånn i høytiden. Det er for mange sosiale hensyn å ta.

Familieselskap, innkjøp av de siste gavene, mat som skal på bordet, og mye mye annet. Det meste står naturligvis bestyrerinnen for, men det kreves at jeg er tilstede….

Og slikt går ut over muligheten for tur. Dette året ble det likevel en tur i jula, - med bestyrerinne.

Og det er skikkelig hyggelig. Det blir en litt annen tur enn om jeg går alene. Da blir det ofte fokus på lengde og tid. Slike ting er ikke viktig for bestyrerinnen, og godt er det.
Første juledag var det små, eller ingen familieforpliktelser. Arvingene klarer stor sett selv.


Som vanlig ble det en god frokost, og tid til litt avslapping før emnet «tur» kom på banen. Hvor turen burde gå, er jo også greit å diskutere. Som vanlig var vi stort sett enige. Turen burde gå langs stranden, og da fra Reve til Orre.

Som oftest går vi langs sjøkanten på vei ned (ned i denne forbindelse betyr sør). Og da litt inne i landet på returen.

Vi fikk litt regn på oss i det vi startet. Det var også andre ved havna på Reve, men ikke mange på tur. Et enslig spor utover, og så våre da – etter hvert.

Jeg tror en del av de andre ved havna, kikket litt overrasket på oss som tok ut i været, det regnet jo, og blåste, og det var ikke så mange gradene over null.

Det første stykket virket alt normalt. Men her er det som oftest stein og ikke sand. I det vi kom ut på stranden mot selve Reve, var det en annen sak. Her var stranden omtrent forsvunnet. Det var riktignok store bølger, men det har jeg opplevd før.

Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått her, og kunne konstatere at ting skjer fort. Stranden var vekk. Sjøen gikk helt opp til sanddynene. Det var ikke mulig å komme fram nede på selve stranden – uten å bli våt på beina.

Vi kløv opp i dynene og fant en sti som gikk i riktig retning. Det kunne jo være at Revestranden fortsatt var fremkommelig. Ikke tale om, også her gikk sjøen helt inn. Noe jeg aldri har opplevd før.

Kan det være klimaendringen som endelig slår til? Uansett må det være en passe oppgave for de forskjellige miljøorganisasjonen å få sanden på plass igjen?

Siden ingen har tatt ansvaret, og fått orden på naturen, måtte vi holde inne i landet på tilbakeveien også.

Vi fikk en skikkelig bøye i trynet rett før Orresanden, da blåste det, og vi fikk først regn så hagel.

Som plaster på såret stilte naturen opp med en pen regnbue.

Jæren er stort sett uten store høydeforskjeller. Ute langs sjøen er det ennå mindre bakker, og stranden er helt flat. Feil.

Der vi gikk, i sand-dynene, gikk stien opp og ned. Ikke mange meter opp eller ned, men mange ganger både opp og ned. Alt i alt må det ha blitt en del høydemeter. Og det kjentes. Det ble tur ut av det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar