mandag 14. november 2016

I tåka på Høgjæren.


Sammen med broderen.

Søndagsturen gikk i akkurat samme rute som forrige søndag, og med samme følge – broderen, men ellers var mye annerledes. Først og fremt vær og «føre».  Det var skodde, regn, sleipt og glatt, selv uten frost.

Hele veien oppover mot Topdal og parkeringsplassen, gikk vindusviskerne. Skikkelig drittvær. Det var heldigvis meldt om bedre vær utover dagen. Med muligheter for sol. Været fikk vi ta som det kom, men broderen nevnte for spøk at han jo kunne vente i bilen mens jeg gikk…

Denne dagen var det nødvendig å ha med følge for ikke å føle seg ensom. Det var ikke mange andre ute og gikk. Som vanlig ble det en del folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Lite ellers.
Det er litt spesielt med tåke. Nå var ikke tåka så tykk at det bød på noe som helst problem, men fra avstand ser den alltid «tykk» ut.  Vi hadde stort sett 30-40 meters sikt. Og med stien så oppgått som her, skal det mye til før den forsvinner i tåka. Likevel skal det ikke så mye til før noen blir forvirret, - om de kommer ut av stien. Her er terreng og landskap svært likt over det hele. I fint vær, null problem. For ukjente. utenfor sti, kan det fort oppstå situasjoner.

Det var helt tydelig at det var tinvær. Bakken var sorpet og glatt, og vi tråkket igjennom det øverste laget som var tint. Omtrent som å gå i myr. Spesielt på tilbaketuren, fra Holmavatn til Synesvarden, ble det ekstra tungt å gå. Vinden imot, som ikke var spesielt sterk, kombinert med underlaget, gjorde at det krevde mer krefter enn normalt.
Grunn til at vi velger å ta denne turen – med vinter og snø i heia, er at den er forholdsvis lang. Den er til sammen 18 kilometer. I heia hadde en tur av den lengden hvert en drøy dagsmarsj. Noen vil muligens antyde at det er flatt på høgjæren. Og de vil ha rett, bortsett fra at turen byr på over 500 høydemeter. Slake bakker, men likevel en god del opp.
Turen gir med andre ord god trening for langturer.

Nede ved Holmavatn forsvant tåka, og lit lengre mot Steinkjerringa hold det opp å regne. Vi kunne hive av vanter, og av og til lette på lokket, mens vi skled ned bakkene mot Steinkjerringå.
Tilbaketuren gikk i samme spor som nedover. Det hadde vært mulig å korte inn på turen, men det kom liksom ikke til at vi snakket om det. Noe vi muligens burde. Det ble tungt på slutten. Både bakken opp mot Synesvarden og, ikke minst, den siste bakken mot parkeringsplassen ble drøye.

Det gikk greit å kravle seg over de siste gjerdeklyverne, men jeg var glad for å kunne finne fram noe å drikke ved bilen. Det kan være at vi burde ha drukket saften vi tross alt bar både fram og tilbake, nede ved Steinkjerringå.


Uansett hvordan vær og forholdene har vært på turen, har det til nå alltid vært en fin tur. Så også denne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar