mandag 28. november 2016

Høgjæren med glaserte steiner.


Broderen mest skeptisk, jeg mest forsiktig.

Selvsagt gikk det bra på lørdagsturen. Ingen store problemer, men hva med søndagsturen?
Det ble nesten frost natt til søndag. Broderen ringte, og vi diskuterte hva vi skulle gjøre.

Det ble besluttet – enstemmig - at turen skulle gå på høgjæren – Toppdal til Steinkjerringå og tilbake.
Antakelig ville det være is og glatt rundt Li. Broderen er skeptisk til slikt.

Oppover not Undheim, var det jeg som ble skeptisk. Det så ut som is på veien – et tynt lag. Noe som gjør kjøring vanskelig. På parkeringsplassen gikk det opp for oss at forholdene nok ikke var optimale på høgjæren heller.  Der hvor sola ikke hadde kommet til, og den sto lavt, var steiner og sti dekket med is. Nærmest glasert. Vi burde trå forsiktig, og selv om broderen nok er den som minst liker slikt føre, var det jeg som gikk forsiktig…
Selv med glatte steiner og is i stien, kom vi oss fram. Og været gjorde det hele lettere. Vi mente jo at sol, skinte fra blå himmel, etter hvert ville gjøre forholdene bedre.

I tillegg til frost blåste det litt – en liten bris, men med en kuldegrad eller to, så ble det litt surt over toppene. Det kom noen i mot, og de fleste godt innpakket i jakker slik at ansiktet bare så vidt viste. Med fint vær, og lite vind, hadde jeg ventet adskillig flere på tur denne dagen. Det var folk ute, men ikke mange. Som vanlig ble det mer folksomt på returen fra Steinkjerringå mot Holmavatn.
Og også denne gangen ble vi stoppet med det vanligste spørsmålet – er det langt igjen.  Første gang ble det en liten variant – «er jeg på rett sti til Steinkjerringå». Hun som spurte, så ut til å ha vært på tur før, men altså ikke her.   De neste som stilte det vanlige spørsmålet, var bare 5-600 meter fra start. Nå var den kvinnelige halvpart noe tyngre enn den mannlige, og ville slite med en tur fram og tilbake.

Vi kunne ikke annet enn ønske de god tur videre, men lurte litt på hvor langt de egentlig ville komme.

Vi kom i hvert fall greit fram og tilbake, men fort gikk det ikke. Vi tråkket forsiktig oppe på steiner, og selv om vi forsøkte å sjekke, så hendte det at steinen var isbelagt – uten at vi så det. Broderen ble en gang litt overrasket…
Vi hadde ventet at sola ville få temperaturen over null. Det var den vel også, men i skyggen smeltet det lite.  Nå kan det være at tempoet, som ikke helt ble det vanlige, gjorde utslaget, men denne gangen virket det som en helt grei tur. Vi kom greit ned til Steinkjerringå, og selv opp bakkene mot Synesvarden, gikk det bra. Uten at pusten kom for høyt og at syra kjentes i beina.

Egentlig er avstanden vi går, 16-17 kilometer, og med et drøyt antall høydemeter, så pass at det kan sammenliknes med en «normal» 5-6 timer tur.  Når vi likevel kan stå på parkeringsplassen ved slutten av turen, uten å kjenne for mye, så må vi være i bra form.

En god tur til å være i slutten av november – på tross av is og glaserte forhold.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar