lørdag 26. november 2016

Lørdagstur i selskap med «kaptein Vom»


Fortsatt greit turvær til å være i november.

Forrige søndag ble tilbrakt på sofaen. I dårlig humør, og med smerter i foten – indre leddet i stortåa.

Jeg hadde mistanke om hva galskap det kunne være – urinsyregikt. Broderen har vært plaget med dette en stund, og symptomene likned til forveksling.

Det er ikke kjekt med smerter, og spesielt når de kobles med dårlig humør. Som skyldes tanken på ikke å få gått tur. Onsdag – som nå er blitt turdag – ble en rolig dag.

Legen ga tabbeletter som raskt ordnet opp med smertene. Fredag kjents alt bra ut, og da var jeg klar for tur på lørdagen – kjempegreit.
Det ville uansett ikke være snakk noen lang tur. Her ble det å ta det forsiktig, smertene ved sykdommen er egentlig ikke å spøke med. Nok en tur rund Li, ville være perfekt.

Denne lørdagen var det ikke snakk om frost, mer normalt vintervær, med 8-9 grader vind, regn, men også sol og blå himmel. Bedre vær enn det er ikke vanlig i november. Problemet var fuktigheten. Det hadde regnet om natten og det meste var fortsatt bløtt. Mine nye sko – walk king – var ikke fornøyd med våt stein og svaberg. Det var skikkelig glatt. Og glatte forhold gir lav fart.


Lav fart var det ikke snakk om for karen som for forbi over svabergene langs sjøen. Han sprang….

Jeg hadde ikke mulighet for å holde følge. Heldigvis kom jenta i mot. Også hun springende. Det går fort med de som løper.  Når kan jeg selvsagt skylde på sekken…

Et lite ord om sykdom.  Det kjentes godt i føttene da jeg snørte støvlene. Det var ikke behagelig de første på kilometrene. Jeg lurte på å snu, men som vanlig – etter en stund glemte jeg hele greia, og det ble «tur» som vanlig.

Ved Einerneset kom den vanlig turfølesen. Jeg begynte igjen å tenke på «været», «bakkene», «pust» og om kreftene ville holde oppover bakkene. Om jeg i det hele tatt tenkte på noe utenom hvor jeg skulle sette beina.

Helt som vanlig….
Noen ord om været. Forholdsvis mange ord…
Det regnet da jeg startet. Men bare i den første bakken, kom jakken av, og jeg fortsatte i skjortearmene. Som i forrige uke, kunne jeg se at det regnet bort over byen Og vinden kom fra vest. Når kom regnet denne lørdagen? Ikke før på veien hjem.

Jeg gikk og kikket vestover. Det var skyer. Det regnet, men ikke over meg. På toppen blåste det. Ikke et menneske. En ensom tur  - som vanlig på lørdagene.
Nesten som forrige uke, men da kjente jeg godt smertene i beina.  Jeg var godt fornøyd med turen så langt. Tørre svaberg på toppen gjorde også sitt til at det gikk greit.
Litt nede i bakken traff jeg far og datter. Hun var antakelig 12 år, og så ut som om hun ikke riktig likte seg. Med mindre unger synes jeg det er greit å fortelle hvor flinke de er. Så «gamle» jenter tror jeg ikke blir «lurt» av slike ting. De gjennomskuer ros lett.

Det ble derfor bare til at jeg snakket om at de snart var på toppen.
Resten av turen gikk greit, det vil si at jeg hadde et «kontrollert» fall i bakken under demningen. Gled og havnet på rompa – heldigvis ingen tilskuere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar