Siste tur i heia for dette året.

Mot Blåfjellenden.

Den siste tiden har bakfoten nok en gang laget trøbbel. Akilles-problemer er ikke å spøke med. Jeg har til nå ikke tatt dette skikkelig alvorlig, og planla derfor – som vanlig – en tur til Blåfjellenden fredag til lørdag.

Det skulle ikke bli slik.

Værmeldingen tidligere i uka var mindre bra. Det var snakk om regn – i bøtter og spann. Ut over uka ble det meldt bedre vær på både fredag og lørdag. Det som ikke var fullt så bra, var bakfoten. Etter trening på torsdag, var det vondt å gå.

Fredags morgen virket det som en gjennomførbar plan å ta til Blåfjellenden. Det regnet hjemme, men YR mente det bare ville være litt nedbør – yr – i Hunnedalen. Og denne gangen hadde de rett. Været var egentlig skikkelig bra til å være i begynnelsen av november.

Rundt månedskiftet oktober/november, pleier jeg å ta siste turen for året innover. Det kunne i hvert fall lett bli siste gang denne helga – om jeg bare kom meg inn.

Det å pakke sekken for en tur til Blåfjellenden er en enkel sak, men all maten jeg drar på veier litt. Sekken pleier å virke tung til den kommer på ryggen – så glemmer jeg hele greia.

Jeg startet tidlig hjemmefra. Mørket kommer fort på, og det blir skikkelig mørkt før klokka er seks. På parkeringsplassen var det ingen andre biler enn min. Jeg regnet likevel med at det ville komme noen innover – gjerne i mørket med hodelykt.

Jeg må krysse bilveien og følge den 100 meter før stien oppover bakkene begynner. Jeg kunne med en gang kjenne at akillessene ikke var helt komfortabel med tur denne dagen. Om jeg tok det med ro og passet på hvordan jeg satte foten, kunne det tenkes at jeg kom meg inn?

Oppe i bakken sa det «spong» i foten. Skikkelig vondt...

Etter en liten pause, fortsatte jeg forsiktig videre. Jeg sa til meg selv at om jeg fikk en slik opplevelse til, så måtte jeg snu. Det gikk egentlig greit mot Fossebekken. Ikke fort, men greit.

Et stykke oppe i bakken ble det full stopp etter en ny mindre god opplevelse. Jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville gjøre. En del ganger har jeg vært i den situasjonen at jeg har vært nødt til å bestemme meg et av flere dårlige valg. Jeg har etter hvert lært meg til å følge «planen», gjøre det alt har planlagt.

Jeg snudde.

Det gikk smått tilbake. Nå hadde jeg det ikke travelt, og været var bra. Det var kun foten som laget trøbbel. Litt smerte er nå ikke så galt. Jeg gikk forsiktig og fikk – delvis – en fin tur nedover mot bilen.

Nå var dette muligens den siste turen på en stund, så jeg fikk glede meg over det jeg hadde...

Det var en fin dag å si farvel for året til hei og fjell. Litt trist, men fint.

Et stykke nede i bakken, traff jeg kjentfolk. Det ble stopp og raddel. Det er alltid hyggelig å treffe kjente i heia. De to jenten var på vei mot Blåfjellenden og vi ville sikker fått en hyggelig kveld om jeg bare hadde kommet meg inn.

Neste år mår da bli bedre.....