Nesten vår langs Jærstrendene.

Bestyrerinnen, broderen og jeg på søndagstur.

Halv fire på morgenen lørdag var det tid for å ta avskjed med Puerto Rico og sommeren. Da begynte hjemturen til vinter, kulde, regn og vind. Som oftest er det kjekt å komme hjem. Denne gangen var det fristende å holde på sommeren – en stund til.

Det ble ikke tur på lørdag, men da måtte det bli tur på søndag. Jeg tok kontakt med broderen på søndagsmorgen og avtalte tur. Bestyrerinnen lå litt frempå – etter lite søvn natt til lørdag, men ville likevel være med på en vanlig søndagstur.

Hun mente at «nå var det bare å stå på» for å beholde formen som var opparbeidet etter 14 dager med tur hver dag.

Det ville altså bli en ordinær søndagstur, med Bestyrerinnen og broderen som følge. For egen del kunne jeg tenke meg en tur på høgjæren. Det er en stund siden jeg har gått på de traktene. Alternativet kunne være Jærstrendene – som vanlig.

Været avgjør ofte turmålet. Værmeldingen hadde endret seg i løpet av natten. Nå var det null regn, og muligheter for litt sol ut over dagen. I tillegg lite vind. En titt ut vinduet på morgenen, viste stygge sorte og sinte skyer i sør – og høgjæren ligger i sør. Mot vest virket det lysere...

Bestyrerinnen stemte for en tur fra Reve havn til friluftshuset på Orre. En tur på omtrent en mil, nesten 11 kilometer. Broderen mente det ville være bløtt og vått på høgjæren, og var enig med Bestyrerinnen.

Det er kort kjøring til Reve havn. Bare noen kilometer. Sjøen utenfor den lille havnen gikk hvit. Det hadde tydelig blåst både stikker og strå, men denne søndagsmorgenen var det omtrent vindstille. Gradestokken viste 7 grader. Langt fra badetemperatur, men bedre enn været i forrige uke – da vi var i «syden» med sommer....

Det første stykket går langs sjøkanten. Stranden mellom traktorsporet og sjøen er rullestein og sand. Av og til det ene og til andre tider det andre. Det er greit å gå her på vinteren. Om sommeren kan det være ungdyr på beite på markene som passeres. Det er ikke alltid like greit....

Ikke lenge etter start, tittet sola fram. Og det ble en heller flott tur i finværet. Her, helt ute mot nordsjøen, kommer våre tidlig. Hjemme i hagen kan vi plukke snøklokker, men den siste rosen fra høsten henger bedrøvelig med hodet.

Nede ved stranden er det nesten grønne enger, og vi fant nye skudd på en del busker. Om våren ikke helt er rundt hjørnet, så er det heldigvis ikke vinter.

Det er mye sandstrand mellom Reve og Orre. Denne dagen var sanden hard og fin å gå på. Det gikk greit, og fort – syntes jeg, som halter og bruker stokk.

Vi fikk noen ganske få dråper på oss, selv om himmelen over var omtrent blå. Inne i landet, oppe på høgjæren var det grått, og regn....

Det ble kaffepause på Friluftshuset. Tempoet ble ikke dårligere etter pausen. På vei tilbake mot Reve, holdt vi litt inne i landet, rett innenfor sanddynene, selv om vi måtte ut på stranden igjen et stykke.

Med sola bakfra og trekken i ansiktet, ble det ikke like varmet, og selv om «lang under» så avgjort var for varmt på vei sørover, så ble det ikke for varmt den andre veien.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.