Reve til Orre sammen med Broderen.

Strandtur i sol og vindstille.

Det har blitt mye tur i det siste. Selvsagt håper jeg på flere turer i fint vær. Yr er fortsatt sterkt optimistisk når det gjelder de nærmeste dagene. Likevel kan det bli mye, og det skader jo ikke å ta det med ro.

En rolig tur var nettopp det broderen foreslo. Den vanlige turen fra Reve til Orre og retur. Den største fordelen i disse koronatider er mangel på folk. Dette er ikke en tur for «folk flest». De kjenner antakelig ikke til muligheten for å gå nettopp her.

En annen fordel for oss «lokale», er selvsagt at det ikke langt ned til stranden. Det tar meg bare 6-7 minutter å kjøre til Reve. Noe lengre for broderen, men ikke mer en et kvarter i alt.

Vi møttes på moloen, og tok utover mot Revtangen. Det første som vi la merke til, var hvor langt ute sjøen lå. Det var nok lav-vann, men selv med lav-vann var vannstanden besynderlig lav. Jeg har aldri sett stranden så bred.

Når det i tillegg omtrent var flatt hav, ble det en tur i strandkanten litt utenom det vanlige. Sola sto høyt på himmelen. Det var ikke en sky å se, og den lille trekken som var, kom bakfra. Det var ikke nødvendig med vinterklær...

Vi gikk snart i bare ullblusen, omtrent for første gang dette året. En skikkelig flott våropplevelse. Det er jo ikke så mange blomster blant marehalmen, men enkelte plasser var det et gult dekke av hestehov. Et flott syn.

Folk som kom i mot, var fortsatt kledd for kald trekk og vår – ikke som oss, som gikk omtrent i sommerklær. Det var folk på farten denne dagen.

På avstand kunne det se ut som om det var tett med folk, men da vi kom litt nærmere så vi at folkene, familier med unger, ungdom og eldre, holdt god avstand. Det var langt fra trangt om plassen.

Langt mellom sjøen og sand-dynene, er en ting, men hvor er all rullestein blitt av. Sist jeg gikk her, var mye av stranden mot Revtangen dekket av rullestein. Skikkelig ubehagelig å gå på. Nå var det flat sandstrand. Det endrer seg fort.

På Revtangen var det folk utover tangene. I tillegg kunne vi se Kobbasteinene. De kan være synlig ved grov sjø, men som oftest er de gjemt i bølgene. Nå var de lette å se.

Det ble en kjapp tur bort til Friluftshuset, som selvsagt er stengt. Det virker heller ikke som om arbeidet med taket har blitt prioritert.

Hjemover – nordover – gikk på innsiden av sand-dynene. Det er enkelt å gå på flate marker, men langt fra så kjekt som å gå ute på stranden. Det går i hvertfall kjappere.

Vi traff kjentfolk på tilbakeveien. Broderen fikk snakket med datter og svigersønn. De var på vei mot dagmerket på Revtangen.

I det flotte været var turen frem og tilbake til Orre, helst i korteste laget. Vi kunne godt ha fortsatt mot Bore. Det ble likevel litt under to timer. En godkjent tur.