Vårsol og vintertur på Høgjæren

Vinteren er ikke slutt.

Søndagsturen ville bli uten Bestyrerinnen. Hun Prioriterte hagen i finværet. Selv om det fortsatt er frost på nettene var lørdagen skikkelig flott med nesen ni grader og sol. YR mente søndagen ville bli omtrent like bra.

Jeg ville selvsagt på tur. Med en langtur på lørdagen, var jeg ikke klar for nok en langtur. Det kunne passe med en helt ordinær søndagstur på et par timer og omtrent en mil. En passe tur på en grei dag tidlig i april – håpet jeg.

Det har vanligvis blitt en del turer på Høgjæren om vinteren. Det er ofte helt greie forhold der opp selv om det eller er vått eller litt frost. Dette året har dette turområdet omtrent blitt glemt.

Det var nesten frost om natten. Tidlig på morgenen – etter at sola hadde kommet opp, steg temperaturen ganske kjapt. Det måtte være greit å gå fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien?

Det var i hvert fall vår i lavlandet. Krokusen er nesten avblomstret. Det står påskeliljer i hagen. Vipa har plystret i flere uker, og bøndene er begynt på vårvinnå.

Oppe ved Synesvarden var det vinter.. Snø i nordhellingene, og mer snø oppe på toppen av Synesvarden enn nede ved Steinkjerringå. Det lå snø i stien og den var til og med hard først på dagen.

Det tinte i sola og stien var enkelte plasser skikkelig sleip. Jeg måtte gå forsiktig nedover de slake bakkene. Det skulle ikke så mye til før skoen skle ut, under meg.

Det flotte været hadde fått folk ut på tur. Det var ganske mange biler på parkeringsplassen. Antakelig var det enda flere nede ved Holmavatn.

Jeg har omtrent ikke tråkket på snø denne vinteren. En tur på ski er alt. Ellers har jeg unngått snø og is så godt som mulig. Nå, tidlig i april når det normalt er skikkelig vår, ble det en tur med snø under skosålene. Det gikk litt senere enn normalt, eller var det greit.

Heldigvis smeltet det bras, og det var mye mindre snø i stien på tilbaketuren enn på vei nedover mot Steinkjerringå.

Jeg gikk innpå et par på vei mellom Synesvarden og Steinkjerringå. Nedover i sola hadde jeg følge av fuglekvitter. Høye trillende toner. Det lød som lerkesang. De jeg tok igjen bekreftet at det lød som lerka. Det var i hvert fall skikkelig kjekt å få følge av fuglesang på en vinter tur i sol og ni grader.

På vei tilbake fra Steinkjerringå, ble jeg stoppet av en eldre herre, også han i godt brukte turklær. Jeg kjenner vanligvis ikke folk igjen, men denne karen hadde jeg truffet noen ganger opp gjennom årene, i dette området. Vi er ikke akkurat bekjente, men stopper likevel når vi møtes.

Karen hadde vært på Blåfjellenden i slutten av mai i fjor – jeg gikk opp første gang i begynnelsen av juni. Noen er mer klar for tidlige turer i heia, enn meg.

Denne dagen ble det bare turen fra parkeringsplassen over Synesvarden og ned til Steinkjerringå, med retur samme vei. Til sammen omtrent ni kilometer og det tok meg nesen to timer. Alt helt som vanlig. Likevel var det en flott tur.