En kjapp og grei tur fra Gamstad

Testtur med bakker og vær.

Etter en helt grei prøvetur langs sjøen, ble det en del sjekking av YR for å finne en dag med noenlunde turvær. Jeg hadde skikkelig god lyst il også å prøve meg på en tur litt i høyden.

Det var ikke mye samarbeid å få fra YR. Det ble meldt om regn nesten hele dagen for fredag. Nå har jeg gått tur i regn noen ganger, og etter å ha tenkt på saken en stund, ble det til at jeg fikk forsøke meg på en lett og grei tur.

I så måte kunne det passe greit å ta mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Skulle foten protestere for heftig, kunne jeg jo korte ned turen til bare å gå til toppen av Bjørndalsfjellet. Skulle det vise seg at foten ikke var for ille, kunne jeg ta inn Bjørndalsmyra og opp om Mattirudlå før jeg fortsatte til Bjørndalsfjellet.

Det ville selvsagt også være mulig å ta over Fjogstadnuten før jeg tok mot bilen, og skulle alt vise seg å gå greit, kunne det jo også bli en mulighet for et besøk på toppen av Dalsnuten. Siden det skulle regne, var jeg egentlig ikke innstilt på annet en enn kort tur.

Jeg kledde meg for regn og tok mot Gramstad. Denne dagen var det ikke så veldig mange andre som ville på tur. Det var ganske få biler på parkeringsplassen, og jeg så ingen andre på en god stund.

Jeg hadde litt lett regn på bilruta innover, og det var noen dråper i lufta på vei oppover, men det var bare skikkelig regn et lite minutt. Nesten hele turen oppover gikk med hetta nede.

Det var ikke snakk om annet enn at jeg måtte inn Bjørndalsmyra. Nå var det ikke fullt så greit som vanlig. Stien lå under vann, og myra var søkkbløt. Det minnet mest om vassing en stund.

Det gikk likevel greit å komme opp mot Mattirudlå. Det jeg ikke helt hadde ventet, var vinden som blåste ganske strekt. På vei mot Bjørndalsfjellet over toppene, måtte jeg ta «støttesteg» for å holde balansen. I kastene var det muligens vind på 17-18 m/sek.

På vei opp mot toppen kunne jeg se folk bak meg, og da jeg stoppet opp kom det to par gående. Nå hadde jeg ikke sett eller møtt andre, men på toppen var det folk.

Ett av parene for nedover bakken i et mye høyere tempo enn meg. Mens jeg forsiktig satte foten fremfor meg, holdt de bra fart, og da jeg kom oppover mot Fjogstadnuten kom paret i mot. De hadde tatt de samme toppene som meg, men ville ned til veien.

Med bare et minutt med regn, og YR som mente det skulle regne hele dagen, holdt jeg et lite øye med himmelen i sør. På vei over Heia mot Kvitemyr, kunne jeg se at himmelen i sør ble skikkelig grå og mørk. Det var regn på vei, og bare et spørsmål om når det ville komme.

Jeg hadde vurdert om jeg også skulle ta om Dalsnuten. Med så mørke skyer, fant jeg det best å gjøre turen kort. Det fikk heller bli en to til to og en halv times tur i stede for en tre timers tur.

På vei hjem regnet det skikkelig. Vindusviskerne måtte jobbe for å holde regnet borte fra ruta. Det kunne se ut som om det var en helt grei beslutning å gjøre turen kort.