Fidjadalen en flott vårdag.

En kort men flott tur.

Det ville være bra vær på lørdag. Fortsatt ville ikke temperaturen være i nærheten av sommer, men det ville i hvert fall ikke være frost på natten i lavlandet. Hvor i alle dager burde jeg ta på tur?

Det har blitt en del turer de vanlige plassene, og noen turer på litt mer uvanlige plasser. Jeg hadde litt problemer med å finne en plass jeg virkelig hadde lyst å gå. Det gikk litt tid med til å tenke igjennom dette.

Månafossen og Fidjadalen dukket omsider opp i hukommelsen. Dette er en plass jeg har gått gjennom mange år. Det var muligens på tide å sjekke opp forholdene i Fidjadalen.

En av grunnene ar at det tar tid å komme inn til Eikeskog. Hjemmefra og til parkeringsplassen går det fort en time. Og det samme tilbake. Denne dagen var jeg i tillegg tilbøyelig til å være tidlig hjemme, min yngst fyller år, og det var snakk om kake...

Fidjadalen er en av de flotteste plassen jeg vet om. Det er en dal med virkelig flott natur. Nå, regnet jeg med at våren så vidt var kommet, og at det ville være forskjell på hvor langt bjørka er kommet fra nede ved parkeringsplassen og inne i dalen.

Selv om det tar tid å komme inn til Eikeskog, og det er en skikkelig bratt bakke opp til Mån, og jeg ikke hadde tid til en langtur, så syntes jeg det var på tide å sjekke ut Fidjadalen.

Jeg har i ganske mange år hatt en natt i telt inne ved Månastølen en gang på våren. Det var ikke en slik tur jeg tenkte på denne dagen, men tok med mat og drikke.

Alt på vei innover mot Eikeskog kunne jeg se bjørk med blader. Det var sol og blå himmel, og jeg lurte på hvor mye mer grønt det ville være på tilbaketuren. Det viste seg å være ganske mye mer grønt. Det er vår.

Oppover bakken mot Mån var det bare enkelte grønne trær, og innover dalen ble det mer og mer vinter. Med sol og blå himmel, og snø på fjelltoppene innover var det likevel virkelig flott. Igjen fikk jeg se dalen på sitt aller fineste. Det var kjekt å være tilbake.

Bakken opp var nå enklere å gå en tidligere. Nye kjettinger og trapper hjelper godt. Jeg ble likevel skikkelig andpusten oppover, og lurte på hvordan det ville være å ha 10 kilo mer på ryggen. Jeg får forhåpentligvis sjekke ut det.

Snøsmeltingen var ikke kommet i gang. Det viste tydelig der stien går helt nede i elva, og hvor vi som regel i snøsmeltinga må klatre oppe i fjellveggen. Denne gangen var det bare å gå på steinene.

Jeg møtte et par stykker som var på vei nedover. De hadde ligget i telt oppe ved gården. Det var også en hel teltleir rett etter at jeg hadde passert husene.

Det var spor av folk innover, og er godt stykke inne i dalen, sto det folk. De hadde vært inne ved ura, men ikke forsøkt å komme over.

Jeg var kommet for å sjekke hvor lang tid det egentlig tar å krysse ura under Månvatnet. Det gikk ikke fort med meg. Jeg gikk forsiktig, og et par plasser måtte jeg stoppe opp for å finne «stien» - egentlig merkene.

Jeg brukte ca 15 minutter innover og litt mindre på vei tilbake. Mange som tar turen – som tar 5-6 timer fra Blåfjellenden og ned – husker ura som den stor «hindringen. 15 minutter av en tur på 6 timer.

Jeg regnet litt feil. Denne dagen måtte jeg være tilbake i firetiden, og da jeg kikket på klokka i det jeg kom over ura, så sto det 14.00. I følge min hukommelse så hadde jeg da brukt omtrent to timer.

Problemet var bare at jeg hadde brukt tid på veien, og snakket med folk på vei oppover – slikt tar tid. Jeg fikk det for meg at jeg hadde dårlig tid. Det ble til at jeg snudde like over ura.

Bak meg hadde jeg folk. Jeg var et stykke på vei mot andre siden da folkene startet på ura, Da jeg gikk tilbake møtte jeg ingen. Jeg tok igjen to jenter/damer rett før garden, og det var de som hadde forsøkt seg på ura, og syntes den var for «tung» den dag,

De ville likevel forsøke seg på å gå opp til Blåfjellenden senere på året. Jeg har også planer om å gå Fidjadalen i år, men da nedover. Det er adskillig lettere en å gå opp.