Bjørndalfjellet og Dalsnuten i regn og sludd.

Den første første turen med en smak av vinter.

Det var jo egentlig dagen før jeg skulle ha vært på tur. Gårsdagen ble tilbrakt i stolen foran vinduet. Helt uten noen spesiell grunn. Det var liksom bare ikke dagen for tur. Været var bra med sol, og selv om det var noen dråper på morgenen, så var det stor sett tørt.

Onsdag skulle det regne. YR og «Storm» var bare ikke helt enige i, når regnet ville komme, og hvor mye. Det kunne se ut som det ikke ville bli helt de store nedbørmengdene. Begge mente det ville være bra vær fra morgenen av – før regnet ville komme i tolv-tiden.

Det passet ganske greit å sitte hjemme denne dagen og, men været på formiddagen var bra. Plutselig fant jeg ut at det var dagen for en tur. Det var en stund siden jeg hadde tatt den vanlige turen med Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten – og Dalsnuten om det kunne passe.

Jeg heiv meg i bilen og tok mot Gramstad. Der var det noen biler og folk, men langt fra fullt. Det ble ikke full fart oppover bakken mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var vått i stien oppover. Med en for i ulage fortsatt, gikk jeg ganske forsiktig.

Bjørndalen innover var våt, men stien var ikke som en bekk, slik den var forrige gang. Det kan ikke være så mange som går opp mot Mattirudlå fra Bjørndalen. Stien er nærmest grodd igjen og det er bare fordi jeg har gått her noen ganger at jeg finner sporene fra tidligere turer.

Det var spor i sorpa i stein mellom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, men jeg så ikke folk. I Srubbskaret var det likevel tre på sin første tur i området. Damene ville direkte mot veien og ikke oppom Bjørndalsfjellet. Jeg satset på å nå toppen.

Jeg traff folk på vei opp og på vei ned fra toppen, men øverst var jeg alene. Nede ved stidelet kunne jeg høre andre, og bak meg så jeg to stykker i uniform og med full opp-pakning. Det var antakelig en eller annen øvelse på gang.

Været hadde vært bra på turen så langt. På vei mot Fjogstadnuten fikk jeg de første dråpene i hodet, og måtte stoppe for å hive på meg jakken. Jeg hadde igrunnen bestemt meg for å ta direkte mot bilen og ikke ta om Dalsnuten om regnet ville komme før jeg nådde Kvitemyr.

Dråpene gikk over til sludd etterhvert, og jeg tror temperaturen ikke var så veldig mange gradene over null. Den første turen i år med det jeg mener er vinterforhold.

Nede ved Revholstjørnet, tok jeg mot høyre og opp bakken mot Dalsnuten. Det ville gjøre turen omtrent en halv time lengre, og bakkene opp mot toppen er ikke helt lette, selv om det er laget trapper et godt stykke.

På toppen var det regn og vind, og litt utrivelig. Det var også to i uniform som rotet litt rundt i vinden og sludden, og på spørsmål så forklarte de at de lette etter en post. For meg ble det den vanlige runden rundt varden før jeg tok stien nedover og tilbake til trappene på nordsiden.

Det er ikke kjekt å ta ut i regn. Det er ikke mye bedre å få regn på turen, men den første timen i regn går som regle ganske greit. Da er jeg «tørr» og varm, men etter en time er jeg mer våt – og varm. Etter en og en halv time i regn, var det helt greit å komme til bilen

Det var ikke helt behagelig å skifte til tørt tøy i regnvær, men det ble raskt bedre med varmeapparatet på fullt. Det ble en lang og varm dusj da jeg kom hjem.