Miljøløypa i eget selskap.

Planen var å møte Bestyrerinnen i Sjømanskirka.

Alt fra vi snakket om turen i høst så jeg for meg å gå Miljøløypa som første turen. Vi har nesten alltid – i hvert fall av og til – tatt denne turen først. Edvin vil gjerne treffe gamle kjente, og det passet å ta følge med de opp fra Puerto Rico.

Denne gangen fikk vi spørsmål om å bli med til Veneguera, og siden har det liksom ikke passet å ta denne turen. Denne dagen var det klart at det endelig måtte bli Miljøløypa. Nå var det ingen andre å gå sammen med på denne turen. Det ville bli en tur i eget selskap.

Nå hadde jeg avtalt med Bestyrerinnen å treffes på Sjømannskirka. Hun planla å gå nedover bakken mot Balito og ta sjøsiden bortover mot Arguineguin, Det ville bli en tur uten følg for Bestyrerinnen også, men det ville være mye folk .

Å bare være en på tur gir ikke grunn til å gjøre endringer på gode vaner. Klokka 10 gikk jeg forbi butikken og bort til bakken opp for huledama. Denne gangen ble det også opp den bratte bakken. Oppover de litt slake bakkene mot Norskeplassen gikk det fort. Jeg begynner å komme i god form.

Etter litt over en halv time sto jeg på Norskeplassen og kikket opp på Sukkertoppen. En kilometer lengre inne og 100 høydemeter lengre oppe. Det var ikke den veien jeg skulle i dag, selv om jeg starter ut porten på Norskeplassen som vanlig.

Det er noen småbakker på vei opp mot «Geitefarmen», men oppe på veien som ender ut i Arguineguin, går sien rett over og til andre siden av farmen. Her går stien – opp og ned – langs gjerdet til farmen et godt stykke. Det er i hvertfall ikke mulig å gå feil, Bratt ned på den ene siden og gjerde på den andre.

Det er ganske bra sti nedover, og det er mulig å holde farten oppe. For de som kommer motsatt vei, er det nok litt tyngre, selv om det ikke er bratte bakker annet enn i starten. Jeg møtte bare to andre på turen.

Motorveien er mulig å høre, og etterhvert se, lenge før Arguineguin. Stien krysser over motorveien på en liten tunnel. Det er litt spesielt å gå over, svett og varm og se bilene fare forbi nedenfor. Etter noen småbakker kommer flaten med fotballbanen til syne.

På andre siden kommer stien fra Glassberget ned. Der er det enda brattere. Jeg har funnet en vei ned som ikke er for bratt., og hvor jeg ikke trenger å gå til venstre rundt en bratt knaus, og bratt ned på utsiden. Her «klaret» jeg å gå dette stykke, som jeg har unngått mange ganger....

Nede ved bebyggelsen, ringte jeg Bestyrerinnen, som vanlig hadde jeg brukt litt over en time fra Norskeplassen og ned. Hun hadde hatt litt problemer og ville ikke være på plass i Sjømannskirka. Det ble vafler og Pepsi på meg, men uten selskap av andre. Det passet å sitte inne, denne dagen var jeg varm.

Nå var jo ikke turen ferdig. Jeg skulle hele veien bort til Balito og opp bakken til Natural Park. Det gikk denne dagen ganske greit, men det ble ikke full fart opp Balitobakken. Den bakken er fortsatt lang.

Hele turen var på rundt 20.000 skritt, og med pauser og det hele, brukte jeg nesten fire timer. En grei tur, men litt kjedelig å gå i sjøkanten mot Balito.