Rundt Engjavatnet med Einar - galne veien.

Litt nysnø og frost.

Fortsatt var det et og annet tre i veien for å gå tur. Det vil si at det egentlig er greiner fra tre. Bestyrerinnen har hytte ved sjøen. Bare i løpet av noen få år – 50-60 for å være nøyaktig, så har de små granene som sto ved hytta da jeg kom for første gang, blitt høye og tykke.

På et eller annet tidspunkt måtte noe gjøres. Trærne var nå så høye at de utgjorde en fare, og de skulle bli tatt av vind eller lyn. Heldigvis er det eksperter som påtar seg slike oppdrag – for alt annet enn en billig penge.

Trærne kom ned, men greinene kom ikke bort. De skulle brennes, og lå svære sammenvevde dunger. Jeg har nå gjort en innsats, men det har betydd noen færre turer i det siste. Det har ikke vært mangel på «trening» disse sagene. Det har heller vært tungt arbeid.

Før siste turen innover til bål og hard arbeid, snakket jeg med Einar. Han ville gjerne være med på nok en tur rundt Engjavatnet. Siden den forrige turen på mange måter var vellykket, kunne det passe å gjenta suksessen – sammen med Einar.

Planen var å starte – som sist – fra parkeringsplassen i Sælandsskogen, og gå inn til skogsveien og følge denne nordover til Kleiva og veien videre til Sjelset. Et greit stykke, bortsett fra at det vil være en is-floe midt i veien.

Planer er en ting. Værmeldingen var ganske klar på at det ikke ville bli snø før ut på ettermiddagen. Det lavet ned da vi startet, litt tidlig for å unngå snøen på ettermiddagen. Det var hvitt til vi kom forbi Bryne. Der var det fortsatt ikke kommet snø og det var snøfritt til Sælandsskogen.

På parkeringsplassen var det igjen så vidt litt snø, men det var ikke langt inne i skogen før det igjen ble barmark. Turen gikk videre på barmark til vi igjen nærmet oss Sælandsskogen.

Fra Sjelset står bakken opp til Jærbuskaret for tur. Forrige gang kom jeg opp med høy puls og tung pust.- Denne gang tok vi det mer med ro. Det gikk likevel greit denne gangen, oppover bakken. Både Einar og jeg kan ikke sies å være «ungdom».

Øverst i Jærbuskaret står det et skilt som viser at det er 3 kilometer til Bjursfjellet. Vi tok stien over til en ny gårdsvei, som vi fulgte til endes. (Veien mot Bjursfjellet tar av et stykke før.) I enden av veien går det traktorspor nedover mot kanten av Engjanemyrane.

Her var det isfloer over stien og vi måtte ut i myra – som selvsagt var frosset, for å komme bort til Skogsånå. Normalt er det lett å følge stien her, men videre et par hundre meter mot «Skogen» er det vanskelig å se stien enkelte plasser.

For oss ble det en liten pause ved «Skogen». Litt overraskende dukket det opp en kar på veien et stykke foran oss. Han tok stien oppover mot Lauvlia. Eller så vi ingen andre, og det var ikke spor nedover Urdådalen da vi gikk nedover,

Fra Skogen er det vei langs Engjavatnet og videre ved Bjødnalivatnet mot Bjødnali. Det bør være greit å finne veien fra Bjødnali og ned til den opparbeidete stølsveien ned mot Taksdalsvatenet. Fra der er det igjen skogsvei tilbake til parkeringsplassen.

Denne gangen ble det en skikkelig vintertur. I Jærbuskaret, med vinden midt i mot var det skikkelig kaldt. Bakken og myrene var steinharde, og fra Bjødnali og tilbake til bilen, ble det mer og mer snø som etterhvert så vidt dekket isen.

Vi hadde egentlig ikke problemer, men måtte gå utenom stien noen plasser for å komme forbi isen. Det ble likevel en skikkelig flott tur. Det var en stund siden Einar hadde gått ned Urdådalen, og han syntes det ble et kjekt gjensyn. Nå er dalen vel verdt en tur.

Turen denne dagen ble på 10 kilometer, og med litt glatte forhold tok det oss nøyaktig tre timer å komme rundt. Einar er den som har tatt dagens bilder - godt jobba.