Høst-tur til Blåfjellenden med både regn og sol.

En våt høst-tur.

Jeg blir liksom aldri ferdig med værmeldingen. Etter en uke med drittvær, så det ut som om det ville være greit å gå innover mot Blåfjellenden på fredagen. Yr – og storm – mente det ville komme regn, men mindre på ettermiddagen.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta turen innover uansett hvordan været ville bli, men mindre regn var bra. Jeg kom meg avgårde slik at jeg ville få «værvinduet» om værmeldingen holdt hva den lovet.

Jeg sjekket bestillingen, og på en fredag var det selvsagt andre enn meg som ville på tur. Det var bestilt en del sengeplasser, jeg ville ikke bli alene. Det er hyggelig med selskap, og fjellfolk er alltid grei å ha med å gjøre.

Det regnet da jeg kom til parkeringsplassen i Hunnedalen, og det regnet da jeg gikk oppover mot Oleskaret. Ikke langt opp ble det opphold og over kanten innover mot Fossebekken tittet så vidt sola fram. Det hadde ikke YR nevnt et ord om.

Det ble faktisk ganske bra vær innover selv om det kom noen bøyer på slutten av turen. Det var flott å se heia i høstfarger. De lyste gyldent bortover, og myrene var dyp røde. Fargene er flotte, men de varsler at det ikke er lenge igjen av sommersesongen.

Det satt fire fra Nederland og hadde pause omtrent halvveis innover. De kom ned til hytta en god stund etter meg, og da regnet det skikkelig. Inne på hytta var det andre gjester. Etter å ha fyrt opp i ovnen og hentet ved var det tid for en liten matbit.

Litt senere på kvelden kom Steffen fra Hunnedalen. Denne dagen ville det bare bli en kort tur, men neste dag ville det bli en langtur om Mikkelshytta og Hogganvatnet før han tok inn på Langavatn.

Steffen kom innom på Nilsebu da vi var hyttevakter der, og da ville han også på langtur. Han gå ganske ofte over 20 kilometer i terrenget- uten sti – på en dag, noe som er helt umulig for meg. Selv om han ikke er gamle karen, har han rukket å trapse over det meste av heia rundt Årdal og Hjelmeland.

Hjemturen ble en våt greie. Det regnet da jeg startet og det regnet stort sett sammenhengende til jeg kom halvveis mot Hunnedalen. Jeg traff to jenter som kom i mot. Også de ganske våte.

Etter kunne jeg se folk og sauer lengre framme. Selve sauesankingen var i forrige uke. Nå er det ettersankingen og folkene på Fidjastølen var på vei mot Hunnedalen med en liten flokk sauer. De manglet fortsatt en god del dyr, så det ville bli flere turer i heia før vinteren.

Det ble til at jeg tok følge med folkene og sauene nedover mot Fossebekken og videre til Tangane. Jeg har truffet disse folkene mange ganger opp gjennom årene, og som alltid fikk vi en skikkelig hyggelig prat nedover.

Det ble en stopp til nesten nede ved veien. Jeg har mange ganger stoppet for en prat med folkene i hytta som ligger kloss i stien. Dette året har vi ikke truffes siden tidlig på våren. Det ble en kjekk pause, før jeg fortsatte ned til bilen.

Rundt Engjavatnet sammen med Einar.

Tidlig start ga flott vær på nesten hele turen.

Det er ikke så ofte broderen og jeg får gå tur sammen. Broderen har slitt litt med bein og hofter den siste tiden, og har helst satset på småturer i nærområdet. For egen del har det blitt mindre langturer på grunn av problemer med akillesen.

Vi hadde avtalt en tur fra Sælandsskogen og opp til Bjødnali og rundt til Sjelset. Jeg tok kontakt med broderen, og han var dessverre ikke klar for tur. Han mente at selv en ganske kort tur ville bli vanskelig, og valgte å holde seg hjemme.

Jeg hadde også tatt kontakt med Einar den morgenen. Han har vært med på noen turer, men en skade hadde hindret tur en stund. Nå var han klar, og ville gjerne være med en runde fra Sælandsskogen.

Både Storm og Yr, var enige om at det ville komme regn i et-to tiden. Vi pleier å starte hjemmefra klokka 11, men denne dagen ville det være helt greit å starte tidligere for å prøve å unngå regnet. Einar og jeg kom avgårde rundt ti.

Det var en stund siden Einar og jeg hadde vært på tur sammen. Han hadde i hvert fall ikke i dårligere form enn før. Det gikk greit oppover bakken mot Vindskaret. Det var selvsagt ganske mye vann, og myra øverst var skikkelig våt.

På parkeringsplassen var det bare et par biler utenom min, da vi kom. Oppover bakken møtte vi en jente som var på vei nedover, og innover mot Bjødnali, traff vi en kar, og det var tydelige spor av folk oppover. Noen må ha kommet fra en annen plass enn Sælandsskogen.

Som vanlig ble det en tur oppom gården for å få tatt bilde av treet. Der oppe var det ikke andre, og vi gikk ganske raskt videre på veien mot Sjelset eller Skogen. Vi hadde ikke egentlig avtalt hvor lang tur vi ville gå.

Einar var ikke mye i tvil om at vi også denne gangen skulle om Engjavatnet og Skogen. Vi måtte gå rundt da vi skulle over brua nedenfor Bjødnali. Vannet gikk ikke helt opp til brua, men det var mer vann en vanlig.

Vi lurte litt på hvordan det ville bli å krysse Skogsånå. Jeg har kommet over med ganske mye vann i elva, men denne gang var det helt greit å ha med stokken. Einar hoppet greit over litte ovenfor stien, mens jeg tråkket forsiktig i vannet på steinene i stien.

Som vanlig var det kjekt – og flott – å gå stykket mellom Skogen og opp mot Jærbuskaret. Som forrige gang var det dyr – mange dyr – øverst i bakken. Jeg synes ikke det er helt greit å gå gjennom flokken, og ville ut i marka på siden, men Einar gikk rett forbi, uten at dyra brydde seg noe særlig.

Nede ved Sjelset holdt bonden på å rydde langs stien. Vi stoppet for en hyggelig prat før vi fortsatte mot Sælandsskogen. Det skulle komme regn litt ut på dagen, og denne gang fikk YR rett. Ikke langt fra bilen kom regnet. Vi rakk så vidt å bli våte.

Takk for turen.

Fjelltur på Karmøy

En flott tur med mye myr.

Det er en stund siden jeg har gått på helt nye stier. Vanligvis blir det de samme rundene jeg kjenner fra før, og det kan gjerne gå en uke eller mer mellom hver tur. Denne gangen ble det noe annet – en helt ny tur, takket være min svoger Sigbjørn.

Han er med i en turgruppe som går hver tirsdag, helst på nye steder. Ofte går det år mellom hver gang de tar den samme turen. Som turleder «går han opp» ruta på forhånd for å sjekke forholdene. Denne uken var det tid for å sjekke etappen av «Karmøy på langs».

Sigbjørn hadde nevnt turen før, og nå spurte han om jeg ville bli med. Han hadde fått med seg Jørn og Edvin, og med meg ble vi fire. Edvin er fast medlem i gjengen som går tur sammen på Gran Canaria. Han bor i Tysvær, og vi møtes mest når vi er i «syden» i februar – derfor ekstra kjekt å få en tur sammen her hjemme.

For å rekke fram i rimelig tid startet vi tidlig. Allerede klokka åtte var vi på vei nordover. Værmeldingen var god: sol og sommertemperatur. Sola var fraværende fra morgenen av, men temperaturen steg raskt utover dagen.

Turen startet nesten nede ved Skudeneshavn. Vi parkerte én bil ved Mjåvatn, og kjørte videre til Kopervik og opp til parkeringsplassen i enden av Bårastemvegen. Vi var ikke alene – mange hadde funnet veien ut denne flotte høstdagen.

Stien gikk først på skogsvei, men snart bar det ut i terrenget. Her var det mye myr og vann etter alt regnet i det siste. Spesielt nedoverbakkene var sleipe, så jeg tok det pent. Jeg hadde sett for meg en flat og lett tur, men terrenget overrasket.

Store myrer var lagt til rette med hundrevis av meter ganglemmer, og det gikk unna over disse. Rundt Melstokkvatnet ble det smal og kronglete sti, og mye opp og ned.

Landskapet var flott, med store åpne flater og tydelige høstfarger. Vi fikk til og med en «fjelltopp» – Søre Sålefjell på hele 132 meter over havet. Der måtte vi både opp og ned nesten alle høydemeterne.

Underveis ble det snakk om Burmavegen, som krysser hele øya. Vi hadde sett veiskiltet på kjøreturen, og visste at vi skulle over den på vei mot Mjåvatn. Etter hvert kom vi dit, krysset grusveien og fortsatte inn i Raunamyr.

Vi fulgte med på GPS underveis, men distansen var ikke helt klar. Jeg hadde fått for meg at turen var 13 kilometer. Da vi nådde Burmavegen, viste det seg å være 3 – eller kanskje 4 – kilometer igjen.

Med tre kilometer igjen var vi jo nesten framme, men når det etter hvert ble fire, føltes det straks litt lengre. Det manglet bare at noen spurte det klassiske: «Er det langt igjen?»

Det siste stykket gikk over myr, rundt knauser og opp og ned småbakker. Kilometerne ble lange, men til slutt nådde vi fram.

Vi var enige om at det hadde vært en flott tur – i et terreng som ikke ligner helt på noe annet. Samtidig var vi enige om én ting: dette er en tur som bør gås i tørt vær. Myrene var tunge og våte, selv om ganglemmene hjalp mye.

Rundt Engjavatnet i sommertemperatur med litt høstfarger.

En flott tur  - som alltid.

Broderen og jeg hadde avtalt en tur fra Sælandsskogen opp til Bjødnali. Da han ble forhindret, måtte det bli en ny solotur. Jeg så ingen grunn til å endre planene, så bilen ble parkert som vanlig ved Sælandsskogen.

Etter mye regn den siste tiden var det ventet vått i marka og mye vann i bekkene. Likevel var dette en dag med et snev av sommer – god temperatur, lite vind og solgløtt innimellom. Perfekt turvær for kortbukse og ullbluse.

Flere hadde funnet veien ut denne dagen. Et par startet foran meg, og jeg slo av en prat med dem opp bakken mot Stølsletta. De hadde kurs for Håfjell og videre ned Urdådalen. Selv hadde jeg først Bjødnali i tankene.

Denne gangen måtte jeg innom Håfjell. Når jeg går sammen med broderen, pleier vi å ta Vindskaret og bare fortsette nedover. Nå hadde jeg tid. På toppen sto et par ved varden – han hadde gått fra Engjavatnet, hun opp Urdådalen. Samtidig kom ei jente opp den bratte stien. Vi ble fire alene-vandrere på samme topp, og det ble en hyggelig prat før vi tok hver vår retning.

Mot Moldtjørn var myrene ekstra bløte, og bakken videre bar preg av sorpe. Vannet sto høyt, så jeg måtte balansere på steinene bort til brua. Oppe ved garden oppdaget jeg endringer siden sist. En ny bru var på plass, og steingjerdet var fjernet.

Dermed blir nok broderen usikker på hvor han finner steinen som han bruker som fotomerke ved treet. Jeg tok i alle fall et bilde fra det jeg mener er riktig sted.

Fra Bjødnali og videre har jeg tatt mange bilder opp gjennom årene, men jeg blir aldri lei. Denne dagen lå vannene nesten speilblanke i solskinnet – Bjødnalivatnet og Engjavatnet viste seg fra sin beste side. Det ble selvsagt en del nye bilder.

Som oftest er runden rundt Engjavatnet ganske ensom. Slik også nå, frem til jeg møtte folk igjen i bakken ned mot Sjelset. Jeg holdt utkikk etter dyra som har beitet i området i sommer, men det var tomt for både spor og dyr. Kanskje er de allerede tatt ut for vinteren.

Videre nøt jeg turen fra «Skogen» og over på traktorveien på motsatt side av Engjavatnet. Høstfargene var ikke helt kommet, men én frostnatt til, så vil landskapet få flotte høstfarger

Langs traktorveien mot Jærbuskaret, hvor det tidligere stor sett bare var su, møtte jeg en stor flokk ungdyr som hadde lagt seg midt i veien. En kjapp opptelling ga mellom 40 og 50 dyr. Jeg tok det rolig og snek meg rundt dem uten problemer.

Jeg snakket med en mann som kom fra «Skogen». Han kunne fortelle at det under krigen var skult flyktninger i en bu oppe i heia. Tyskerne fikk antakelig greie på dette, men ikke helt hvor de holdt seg skult. De sprengte i hvert fall en hytte i lia opp av Engjavatnet.

Tilbake ved Sæland pågikk arbeid med nok en bru, og jeg måtte ta en liten omvei. Da jeg satte meg i bilen, viste termometeret godt over 20 grader. Det ble en ordentlig «sommertur» – med et snev av høst.

Regn og vind på tur til Blåfjellenden.

Litt trist høststemning.

Det ble den vanlige runden med sjekk av både YR og Storm for å se om det gikk an å finne to dager med såpass brukbart vær at det kunne bli tur til Blåfjellenden – og tilbake – uten å bli altfor våt eller kald. Vind og regn med lav temperatur er ikke akkurat drømmevær.

Denne gangen var det ikke enkelt. Varslene var fulle av regn i bøtter og spann, og i tillegg vind opp mot storm. Nå går det jo an å være på heia i dårlig vær, men det er langt fra morsomt.

Likevel så det ut som onsdagen kunne gå, om jeg bare kom meg tidlig nok av gårde. Utover dagen skulle det bli regn og vind, og torsdagen var heller ikke stort bedre – men kanskje en åpning sent på ettermiddagen.

Dermed ble det tidlig start. Litt over åtte sto jeg på handelslaget og plukket med meg de faste tingene: Fjordland til middag, egg og bacon til frokost. Denne gangen også et horn med ost og skinke til «frokost/lunsj». Det gir i hvert fall nok å gå på. Pepsi finnes fortsatt på hytta, så den byrden slipper jeg.

På parkeringsplassen i Hunnedalen var det opphold, men ikke lenge. Allerede oppe i bakken måtte hetta på. Det ble småregn stort sett hele veien, med noen skikkelige byger innimellom. Med vinden bakfra var det egentlig greit nok.

Det er litt artig å se hvem av værmeldingene som treffer best. Yr mente vind og litt opphold deler av formiddagen. Storm meldte lett regn og mindre vind. Denne dagen var det Storm som fikk rett. Jeg synes ofte Storm treffer bedre når været kommer sør- eller østfra. Yr har som regel overtaket når det drar inn fra vest. Nordavind gir oppklaring uansett hvem du spør. Langtidsvarsler? Ingen av dem er å stole på.

Jeg møtte en del sau på vei innover. De virket klare for å trekke ned – og for noen betyr det jo videre til slakteriet. Antakelig siste gang jeg ser sau i heia i år. Sanking er i full gang, så neste uke er de nok borte.

Med de meldingene hadde jeg egentlig trodd jeg ville bli alene på hytta. Men det var allerede et par på plass da jeg kom. De hadde gått Fidjadalen i regn dagen før, og brukte dagen til å tørke telt og utstyr. Senere kom det også en gjeng tyske gutter. De var på rundtur i Frafjordheiene, og hadde hatt en våt tur fra Sandvatn, om Langavatn og til Blåfjellenden.

Det regnet godt gjennom natta. Om morgenen var det lettere regn, og sola stakk fram innimellom. De andre dro tidlig mot Hunnedalen og fikk en tørr første etappe. Antakelig fikk de mer vann i bekken øverst i bakken enn jeg gjorde. Da jeg kom dit gikk vannet godt opp på støvelen, men heldigvis ikke over kanten.

Det var ikke like mye regn på vei mot Hunnedalen som da jeg gikk innover. Likevel var det noe mer «ubehagelig». Jeg fikk vinden midt i ansiktet. I bakkene oppover gikk jeg i le av vinden. Over kantene blåste det bra.

Som vanlig ble det en helt grei tur denne dagen også. Det var en skikkelig høsttur. Bjørkene begynner å bli gule, og bakken er dekket av blader under bjørkene. Sauene vil forsvinne. Det nærmer seg slutten på denne sommersesongen.

Fra Bore til Reve havn.

En kort og grei tur som ble på nesten 10 kilometer.

Det var ikke planen å gå tur denne dagen. Det regnet fra morgenen av og med foten i ulage mente jeg det ville passe å holde meg i ro inne. Nå er det jo ikke alltid jeg følger egne planer. Det hender ting skjer underveis.

Jeg blir sur av å sitte inne og kikke ut på brukbart turvær. Denne dagen var det bare så vidt brukbart vær. Værmeldingen var usikker på hvor mye regn det ville komme og når, og det var mørke skyer som så truende ut.

Nå kom aldri regnet som var meldt ut over dagen. Jeg fortsatte å kikke ut vinduet. Etter noen timer fant jeg ut at det ikke kunne være galt med en kjapp og enkel tur. Det kunne jo ikke gjøre spesielt stort utslag på¨bakfoten.

Nå gjør det ikke direkte vondt i akillesen om jeg går tur. Jeg går jo med nesten stiv ankel og trør ned på hælen. Det hender jeg tråkker feil og da gjør det vondt – en stund. Det gjelder jo bare å gå forsiktig, så går det greit....

En kjapp liten tur altså, men hvor? Det ble til at jeg satset på en tur fra Bore og litt sørover. Dette er en vanlig tur for mange. Det er i hvert fall mange med hund som bruker å gå her. Det er lett å se på alle de små plastposene som ligger slengt.

Jeg kunne ha valgt å gå fra Sele, men da må jeg over brua ved Bore, og der jobbes det for tiden, og det betyr kø. Da er det enklere fra Borestranden. Turen ned til Bore er også litt kortere, her spares det om mulig.

På Bore var det ikke mange andre denne dagen. Det var folk, med hunder ute og gikk, men få som stimte avgårde i god fart. Jeg startet sørover, og håpet å komme til Fuglingene før regnet. Det er ikke mer enn to meget små kilometer sørover.

Det kunne umulig skade å ta videre mot Sandsenden. Det er den vanlige «snuplassen for en kjapp og grei tur. Nå er det ganske greit å gå «litt» videre til Kjyrksteinstangen. Der er det grind, og på andre siden av grinda på åpen markene pleier det å være dyr – mange dyr.

Jeg kunne i se et levende vesen på marka. Kunne dyra være på andre siden inne i Moldvika. Det kunne i hvert fall ikke skade å gå litt lengre og snu når jeg så dyra. Det var ikke dyr der eller på markene ved Honnstø.

Jeg gikk videre sørover og fortsatt var planen å snu når dyra dukket opp. Noe de ikke gjorde før jeg sto ved Reve Havn. Helt nede ved selve havna gikk det noen få ungdyr. Jeg snudde – som vanlig – ved båthuset hvor vi normalt har pause.

Det ble samme rute tilbake, bort sett fra at jeg gikk på selve stranden mellom Sandsenden og Fuglingene. Det ble en tur på en liten mil. Ikke lange turen, men nok til at jeg regner det som «tur». Denne dagen brukte jeg omtrent to timer frem og tilbake.

Regnet? Det kom i det jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Akillesen? Helt som vanlig, litt vond da jeg kom hjem.

Ny tur fra Gramstad - med fire topper.

Den vanlige runden

.Det ble tur i tre dager på rad. Først til Blåfjellenden, så en rundtur på Høgjæren med broderen. Med en ødelagt for de siste månedene, har det ikke blitt «langturer» i det hele tatt, og selv de «vanlige» turene på to-tre timer blir tunge på slutten.

Likevel måtte det bli en tur denne lørdagen. Det var meldt om dårlig vær i dagevis videre. Lørdag skulle det være sånn noenlunde bra vær. Bortsett fra at det kunne komme litt regn og at det skulle blåse – omtrent stikker og strå....

Det skulle bare bli enda dårligere vær senere, så her var det bare å pakke sekken og komme seg ut. Spørsmålet var selvsagt hvor jeg skulle gå tur. Det kunne – på mange måter – passe bra med en tur fra Sælandsskogen, men der var det mye dyr på beite sist jeg gikk der.

Det måtte igjen bli en tur fra Gramstad, og siden jeg ikke tok om Matisrudlå og Bjørndalsfjellet forrige gang jeg var i området, satset jeg på å gå opp der denne gangen. De siste søndagene hadde det vært nesten fullt på parkeringsplassen, og vanskelig å få parkert.

På lørdag var det god plass selv om det kom en del biler samtidig med meg. Jeg la merke til ent par som gikk mot stien innover mot Paradisskaret, og trodde nok at de også ville opp mot Matisrudlå. Det kunne jo være kjekt å se hvor jeg traff folkene.

Oppe ved Mattirudlå, etter en tur inn Bjørndalsmyra og opp skaret mot Bjødnaskaret, traff jeg på de to som hadde kommet opp Rindå. Med andre ord er det omtrent like kjapt å gå opp Rindå som inn Bjørndalsmyra.

Oppe i høyden fikk jeg vinden på meg. Den var kraftigere enn det Yr mente det ville blåse. I kastene var det nok opp mot 16-17 m/sek. Jeg hadde i hvert fall problemer med holde stø kurs i de verste kastene.

Selv om det ikke var tørt i myra, så var det ganske greit i stien. Nedover fra Bjørndalsfjellet kunne jeg derfor holde bra fart. Uten å være redd for å skli ut i sorpa. Det gikk kjapt å komme ned til veien og videre mot Fjogstadnuten.

Nede ved veien sto det tre utenlandske jenter og kikket oppover mot Bjørndalsfjellet og lurte på om det bar bratt. Der har jeg et problem, for hva som er bratt for noen er helt greit for andre. Jentene tok i hvert fall videre oppover mot toppen.

Det var ikke mange andre på tur mellom Kvitemyr og Fjogstadveien. Det er jo et litt åpent stykke og mange trodde nok det ville blåse oppe på Rindå. Vinden laget ikke problemer for meg, og jeg gikk som vanlig mot Dalsnuten.

Det var folk på vei opp mot, og ned fra Dalsnuten. Helt øverst, hvor vinden ikke var så sterk som på Bjørndalsfjellet, var det merkelig få folk. Bare tre stykker satt i le for vinden bak varden. Det pleier å være mye mer folk.

Tilbake ved bilen kunne jeg se det hadde gått litt under tre timer. Jeg har gått fortere på denne turen. Jeg håper farten vil komme tilbake så snart beina igjen blir bra.