Rundt Engjavatnet i sommertemperatur med litt høstfarger.

En flott tur  - som alltid.

Broderen og jeg hadde avtalt en tur fra Sælandsskogen opp til Bjødnali. Da han ble forhindret, måtte det bli en ny solotur. Jeg så ingen grunn til å endre planene, så bilen ble parkert som vanlig ved Sælandsskogen.

Etter mye regn den siste tiden var det ventet vått i marka og mye vann i bekkene. Likevel var dette en dag med et snev av sommer – god temperatur, lite vind og solgløtt innimellom. Perfekt turvær for kortbukse og ullbluse.

Flere hadde funnet veien ut denne dagen. Et par startet foran meg, og jeg slo av en prat med dem opp bakken mot Stølsletta. De hadde kurs for Håfjell og videre ned Urdådalen. Selv hadde jeg først Bjødnali i tankene.

Denne gangen måtte jeg innom Håfjell. Når jeg går sammen med broderen, pleier vi å ta Vindskaret og bare fortsette nedover. Nå hadde jeg tid. På toppen sto et par ved varden – han hadde gått fra Engjavatnet, hun opp Urdådalen. Samtidig kom ei jente opp den bratte stien. Vi ble fire alene-vandrere på samme topp, og det ble en hyggelig prat før vi tok hver vår retning.

Mot Moldtjørn var myrene ekstra bløte, og bakken videre bar preg av sorpe. Vannet sto høyt, så jeg måtte balansere på steinene bort til brua. Oppe ved garden oppdaget jeg endringer siden sist. En ny bru var på plass, og steingjerdet var fjernet.

Dermed blir nok broderen usikker på hvor han finner steinen som han bruker som fotomerke ved treet. Jeg tok i alle fall et bilde fra det jeg mener er riktig sted.

Fra Bjødnali og videre har jeg tatt mange bilder opp gjennom årene, men jeg blir aldri lei. Denne dagen lå vannene nesten speilblanke i solskinnet – Bjødnalivatnet og Engjavatnet viste seg fra sin beste side. Det ble selvsagt en del nye bilder.

Som oftest er runden rundt Engjavatnet ganske ensom. Slik også nå, frem til jeg møtte folk igjen i bakken ned mot Sjelset. Jeg holdt utkikk etter dyra som har beitet i området i sommer, men det var tomt for både spor og dyr. Kanskje er de allerede tatt ut for vinteren.

Videre nøt jeg turen fra «Skogen» og over på traktorveien på motsatt side av Engjavatnet. Høstfargene var ikke helt kommet, men én frostnatt til, så vil landskapet få flotte høstfarger

Langs traktorveien mot Jærbuskaret, hvor det tidligere stor sett bare var su, møtte jeg en stor flokk ungdyr som hadde lagt seg midt i veien. En kjapp opptelling ga mellom 40 og 50 dyr. Jeg tok det rolig og snek meg rundt dem uten problemer.

Jeg snakket med en mann som kom fra «Skogen». Han kunne fortelle at det under krigen var skult flyktninger i en bu oppe i heia. Tyskerne fikk antakelig greie på dette, men ikke helt hvor de holdt seg skult. De sprengte i hvert fall en hytte i lia opp av Engjavatnet.

Tilbake ved Sæland pågikk arbeid med nok en bru, og jeg måtte ta en liten omvei. Da jeg satte meg i bilen, viste termometeret godt over 20 grader. Det ble en ordentlig «sommertur» – med et snev av høst.