mandag 4. februar 2013

Lørdagstur Hå til Varhaug med retur – 2. februar 2013

Hå til Varhaug

Endelig så det ut til å være mulig å få en skikkelig tur. Værmeldingen var bra, med sol, men med en del vind.
Treningen på torsdag gikk greit. Det hang fortsatt litt igjen av influensaen, men ikke noe særlig.  Jeg hadde også en tur rundt Gruda på fredagen. Jeg hadde følge med Bernt. Vi tok det helst med ro, og brukte nok opp mot 1,5 time helt rundt. Det tok ca 20 minutter å gå til Statoilen, hvor vi hadde avtalt å møtes. Godt å vite om det blir nødvendig å gå opp flere ganger. Selv om turen kjentes, så mente jeg det ville bli greit med en litt lenger tur lørdag og søndag.





På slikt føre som det var på lørdagsmorgen, synes jeg det er greiest med en tur langs stranden.  Det lå en del nysnø på bakken da jeg kom til Hå, og temperaturen var rundt null. Det blåste en del og sjøen gikk hvit. Vinden kom fra nord, og det var ikke lenge etter start at jeg fant ut at denne dagen var det feil å gå fra nord mot sør og så retur. Sørover i medvind og i sol, fikk jeg en behagelig tur. Jeg kjente vinden over toppene, og jeg synes det frisket på utover dagen. Men etter som jeg nærmet meg Bodle og Varhaug, ble jeg noe mer skeptisk til returen.  Det blåste friskt og jeg kjente at det tok litt på.
Kroppen var nok ikke helt restituert etter sykdommen.  Men jeg lærer vel en eller annen gang å ta det med ro.
Det var ikke mange sporene i nysnøen nedover. I skogen ved Grødaland var det noen som hadde syklet, og antakelig noen som hadde jogget, men jeg så ikke en kjeft. Ved kirkegården var det en dame som holdt på å pynte på et gravsted. Vi hadde en kjapp prat.
Til å begynne med gikk tilbaketuren greit. Selv om det blåste, så var det ikke verre enn at det var mulig å holde trykk på. Men jeg husker selvsagt ikke hvor mye det koster å holde trykk på i motevind.  Fra Reimebukta og over Kommedelen buttet det i mot. Enkelte plasser oppe på Kommedelen var vinden så sterk at jeg ikke klarte å sette foten foran. Det ble å vente litt til vinden ga seg. Fra havna og videre ble det tungt.  Det siste stykket inn mot bilen ble en kamp mot både kroppen og vinden.
I den lille bakken rett før bilen sklei beina vekk under meg og jeg falt rett ned. Heldigvis uten å ødelegge noe, eller slå meg noe særlig, men det tar uansett på, og jeg blir i hvert fall stiv som en stokk eller en slik historie.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar