mandag 25. august 2014

Vått i heia.

Høsten er nær.

Vel hjemme fra syden, må det bli en tur i heia. Nå var hjemkomsten sent lørdag, og jeg hadde ikke fått snakket med broderen. En telefon ordner det.  Vi avtalte tur til vanlig tid søndags morgen.
Men værgudene var så avgjort ikke på vår side søndagsmorgnen. Regn, vind og temperaturer under ti grader.
Broderen har ikke fått til en tur til Sandvatn så langt dette året. Det var ikke lett å nå fram med at Blåfjellenden ville passe bedre. Broderen mente vi hadde gått nok den stien. Og nå er turen til Sandvatn lettere, og litt kortere. Og vi har gjort den turen i skikkelig dårlig vær før. 
Det ble Sandvatn.
På parkeringsplassen var det en del biler. Vi så noen folk på vei innover heia. Det viste seg å være dagsturister. Vi traff også en kar uten sekk. Også han på dagstur.  Med andre ord kunne det ikke være så mange som hadde overnattet på hytta og parkert ved Lortabu.
Vi hadde regn på bilruta oppover. Det var regn i lufta da vi startet – med jakke på – fra parkeringsplassen. Ikke langt oppe i bakken, kom sola fram. Det ble lettelse i antrekket og jakken i sekken. 
Jeg synes det er en god start å få opphold i bakkene. Denne dagen fikk vi beholde godværet et stykke lenger.
Etter å ha passert et par som var på vei innover, og snakket med noen som kom fra hytta, fikk vi heia stort sett for oss selv. Men ikke med godvær. Det siste stykket frem mot hytta, som ligger på 910moh, ble det mye vær. Vi fikk vinden i fleisen, det regnet, og kulden kom krypende inn under jakken. 
Det ble heller surt. Nå er det ikke uvanlig med regn og godt under ti grader i august. Vi har gjort samme turen under verre forhold. Mer vind og lavere temperatur, og i tillegg i juli.
På hytta var det ikke fyrt i ovnen den morgenen. Det var ikke direkte kaldt inne, men heller ikke varmt. Vi fyrte opp, og forsøkte å tørke klær.
Hjemveien startet med samme drittvær som vi kom til hytta i. Men ikke lenge etter starten snur stien mot sør, og vi fikk været i ryggen. Og det er mye bedre enn å få det i fleisen.
Regnskodda hadde lagt seg som et vått teppe over heia. Det var vått, men det ble nærmest opphold etterhvert. Og i skarene i helningene mot sør lå det fortsatt noen snøflekker. Det er ikke alle år snøen ligger til september. 
Det som muligens skilte denne turen fra en god del andre var at fjell, stein og ikke minst sorpa, var usedvanlig glatt. Det var omtrent som å gå på is. Og det ble et par utglidinger og et fall underveis. Heldigvis uten skade på annet en selvtilliten.
Etter en rolig start fra hytta, og etter at vi hadde kommet opp de fleste bakkene, ble det vanlig fart på tilbakeveien. Og det betyr pratetempo. Nede ved bilen ble det tatt av mye vått tøy. Vaskemaskinen kommer til å gå noen runder.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar