mandag 16. mars 2015

Skitur til Blåfjellenden.

Første gang i år.

Og da var det tid for å si «endelig».
Denne helga kom jeg inn til Blåfjellenden, Og inne i hytta, satte jeg meg ned og tenkte «jeg kom inn i år også».
Det var en fin følelse. Tenk å få anledning til å ligge på hytta i to netter. Og det helt i starten av året.
Det hele startet egentlig med at både bestyrerinnen og jeg skulle ha vært innover forrige uke. Å være «tilsyn» på en ubetjent hytte innebærer en del arbeid. En av de årlige oppgavene er å skifte på sengene. Dette året ble det planlagt å ta av det gamle, få det til vask og så legge på det samme. Og dette må gjøres til påske.
Vi kom aldri inn forrige helg.
Besøket på Blåfjellenden i påsken, gjør det ikke nødvendig å få alt inn til påske, men scooterføret forsvinner normalt rett etter påske, og alt som derfor ikke er inne på hytta til da, må bæres.
Jeg bærer ikke opp 45 sett sengetøy.
Det var litt frem og tilbake hvordan været ville bli. Yr og Storm var ikke helt enige. Storm melde mindre vind enn YR, men begge var enige om at det vill bli sol og mer sol.
Og det ble sol, hele helga. Fredagen startet med noen timers jobbing hjemme, så noen timer på ski med tung sekk, og ble avsluttet med noen timers jobbing på hytta. Jeg kan trygt si at det kjentes utpå fredagskvelden. Kroppen er ikke hva den en gang var, men det har den da heller aldri vært.
 
Nede i Hunnedalen var det ikke mange bilene. Og oppover Oleskaret var jeg omtrent første mann. Det hadde gått folk et stykke innover, men alt fra Kringlekveven laget jeg et ensomt spor i snøen.
Ikke bare skispor forresten…
Det var knallhardt i høyden. Ned bakkene var det (for meg) enklere å gå på beina. Og det går mye fortere. Og siden jeg gikk ureglementert i bakkene, tok det ikke så mye lengre tid å komme inn enn det jeg bruker når jeg går.
Det var virkelig påskestemning nede i liene. Litt lengre opp og spesielt der løypa går over høyder, så var det litt mer utrivelig. Vinden var kald.
Fra nordre enden av Leitevann kunne jeg se tilbake på mitt eget skispor. Og ellers var det stort sett hvite vidder og sol.
Villmarksfølelsen kommer fort krypende innpå på vei ned mot hytta.  Som badet i sol, og hvor det ikke hadde vært folk på en uke. Med bare så vidt over ti grader inne.
Det tar tid å få varmen i hytta. Det går stort sett en sekk ved før temperaturen stiger opp mot tyve grader.
Jeg hadde halvt regnet med å bli alene på hytta natt til lørdag. Ut på kvelden, en god stund etter at det hadde blitt mørkt, kom et par fra Hunnedalen. Hyggelig med besøk.
Det er snø i heia. Mye snø. For første gang, er det laget trinn i snøen for å komme ned til døra. Det er trapp opp når snøen er vekk.
Og også ved doen var det så pass med snø at det var laget til trinn.
Heldigvis var det ikke nødvendig å grave. Dørene kunne åpnes, og det så ikke ut som om det hadde vært nødvendig å grave tidligere heller.
Det ble en kald natt. Kulden og fuktigheten satt i vegger og senger. Når det i tillegg blåser, så blir det lett litt utrivelig – en stund.
Morgen på Blåfjellenden er derimot skikkelig trivelig. Egg og bacon, og så lett jobbing. Uten stress, for jeg skulle ikke hjem den dagen. Herlig å tenke på at jeg skulle bli lengre.
Jeg fikk gjort jobben. Det kom folk på lørdagen, og søndag blåste det opp mot stiv kuling. Heldigvis hadde jeg avtalt at sengetøyet skulle hentes på søndagsmorgen. Jeg fikk anledning til å sitte på tilbake til bilen. På vei over Leitevann, kom vinden inn fra siden. Den blåste meg omtrent av scooteren. Jeg var glad jeg slapp å kjempe meg ned mot Hunnedalen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar