mandag 23. mars 2015

Solskinnstur til Bynuten.

Lørdagstur i selskap med mange andre.

Turen til topps i Sandnes er en vår og høst tur. Det ble meldt om finvær og sol alt i begynnelsen av uka. Og jeg fikk selvsagt lyst på denne spesielle vårturene.
Turen er en skikkelig fjelltur, og gir god trening for senere langturer i heia.

Normalt tar jeg denne turen for første gang på våren rundt 2. påskedag. Det har nærmest blitt en «tradisjon». Nå er det fortsatt en stund til påske, men finværet lokker.

Broderen er nesten fast følge på søndagsturene. Med god melding for lørdagen og ikke fullt så god for dagen derpå, ble det endring i det vanlige opplegget.

Det ble to på tur lørdag. Og vi ble så langt fra alene.
Parkeringsplassen på Seldalsheia var langt fra full, men det var opp mot 20 biler og folk på vei. Vi startet sammen med et par, og holdt sånn passe følge til topps. Det gikk så pass greit, at vi passerte en hel del på veien.

Nå var det greit å gå, selv om det var sorpe og glatt enkelte steder. Steinene var tørre, og vi måtte helt opp i Svartdalen før vi støtte på snø og is i stien. Litt oppe i høyden hadde det nok vært frost om natten. Vi gikk på noen fenner, og det var dekket av et lag med is.
Det ble skikkelig glatt.
I den lille dalen før siste kneiken opp mot kanten, ligger det ofte en fonn. Den var på plass i år også. Tidlig på året er det mulig bare å gå rett fram og ned i dalen på fonna. Det var tydelige spor – fra dagen før eller tidligere. Vi gikk forsiktig rundt, og kunne se at folk bak oss også tok det rolig og forsiktig her.

I kneikene opp mot kanten ble det tydelig at vi ikke helt hadde sommerformen inne. Vi måtte ta det litt med ro, det var ikke mulig å holde presset på.
For å gå rett bak folk, så forbi, og så bak igjen oppover, gjør ofte at det blir tatt ut litt mer enn «heldig». Da blir de siste bakkene tunge.

På toppen var det mindre snø enn vanlig så pass tidlig på året. Innover heia var skillet mellom snø og barmark tydelig og det lå et stykke oppe i høyden. Det kunne se ut som om Røssdalen alt var snøfri, og da er det ikke lenge før Mån også kan være et turmål. Utsikten var bra. Det var mulig å se Feistein fyr og langt inn i heia.

Nedover tok vi det som vanlig rolig. Det er ikke særlig stas å få en skade som gjør det umulig å komme seg ut på tur. Spesielt rett før påske og vår.

På vår vei nedover, møtte vi selvsagt de vi hadde gått forbi, men også en del i tillegg.
Det hender at turen til Bynuten oppleves som et sammenhengende syttendemaitog, men da helst på en glad søndag i mai.
Og det var det spesielle denne gangen. Det var lørdag og så pass tidlig som i mars.
Kan det være at det er flere som går på tur nå enn tidligere? At flere ser nytten av å bevege seg i naturen? I så fall er det bare greit.

Men det kan være at alle ikke helt har kontroll på hvor lang turen er, og når det blir mørkt.
Da vi kom ned til parkeringsplassen etter en vel gjennomført tur, passe mør i beina, var det en gjeng som salte opp. Da var klokka rundt 3 og de kan få problemer med daglyset om de ikke gir på oppover – og nedover, om turen går mot toppen i Sandnes.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar