Endelig sommertur.

Fredagskveld på Blåfjellenden.

 

Det kjennes litt rart og sitte på jobb for å skrive innlegg på bloggen – for siste gang. Å ikke få betaling for dette, blir en ny erfaring….

Nå er det jo mange som er uten jobb, og det å bli pensjonist rammer kun de heldige. De uheldige….

Men tilbake til turlivet: Fredag til lørdag ble det tur til Blåfjellenden. Det var egentlig meningen å bli over til søndag, men nå spillet helsa meg et puss, og planene ble litt amputert.

Jeg kom meg sent avgårde på fredagen.  Oftest når jeg kommer inn, går det timer før det kommer andre. Og så lenge jeg ikke jobber, kan det være kjedelig å bare vente på folk.

Denne gangen ville jeg forsøke å komme «sent». Det har selvsagt blitt en del kveldsturer innover. I selskap med bestyrerinnen. Og det har alltid vært kjekke turer.

Denne gangen ble det i eget selskap, og ikke mindre kjekt av den grunn.

Det var endelig også sommer i heia. Fint vær, bra temperatur og nesten ikke vind. Det manglet bare kortbukser. Det hadde regnet skikkelig dagen før, og værmeldingen var ikke helt sikker på om det ville bli tørt utover kvelden. For sikkerhets skyld ble det vanlige klær.

En slik sommertur er noe jeg ikke får for mye av. Det er lett å glemme alle turene i dårlig vær når sola skinner og det bare er kjekt. Litt spesielt var det at det omtrent var vindstille. Det er ikke ofte skyer og fjell viser som speilbilde i vannet. Det betyr bilder. Helt sikkert vanlige og kjedelige for mange, men for meg litt spesielle.

Et lite stykke innover i heia, tok jeg igjen et par som også skulle til Blåfjellenden. Med store sekker. De forsikret meg om at sekkene ikke var så tunge som de så ut til, soveposene tok mye plass.

Jeg kunne ikke unngå å tenke på en kommentar jeg kom med tidligere, store sekker og bare Real til middag. Det var nettopp det disse hadde med – en pose Real til middag. Det er selvsagt greit, men selv bærer jeg på en del mat. Helst Fjordland til middag, men i hvert fall egg og bacon til frokost.

Fint vær og god værmelding betyr ofte godt besøk på Blåfjellenden. Denne gangen kom det en god del folk. De siste to – hver for seg – kom omtrent i det det ble mørkt, og da var klokka nesten 11.

Neste morgen var det ikke direkte sommer. 10 grader vind og skyet, selv om sola kom igjennom enkelte ganger. Det var jakke og langbuksevær.  Det ble som vanlig vask og rydding etter frokost. De fleste tok ut før meg. En god del skulle til Langavatn, eller en lang tur ned Fidjadalen til Mån og Eikeskog. Andre skulle likevel bare tilbake til Hunnedalen – den korte turen.

Forrige uke skulle «alle» til Sandvatn, denne uka skulle ingen i den retning, men til Langvatn.

Etter å ha vridd filla, tømt bøtta og tatt en siste sjekk, tok jeg også ut – den korte turen.

Ikke langt oppe i bakken tok jeg igjen de første. Litt senere så jeg flere foran, og det blir selvsagt lagt inn litt ekstra for å ta igjen disse. Rett før gikk jeg på en jeg har truffet mange ganger – nærmest en gammel bekjent. Og hun går ofte alene. Slik var det også denne gangen, men hun skulle ikke bare den korte turen. Hun ville til Langavatn.

Og det har hun ikke problemer med.

Det kjedelige var at hun kunne fortelle om alvorlig sykdom, og at det ikke var veldig lenge siden hun måtte ta det skikkelig med ro. Og jeg klager på grunn av en skarve achilles…

Jeg tok likevel igjen jentene foran, og fortsatte i god fart nedover. Det kom et par familier imot, som skulle inn til hytta. Det ville antakelig bli mer folk natt til søndag enn natt til lørdag. Det må til for at besøket skal bli i nærheten av fjoråret.

Både på vei inn og ut traff jeg andre med store sekker. Som skulle ligge i telt. Det er ofte hunden som avgjør om det er telt eller hytte som blir brukt. Det gledelig denne gangen var at alle hadde bikkjene i bånd.

Telting er nok blitt mer vanlig enn før.

For egen del var det litt oppmuntrende å kunne konstatere at jeg ikke hadde brukt spesielt lang tid. Kan formen ha blitt bedre?