mandag 31. august 2015

Sommer, sol og Sandvatn.

Høgheia i godt vær.


 
Det er etter hvert spennende å se hvor lenge snøfonnen kommer til å ligge ut over høsten. Blir det på ny hvitt før snøen fra vintrersesongen forsvinner?

Mellom Hunnedalen og Blåfjellenden er det bare noen få flekker igjen. De tror jeg forsvinner. Sist jeg var innover mot Sandvatn var det fortsatt en del snø i stien. Den pleier normalt å forsvinne i løpet av juni - begynnelsen av juli.

Nå har det vært varmt i en periode, og det er omtrent 14 dager siden jeg sist tok turen fra Lortabu. Det skjer mye i heia i løpet av 14 dager.

Søndagens tur var egentlig en sommertur. Jeg gikk i langbukse, men det burde ha vært kortbuksetur. Nå var ikke temperaturen spesielt høy, men sola var som oftest igjennom og varmet landskapet og meg. Men bløtt var det etter noen dagers regn. Sorpa var langt fra tørket inn og det gjorde at jeg måtte gå litt forsiktig noen plasser.

Det var ikke mange biler på parkeringsplassen, men i toppen av bakken satt det en hel masse unger. De hadde vært på hytta om natten. De var omtrent 20 og i tillegg hadde det vært 10 andre. Videre innover heia ble det egentlig ensomt, Jeg traff en gjeng til som var på vei mot bilen, og omtrent midtveis tilbake kom det et par i mot, som også var på dagstur til hytta.

Oppe i bakken er det en spesiell plass hvor snøfonna ofte lenge holder stand. Jeg har ikke opplevd å se snø her i september. Men i år blir det liggende rester av fonna langt ute i september. Ellers er det snøflekker både her og der.

I et lite dalsøkke rett før hytta var det for 14 dager siden så pass med snø at fonna lå fra dalside til dalside. Denne uka var stien fremme, men det lå snø bare noen meter lengre opp. I september - eller mer korrekt 30. August.

Det var ikke bare snøen som opptok meg denne dagen. Forrige tur sa skosnoren på mine lave “Salomon”sko takk for seg - etter bare 5-6 måneder. Og da ble det å ta i bruk gamle fjellsko. Jeg har brukt ALFA walk king siden de kom, men de siste parene er litt for små i min normale størrelse. Det hadde jeg selvsagt glemt…

Heldigvis hadde jeg tatt med i sekken “Salomon”skoene. De kunne brukes, selv om snøringen ikke var helt god. Det ble lave sko på tilbakeveien.

Med lave sko, godt vær og tørre steiner, ble det til at jeg dro til på tilbakeveien. Erfaringen er at om jeg starter med å gå fort, så fortsetter det hele turen.

Denne gang gikk jeg hurtig ut fra start, og hadde litt “pes” i bakkene. Nedover mot bilen kunne jeg kjenne det i acillesen, og tok det litt med ro. Ved bilen var det kjekt å se at turen hadde gått unna i et respektabelt tempo. Ikke helt som i “gamle” dager, men nesten.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar