onsdag 12. august 2015

Tåketur

Mot Sandvatn for å sjekke forholdene.

Søndagens tur gikk på kjente stier, selv om det ikke var særlig mye å se store deler av turen. Det var meldt om brukbart vær, lite vind, lite nedbør og lite grader…

Ingen nevnte tåke. Det gjorde karen jeg traff på vei opp Lysebrekka. Han kom ned fra Sandvatn. Og mente nok at det ikke var helt greit å ta seg innover heia alene i tåka.
Turer i tåke er ikke et ukjent fenomen. Det har blitt noen turer uten den stor utsikten etter hvert. En gang i forrige århundre, antakelig tidlig nittitall, ble jeg en gang overasket av tåke på vei mot bilene. Jeg er ikke helt sikker på hvor tett tåka var, men den var i hvert fall så pass at jeg ikke helt hadde kontrollene – et stykke. Siden den gang har kompasset vært på plass i sekken.

Denne gang var det 50-60 meter sikt på dette tetteste.
Jeg har opplevd å gå med omtrent 20 meters sikt, da var tåka tett.

En annen gang var det stikk motsatt. Jeg kom ned til parkeringsplassen og ble stoppet av en kar. Han lurte på hvor tett tåka var.
«Tåke, jeg har ikke registrert noen tåke» var mitt svar.

Men da jeg kikket meg tilbake, var det helt klart tåke oppover. Det var en av de gangene jeg konsentrerte meg om å komme fortest mulig fra hytta til bilene, fordi det er morsomt å bruke kroppen, og å måle hvor fort det egentlig kan gå.
På tross av advarselen om tåke, fortsatte jeg innover. Det var ikke direkte folksomt. Det hadde vært en del på hytta den natten, men det var ikke mange som kom mot meg. Jeg møtte derimot en del som var på «jobb» med hunder.
Det var telling i forbindelse med rypejakta. Alt i alt møtte jeg 3 lag, men det var flere lag ute i terrenget.

De jeg møtte, kunne fortelle at de ikke hadde sett mye ryper – eller nesten ingen. Det kunne skyldes tåka, men de hadde sett få ungfugler. Det kunne tyde på dårlige klekkeforhold og liten tilvekst.
Om det ble jakt i Valevannsterrenget dette året kunne de ikke si noe om, men et par av karene var heller skeptisk til rypejakt i år.
Det er fortsatt snøfenner, selv om snøen har forsvunnet på flatene. Stien går fortsatt over flere lange fenner, men det er ikke nødvendig å gå på snøbruer.
Den kalde våren og sommeren har også påvirket plantene. Det lyser rødt og lyserødt bortetter. Nederst er det klokkelyngen som står i blomst, og oppe på heia er det grepplyngen som lyser opp.
Noen enslige fjelltjæreblomst viser også igjen. De holder helst til på bare berget, og er derfor lett å få øye på.
Det ble en kort rast på hytta. Da jeg kom ut, for å ta fatt på tilbakeveien, hadde tåka lettet litt. Det betydde yr og vind. Rett i mot.

Jeg hadde på en tynn fleece i tillegg til ull, under jakken. Lua ble trykket ned i pannen, og en stund var vantene i bruk. (De ligger alltid i lommen.)
Det var mer senhøstes enn midtsommer. Nå tok det ikke lang tid før jeg fikk vinden inn fra siden, og kom litt ned i dalsøkkene, og forholdene ble straks bedre.

Det er litt trist å gå forbi badekulpen i bunn av Lysebrekka. Ikke en eneste gang har det vært forhold til å ta seg en dukkert i år – så langt.

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar