fredag 2. desember 2016

Jærvintertur – med frost og grønne marker.


Og sjøluft. 


Torsdag var det 8 grader, regn og nesten vindstille. Fredagsmorgen var det rundt null, sol og vind. Det er slik været er her hos oss – skiftende.

Rundt null og sol, er bra vintervær, i hvert fall for en tur langs sjøen. Det er selvsagt fortsatt grønne marker, men denne morgenen var det frost og rim i skyggen.

Finværet måtte utnyttes, og det var bare et spørsmål om hvor turen skulle gå. En kjapp melding til Bernt, avgjorde spørsmålet. Han kunne tenke seg en tur langs sjøkanten. Det var en stund siden han hadde tatt den turen, og det fristet litt med en tur der i stedet for en av de «vanlige» småturene på en god time.
Når var det egentlig bra at været slo til på fredagen. Det vil ikke bli tur på søndagen. Presserende private forretninger - av sosial art, står på planen. Jeg tviler på om bestyrerinnen vill anse det som «morsomt» om jeg tok på tur, mens hun gjorde klar til feiring av min mors 94 års dag….


Det var i hvert fall ingen hindringer for vår tur. Start – rundt 11. Vi hadde det med andre ord ikke travelt med å komme avgårde. Nå er det ikke lange kjøreturen ned til Reve. Godt 5-6 kilometer. Med andre ord, vi kaster ikke vekk tid på transport.

Det var kommet ny ferist ut mot moloen.  Laget av gamle borerør fra oljeindustrien – greit med gjenbruk.
Selvsagt var det kaldt – null grader og vind kjennes, men det tok ikke lang tid før vi var varme. Sørover mot Orre gikk det unna. Løs sand er tungt. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle foreslå litt lavere tempo. Her måtte jeg ta i for å holde følge.

Da vi snudde ved Orre-elva, kommenterte Bernt også tempo. Han hadde måttet ta i for å holde følge….

Så da ble spørsmålet hvem som holdt tempoet oppe?
Det gikk uansett helt greit for oss begge. Vi var enige om at turen mot Orre var god trening denne dagen.
Det er lettere å gå på innsiden av sanddynene. Her er stien mye fastere og enklere – bort sett fra at det går opp og ned. Og opp og ned – mange ganger.  Ikke mange metrene om gangen, men mange ganger.

På baksiden av sand-dynene har vi god utsikt over landskapet innenfor. Det er mulig å se langt inn i heia. Vådlandnutene skiller seg klart ut 40 kilometer vekke. Det er enkelt å se at de er bare – uten snø. Lengre inne, mer enn ti mil i luftlinje, inne i selve heia, er det fortsatt snø.

Store mengder svaner laget et forferdelig leven på et jorde. De overvintrer her. Ellers burde vi jo ha studert fugler, for det kan være stor mengder «fremede» fugler her ute i havgapet.
En grunn til at Bernt ville helt ut til Orre-elva, var for å se om de fortsatt var synlige rester av det gamle seilskutevraket. Av vraket var ingen ting oppe i dagen, men det var helt klart hvor det lå. En plakat fortalte at det ikke var tillatt å grave – akkurat der…

Med vinden bakfra og sola i ansiktet var det en stund skikkelig behagelig, det varte ikke lenge. Så snart vi snudde og fikk vinden i ansiktet ble det kald. Etter to timer sto vi ved bilen. Begge i godt humør etter en fin tur i strålende vær.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar