lørdag 14. januar 2017

Hå til Varhug i snø.

Ganske alene - ut mot havet. 

Snø.  Hvitt over det hele – i hagen, i gårdsrommet og ikke minst veien. Lørdagsmorgen bød på overraskelser. Det var ikke frost, en enslig grad jemte seg nederst på den røde skalaen.
Hvor går turen når verden er hvit?

Det kunne jo egentlig passe med en skitur – den første for vinteren eventuelt, men nå hadde min yngste stukket av med skiene jeg vanligvis bruker ned i lavlandet, og værmelding antydet betongføre. Våt nysnø på fredagen og kuldegrader på lørdagen.
Betongføre er ikke noe for meg. Det måtte bli en tur langs sjøen. Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Reserveturen, når alt annet er vanskelig. Det blir sjeldent mye snø helt ute mot Nordsjøen.

Selv om det ikke var frost da jeg tok ut, var det klunk is og svinglatt på veien. Enkelte plasser var det saltet, men utover mot Hå var det vintervei. Sykkelstien, derimot….

Jeg kjører alltid forsiktig første dagen på glatte veier. Jeg kommer jo egentlig tids nok fram uansett, og denne lørdagen hadde jeg ingen andre planer for dagen.  Jeg så fram til en grei tur sørover til Varhaug.
Det blåste. Langt mer enn værmeldingen hadde varslet. Sjøen gikk hvit og hadde rullet opp skjortearmene langs land. Jeg tror vinden var omtrent stiv bris, liten kuling da jeg startet. Heldigvis med vinden bakfra og sola imot – om den hadde vært framme som lovet.
Det blåste så pass at jeg måtte ta «støttesteg» til og begynne med.

Det fikk meg til å lure på hvordan det ville gå hjemover, med vinden i fleisen. Jeg er flink til å se problemer, så det ble en del fundering på returen…

Snølaget var ikke tykt, bare et par centimeter. Det ville bli tynnere på tilbakeveien – antakelig.
Nysnø gir mulighet for å sjekke spor. Det var ingen andre spor en mine mot Obrestad. Og jeg var like ensom over Komedelen. Ikke et menneske.
Nede ved Reimebukta var det folk. Jeg gikk forbi to jenter. Et stykke utover så jeg flere spor. Og da jeg så meg tilbake var de to blitt til fire.

Nedover mot Varhaug kom sola fram. Det ble helt greit å gå, selv om returen lå og spøkte i bakhodet. En kjapp pause ved kirkegården, og så mot Hå.

Det blåste adskillig mindre alt nede ved Obrestad, og tilbaketuren ble aldri så tung som jeg fryktet. Selv om vinden tok seg opp, så ble det aldri over en bris på vei hjem.
Snøen forsvant ikke, selv om det nok var noen få varmegrader. Ulempen med snøen er at det tross alt blir «vassing» og det krever litt krefter.  Med andre ord, en litt tung tur denne lørdagen.

Fra Reime og til Obrestad, var det bare mine spor, fram og tilbake. Ikke mange andre enn meg som var på langtur langs sjøkanten denne lørdagen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar