torsdag 8. juni 2017

Dugnadstur til Blåfjellenden.

Egil og meg på tur - igjen.

Det har etter hvert  blitt en del turer sammen med Egil. For å ordne forskjellige ting - på forskjellige hytter. Det har blitt en del skikkelig hyggelige turer inn til Blåfjellenden de siste årene.
Det har aldri vært vanskelig å spørre Egil om hjelp, og denne gangen var det helt nødvendige ting som måtte på plass.

Vi, det vil si Egil mente vi burde komme oss avgårde på tirsdag og ned igjen på onsdagen. En kjapp kontoll mot YR viste at dette lett kunne bli tørreste løsningen den uka. Det ble meldt om regn. Mye regn.
Jeg kunne godt ha tenkt meg en hviledag, etter å ha vært på tur fredag, lørdag, søndag og mandag. Yr hadde overbevisende argumenter for å ta ut på tirsdagen, og Egil var også klar på at vi måtte opp...

Kjøreturen opp til Hunnedalen tar nå noe mer tid enn vanlig. Vi må om Gloppedalen, og med kolonnekjøring kan det lett ta en time ekstra. Vi nådde køen bare et par minutter før de kjørte.
Egil bærer utstyr, og jeg maten. Det betyr for meg, litt tyngre sekk enn det jeg til vanlig har med. Vi var enige om å ta det med ro oppover.

Tirsdagen var rette dagen. Det var tørt og vi fikk ikke regn i det hele tatt. Vinden var derimot sterk, bakfra. Vi blåste innover heia. Over kantene var nok vindstyrken opp mot 14-15 msek.
På grunn av regn og snøsmelting var elver og bekker store. Vi kom tørrskodd over Fossebekken, men bar ved hjelp av noen lange hopp. Vaet øverst - rett før bakken ned til hytta, bød på utfordringer.
For egen del gikk det greit. Egil ville finne en bedre plass og endte ut med å vasse til over knærene. Han var søkk bløt i skoa ned bakken.

På hytta kom vi fort i gang med jobbingen. Egil ordnet brannalarm og jeg gjorde rent - som vanlig.
Det begynte å regne litt ute på ettermiddagen. Det var antakelig opphold en liten stund i løpet av natten, men det kan ikke ha vært lenge...

Det var vått på morgenen. Jeg kan ikke huske å ha sett Leiteånå så stor noen gang, og det dundret godt i elva - nærmest som en foss - nedover mot Fidjadalen.
Det var meldt om litt bedre være en kort periode midt på dagen onsdag. Jeg tror vi traff  "den gode perioden", men hadde ikke opphold i det hele tatt. Ikke spesielt mye regn heller, men et jevnt drypp. Hele turen tilbake.

Uten vind, glemte vi etterhvert regnet og var på tur - som vanlig.
På vei tilbake brukte vi begge samme vaet øverst. Jeg klarte fortsatt å komme tørr over ved å stramme gore-texbuksa rundt anklene. Egil heiv av seg støvlene og vadet over. Vannet gikk til midt på leggen.

Snøen minket synlig fra turen inn til vi gikk tilbake. Med både snøsmelting (selv om den nok er mindre etter hvert) og regn, så var Fossebekken steget merkbart. Jeg måtte tråkke gjennom vannet. Det gikk så fort at jeg ikke tørde hoppe uti strømmen.
Her gjorde Egil noen kjempebyks, og kom tørrskodd over.

Helt nede var det en tysk familie som gjorde seg klar til dagstur innover heia. Jeg tror ikke de kom lengre enn til Fossebekken - med småunger.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar