24 april 2018

Vårlivarden en vårdag.

Alene på tur på gamle stier.

Det er kjekt å være på tur. Spesielt om vær og forholdene er på plass. Slik som på fredagens tur rundt Lifjellet.

Det blir liksom ikke det samme å vokne til overskyet og grått vær. Og med mulighet for noen dråper ut over dagen. Da blir det fort et spørsmål pm hvor lørdagsturen skal gå. Eller om jeg skal på tur i det hele tatt...

Det måtte bli lørdagstur. Kjente jeg godt etter, så mente nok kneet at jeg burde ta det ørlite med ro. Det var ikke direkte vondt, men en langtur tror jeg ville gi dårlige forhold for videre turer utover. Her gjelder det å begrense seg - tror jeg.
En "topptur" ville muligens kunne gå. Oppoverbakker er ikke neoe problem, men til gjenngjeld er nedoverbakkene de som tar på.

Jeg tenkte på Bjørndalsfjellet, men der gikk Bestyrerinnen og jeg på søndag. Sigbjørn og tirsdagsgjengen hadde gått fra Nothagen til Vårlivarden. Kunne det være en tur.

Den normale turen til Vårlivarden i "gamle dager" var fra øvre Hetland. En ganske kort tur, men med en del stigning nesten hele veien, og tilsvarende nedover på returen.
Det var vel egentlig lengden på turen som gjorde at denne falt ut av turprogrammet. Fortsatt i "gamle dager". Etter som årene har gått har selv korte turer blitt lengre - i tid...

Jeg  har en mistanke om at jeg har fortrengt hvor bratt og "eksponert" jeg syntes turen var.  Det er liksom et eller annet som sier meg at jeg vurdete turen en gang - med noe snø og is, og valgte en annen tur. Siden har den blitt "glemt, til i fjor da jeg igjen forsøkte meg mot toppen av Vårlivarden.

Turen er egentlig ikke lang, og det er ikke mer enn ca 200 høydemeter til toppen. For meg er det likevel en utfordring. Jeg husker lett hvor langt ned det er til venstre og hvor lett det er å tråkke feil og så skli/falle 3-4 meter. Jeg er god på å se mulige ulykker.

Og så er turen nok så enkel. Det går oppover og det er mulig å falle noen meter, men det er ikke egentlig "farlig". Noe av årsaken til uviljen mot høyder, er selvsagt at balansen blir dårligere med alderen. Og sammenliknet med for 20 år siden merkes det godt.
Toppen av Vårlivarden kan sees langt nedenfra. Da virker det ikke langt opp. Jo nærmere jeg kom jo lengre var turen - opp. For det går oppover.

For å sette min egen innstilling til turen i et riktig perspektiv, så møtte jeg en liten familie på veien. De hadde gått rundt fra Nothagen, og var rett under varden da jeg traff de. Og "liten" var rett betegnelse, sønnen kunne ikke være mer enn 3.....
Og gikk selv, så lenge jeg så de. Han ble hjulpet end de bratteste kleivene, men det gikk bedre med guttungen enn med meg som brukte både stokk - og baken.

Havveis nede møtte jeg et par. Vi stoppet og fikk en skikkelig hyggelig prat.

Det var uansett en fin tur en lørdag. Jeg brukte ca en time opp, og noe mindre ned. Avstanden kan ikke være mer en 6-7 kilometer

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar