Rundtur i Njåskogen.

Søndagstur i følge med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise.

Det ble ikke helt enkelt på søndag. Bestyrerinnen ville gjerne på tur, men så helst for seg en tur rundt Gruda eller en annen tur i uten for mye opp - og ned og gjerne uten særlig kjøring.

For egen del kunne jeg tenke meg en tur på høgjæren. Der var det en stund siden jeg hadde gått. Vi ble enige om å snakke med Sigbjørn og Anne Lise. De skulle på tur i Njåskogen. De hadde planer for ettermiddagen og ville helst være ferdige med turen rundt et...

Broderen var ikke klar for tur. Han ville bruke morgenen til andre ting. Jeg ville derfor bli alene om jeg holdt fast på planene om en tur på høgjæren.

Klokka nærmet seg 11 da Sigbjørn kom for å plukke opp Bestyrerinne. Jeg hadde ennå ikke klart å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre.

Jeg trodde en tur i Njåskogen ville være 2-3 kilometer på skogsvei – uten bakker. En spasertur. Litt mindre krevende enn det jeg hadde tenkt....

Likevel ble det til at jeg hev meg på turen sammen med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Det er kjekkere å gå sammen med andre. Det blir en hel del turer alene.

Det er ikke lange kjøreturen ned til Klepp Stasjon og parkeringsplassen ved Frøylandsvannet. Det var alt en del biler, og folk på tur. I tillegg kom det ganske mange sykler forbi. Ikke helt det jeg ser for meg på en søndagstur....

Nå hadde jeg aldri tatt turen over brua – Midtgardormen, som etter hvert er blitt et landemerke. Jeg hadde sett bilder og brua den var fin den. Helt grei som bru, og det er brukt mye treverk i rekkverket....

Jeg ble litt overrasket over tempoet. Det var ikke noe sinketempo. For meg, med en akilleshæl som ikke helt samarbeider gikk det fort nok – på veien mot brua. Over brua, bar det ut i skogen. Stien fulgte lysløypa og veien, men ute i terrenget.

Fortsatt helt greit for min del. Stien i skogen var mye mykere enn veien og passet bedre til en Akilles i uorden. Selv om det gikk unna. Vi holdt en fart på over 5 kilometer i timen. Noe som er ganske bra i terreng. Selv om Jæren er flat fikk vi også noen bakker inne i mellom. Det fikk i hvert fall min puls opp, og pusten ble noe anstrengt.

Vi fikk en tur gjennom Njåskogen litt på kryss og tvers. Og hele veien i et bra tempo. Det gikk så pass fort at jeg måtte konsentrere meg om hvor jeg satte den vinde foten, og fikk ikke helt tid til å følge med hvor vi gikk. Det er ikke ofte jeg er usikker på om jeg kunne finne veien tilbake. Det var heldigvis en rundtur,

Det siste stykket tilbake mot brua, gikk på vei. Her traff vi kjentfolk, og vi tok følge tilbake til bilen. I et mye roligere tempo.

Nesten 9 kilometer i skogsterreng med høy puls gir god trening. Det ble en skikkelig søndagstur.