Lavendelstien med Bestyrerinnen.

Siste tur på Gran Canaria dette året.

Da er 14dager i «Syden» nesten over. Sammen med gode venner, en flott gjeng, har det vært mange kjekke turer. Vi har sammen fått en flott ferie. Om pensjonister som oss, kan ha ferie. Det diskuteres fortsatt...

Det er selvsagt turene som huskes best. Spesielt de litt lengre turene å opp mot 20 kilometer. Som rundturen til «Våres plass», «Dusjen», «Hjarmands plass» og «Eivinds plass». Nå må turen fra Kooperativet til hotellet også tas med. En skikkelig flott tur gjennom pinjeskogen.

De kjekkeste og de turene med virkelig bra utsikt, gikk fra «Mannen med stave» og til Mogan. En kort tur, men med flott natur og kjekk stopp i Veneguera.

10 turer, så langt, og nå var vi klar for den siste turen. Flesteparten av gjengen ville ta ned mot Arguineguin og kirka. Noen ville deretter ta innom Norskeklubben, og så ta «Miljøstien» hjem.

For egen del så jeg for meg å gå først mot Norskeplassen – som vanlig – og så ta Lavendelstien mot korset over Arguineguin, for så å møte de andre for vafler med syltetøy.

Bestyrerinnen ville bli med meg rundt. Det er alltid kjekt å ha med Bestyrerinnen på tur, og selv om det er skikkelig hyggelig å gå tur med gjengen her nede, er det også litt greit å kunne få en tur med bare Bestyrerinnen.

Vi måtte avgårde litt tidlig for å kunne treffe gjengen nede i Arguineguin, og alt halv ti, var vi vi gang oppover den bratte bakken fra Natural Park – for siste gang denne turen.

Med bare to i følge, og som har gått sammen noen ganger opp gjennom årene, så blir det ofte litt høyere tempo enn med menge i følge. Vi nådde Norskeplassen, i god stil – for siste gang denne turen...

Lavendelstien starter like under Norskeplassen. En bratt bakke ned, og så går stien på en hylle oppover lia. Med et lite stykke på grusvei, så fortsetter denne smale stien oppe i siden, til den når grusveien som fører direkte mot «Korset».

For meg med et snev av høydeskrekk, så er det enkelte plasser langs «den smale sti» som er litt utfordrende. Det er egentlig aldri farlig, for stien er bred nok, og det er sjeldent langt ned, men av og til må jeg konsentrere meg for å tråkke riktig, Litt utfordrende, men helt greit.

Stien slynger seg rund den ene kanten etter den andre. For egen del så virker det som om det blir lengre opp til veiene hele tiden. Det er alltid nok en kant å gå rundt.

Oppe på veien mot «korset» er det ingen tvil om hvor kursen skal settes. Rett fram, litt opp og ned, men stor sett på grusvei. Det siste stykket går på sti ut til selve «toppen» og korset.

Så er det å velge sti for å komme ned. Her er valget enten bratt rett ned eller litt mindre bratt og nesten rett ned. (Denne stien starter litt tilbake fra korset.). Det er også mulig å gå ned på «andre» siden, ned mot den norske skolen. Her er det også bratt...

Jeg mener det er mulig å følge veien helt ned til Arguineguin, men jeg har aldri gått der. Vi valgte den litt mindre bratte stien, og tok det forsiktig nedover.

Nede på veien satte vi opp farten for å nå de andre ved kirka – og vaflene. De hadde kommet noe før oss. Vi slo oss ned ute under et tre, og kjøpte vafler og drikke.

Mens vi satt der, kom sjømannspresten Arne O. Øystese og satte seg ved bordet. Vi fikk en skikkelig hyggelig stund sammen med sjømannspresten.

Vi skulle jo også tilbake til hotellet. Skulle vi gå eller ta buss – eller muligens drosje? Det ble selvsagt til at vi gikk. Etter to uker med mye spasering, var det en grei tur å gå til Balito og ta bakken opp til Natural park.

Totalt ble det 14 kilometer denne dagen også. Alt i alt har det blitt mange kilometer på beina de siste ukene. Denne gangen uten andre problemer enn en ødelagt tå. I dusjen av alle ting...

Nye sko,har reddet beina fra gnagsår og greier. De skal spares til neste år. Det blir forhåpentlig nye turer på Gran Canaria også neste år.